Merete Furuberg

De siste ti årene har vi i Norge opplevd en sterk rasjonalisering i melkeproduksjonen. Antallet melkeprodusenter er halvert til om lag 11 000 og det er 75 000 færre melkekyr. På tross av dette er det totale melkevolumet om lag det samme. Norske melkeprodusenter har hatt en betydelig produktivitetsframgang, omstilt seg og effektivisert. Denne rasjonaliseringen har vært politisk styrt, og har sitt utspring i stortingsmelding nummer 19 (1999-2000) ”om norsk landbruk og matproduksjon” hvor det blant annet heter: ”Det er klare stordriftsfordeler i melkeproduksjonen. Det er nødvendig med en moderat strukturutvikling for å sikre produsentene økonomiske vilkår som kan bidra til framtidig rekruttering til melkeproduksjon.”

Denne stortingsmeldingen har lagt føringer for hvordan landbrukspolitikken har blitt utformet de siste ti årene. Blant annet har vi fått innført privat omsetning av melkekvoter (melkebørsen) produksjonsbegrensningene har blitt hevet flere ganger og det har blitt åpnet for å leie melkekvote. Parallelt med dette har bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) forvaltet av Innovasjon Norge i stadig større grad blitt brukt til effektiviseringer i melkesektoren. BU-støtte til tradisjonelt landbruk går i mer enn 50 % av tilfellene til melkeproduksjonsbruk. Videre er det de største brukene som får støtte: 52 % av de som har fått BU-støtte til tradisjonelt landbruk driver over 250 dekar jord, mens andelen bruk som har fått støtte og driver under 100 dekar er på 15 %.

Denne politikken har blitt ført for å skape et mer robust og bærekraftig landbruk. Intensjonen har vært å bedre lønnsomheten hos den enkelte bonde. Det viser seg nå at de mest omstillingsvennlige bøndene ikke sitter igjen med en rasjonaliseringsgevinst, på tross av at de mottar store statlige overføringer. Eksempler på dette framgår i en rapport fra Nordland, utarbeidet av TINE på oppdrag fra Innovasjon Norge og fylkesmannen i Nordland. Rapporten viser lønnsomheten på åtte store melkebruk som har bygd ut og økt produksjonen betraktelig mellom 2005 og 2008.  På tross av at disse brukene får betydelige årlige produksjons- og distriktstilskudd, har fått store investeringstilskudd og mottar rentestøtte, er lønnsevnen til dels svært svak.

Tabellen over er et klart eksempel på at rasjonaliseringspolitikken i landbruket ser ut til å ha slått feil ut. Bøndene effektiviserer og omstiller seg, men sitter ikke igjen med gevinst. Bruk nummer fem i undersøkelsen, ei samdrift, mottar 1,23 millioner i årlige tilskudd, 1,8 millioner i investeringstilskudd, rentestøtte på over 500 000 kr over 15 år og sitter igjen med en lønnsevne per time på 77 kroner. Dette er et signal om at pengebruken i norsk landbruk er alt annet enn bærekraftig.  Dette underbygges av at Sparebank1-alliansen, landets største bankgruppering for landbrukslån, i april uttrykte bekymring over betalingsevnen hos bønder etter store investeringer. Mislighold av lån øker, og næringsinntektene holder ikke tritt med kostnadsveksten. Sparebank1-alliansen har 17 000 landbrukskunder med en samlet lånesum på 20 mrd. kroner.

Utviklingen er heller ikke bærekraftig biologisk. Det fulldyrka arealet i Norge har gått ned fra 2 til 1,7 daa/person de siste ti årene, det laveste nivået noensinne. En stadig større del av norsk melkeproduksjon foregår på grunnlag av leid jord og importert kraftfôr. Samtidig fører rasjonaliseringen til at de oppgavene samfunnet har pålagt jordbruket å utføre, i mindre grad blir gjennomført; kulturlandskapet gror igjen på grunn av manglende beitebruk, det fulldyrka arealet minker og matproduksjonsevnen svekkes.

Dette har vært en styrt utvikling. Gjennom investeringstilskudd og statsfinansiert kapital skulle man oppnå et effektivt, robust og økonomisk lønnsomt landbruk. Utviklingen har kommet som følge av politiske vedtak, og at offentlig forvaltning og landbrukets egne rådgivere har heiet fram denne rasjonaliseringen. Er landbruksmyndighetene med statsråd Brekk i spissen fornøyd med denne bruken av offentlige midler når en ser resultatene? For tiden venter vi på en ny stortingsmelding om landbruk. Det gjenstår å se om myndighetene har tatt inn over seg resultatene av de siste års politikk, og gjennom den nye meldinga legger til rette for et mer økonomisk, sosialt og biologisk bærekraftig landbruk.