Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2011

Handel med mat

“I will state that peasants, fisher folk and other small scale food producers hold the solutions to feed the world. Public policies based on food sovereignty are the only way out of the systemic crises. Neo-liberal policies support transnational corporations, while it is time to support food producers and consumers.”

 

 

 

Merete Furuberg – president in The Norwegian Farmers’ and Smallholders’ Union presented the following speech at the seminar:  

 

Nytt WTO-toppmøte: Begraves Doha-runden?

Vi trenger en ny handelspolitikk!

 

Tid: Onsdag 23. november kl. 13.00 – 17.00

Sted: Håndverkeren i Rosenkrantz gate 7, Oslo. Sangerhallen

 

On behalf of the Farmers and Smallholders Union

in Norway and our world wide organization La Via

Campesina I will make this statement to express

our alarm about the implementation and pursuit

of free trade agreements not only world wide but

across the regions. In the wake of the collapse of

the Doha Development Round of the World Trade

Organisation, national governments are seeking

to promote the free trade agenda through

regional free trade agreements. There is a

growing web of free trade agreements between

countries and/or regions, across the world.

 

Here in Europe we are familiar with the European

Union and the unbalanced results of the trade

agreements between Norway and the European

Union.

It is not at all different in other parts of the

world!

Listen to one other example:

Australia is currently party to 6 free trade

agreements and in the process of negotiating a

further 9 free trade agreements.

 

 

 

The regions and the world are still experiencing

food, energy, financial and environmental crises.

Many of these crises have been caused by

the removal of policy space for Government to

respond as a result of signing free trade

agreements.

 

These agreements directly threaten national food

sovereignty and security. Currently, Japan’s

farmers produce 40% of the country’s food

needs, but, according to the Japanese minister of

agriculture, this food self-sufficiency rate (calorie

base) will drop to 13% if Japan signs the new

free trade agreement.

The much greater import dependency of Japan

will have a major impact on food sovereignty and

security amongst other rice-producing nations.

According to research conducted by Japan’s

Central Union of Agricultural Cooperatives, the

vastly increased level of rice imports by Japan

following the signing of the free trade agreement

will swell the ranks of the hungry across Asia by a

further 270 million people, bringing the total

number to 1.2 billion.

 

This is a recipe for social chaos and

political instability.

 

It is widely acknowledged that Bilateral and

Regional Free Trade Agreements do not

adequately address barriers to agricultural trade,

with carve outs a regular feature. The Australia-

US free trade agreement made no impact on the

very large US Farm subsidies, and gained very

little additional market access for Australian

farmers. The market access that was obtained is

phased in over more than a decade, if at all.

Sugar, for example, remains excluded from the

agreement, in order to protect US sugar

producers. Meanwhile , US farmers gained

significant market access to

Australia with tariffs removed on 99% of

agricultural trade immediately.

 

These outcomes reflect the reality that Australia’s

ability to obtain greater agricultural market

access through the negotiation of bilateral and

regional free trade agreements has been greatly

reduced, since Australia has reduced and

removed quotas and tariffs, to the clear

disadvantage of Australian producers.

The Australia-US free trade agreements has

directly led to farmers leaving the land. In the

pork industry, for example, 70% of farmers have

left the land following the entry into force of this

free trade agreement on January the first, 2005.

It has also exposed Australian

farmers to disease not previously present in

Australia, such as BSE and Hog Wasting Disease.

 

Just as Australia does not face a level playing

field when competing against the US and their

corporations, developing countries face that same

unlevel playing field when compared to Australia.

For example what developing country can follow

Australia’s lead and pump hundreds of millions of

dollars into marketing, research and development

for their farmers?

The neo-liberal free trade agenda in agriculture is

premised on the ideological concepts of

“comparative advantage” and “specialisation”.

This agenda leads to consolidation of agriculture

under large, predominately US based,

corporations, and to monoculture farming. A

salutary example is Mexico, which went from

being food secure prior to signing the North

America Free Trade Agreement in 1993, to being

food insecure and exposed to rapidly rising world

food prices by 1996. Subsequently Mexico

experienced riots linked to sharp increases of the

price of corn during the food price crisis in 2008.

The social, environmental and ecological costs of

increasing international agricultural trade

through free trade agreements have not been

addressed in the neo-liberal framework of free

trade. These costs are not simply the increased

use of heavy fossil fuels for transportation and

the associated increase in pollution, but also

include the increased use of chemical inputs, the

social and environmental risks associated with

genetically modified material, and the reduction

in biodiversity caused by mono-cropping. Social

dislocation, rapidly increased urbanization, and

the resulting loss of community, are just three of

the many social impacts which are not factored

into the neo-liberal agenda on free trade.

 

Previous Free Trade Agreements have threatened

peoples’ food sovereignty, especially as regards

the right of local producers to receive a fair,

locally determined price for their products; and in

terms of these producers’ having secure access to

their local markets. Free Trade Agreements will

continue to undermine our national sovereignty

(especially of developing and poor nations), as

these agreements are primarily intended to

further entrench the existing dominant position

of transnational corporations.

 

Meanwhile, there are many local, national and

regional trade alternatives. We do not oppose

trade, but we want trade that is based in justice

and fair rules: trade that ensures no exploitation

amongst peoples and nations. Such trade must

respect human rights, uphold food sovereignty

and ensures peoples’ access to essential public

services.

To support food security and sovereignty we call

for:

  • Genuine agrarian reform for food sovereignty
  • Implementation of the agro ecological revolution as the solution to climate change and peak oil
  • Restructuring of the entire food system to prioritise the needs of people and ecosystems
  • Full and equal participation of women in the new food system and in society as a whole
  • An end to transnational control of our genetic resources
  • Seed sovereignty, where locally developed seeds can adapt and mitigate climate change
  • An end to the use of genetically modified material and the patenting of life
  • The right to know – the what, where and why of our food.

However, government declarations are not yet leading to any concrete policy decisions. Governments seem to be ready to analyse the damages created by the neo-liberal policies but there is a lack of political will to tackle the root-causes of the current crisis and to propose real solutions.

It is important that the analysis and positions

adopted are coherent with regional and national

policies. “Agricultural policies need to guarantee

regulation of markets and production as well as

remunerative prices for producers. The current

proposed Common Agricultural Policy in Europe

and the US Farm Bill are highly export-oriented

and therefore sustain an industrial model of

production. The negative externalizations of this

industrial model are high and affect all people.

 

I will state that peasants, fisher folk and other

small scale food producers hold the solutions to

feed the world.

Public policies based on food

sovereignty are the only way out of the systemic

crises. Neo-liberal policies support transnational

corporations, while it is time to support food

producers and consumers.

 

Reklamer

Read Full Post »

Den nye stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken er snart ferdigstilt. Norsk Bonde- og Småbrukarlag håper at regjeringen gjennom meldinga viser klare og forpliktende målsetninger for hvordan landbruket i Norge skal se ut i framtida.

Siden år 2000 har 630 000 dekar fulldyrka jord gått ut av drift, blitt omdisponert eller nedbygd i Norge. Av dette er om lag 300 000 dekar kornarealer. I 2011 beslaglegger vi 2,5 millioner dekar jord i utlandet for å skaffe fôr til egne dyr. I år 2000 var dette tallet 1,5 millioner dekar. I år 2000 importerte vi landbruksvarer til Norge for 16,5 mrd kroner. I 2010 var dette økt til 35 mrd kroner. 67 % av importen kommer fra EU, mens bare 1,1 % kommer fra land som eksporterer tollfritt til Norge, herunder de såkalte MUL-landene. Denne utviklingen viser tydelig at Norge blir mer og mer avhengige av import, og at vi i mindre og mindre grad bruker egne ressurser til å produsere mat. På lengre sikt betyr dette at vi gir fra oss kontrollen over egen matforsyning.

Ifølge SSB kommer det i 2030 til å være en million flere nordmenn enn i dag. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk har selv uttalt at det er en målsetning å øke matproduksjonen i Norge i takt med befolkningsveksten. Dette er en målsetning Norsk Bonde- og Småbrukarlag deler med Brekk. Vår overordnede målsetning med landbruksmeldingen er økt norsk matproduksjon på norske ressurser – over hele landet. Skal vi klare dette, er følgende nødvendig:

– Det må innføres et nydyrkingsprogram slik at produksjonsøkningen i størst mulig grad kan skje på norske ressurser. Investering i egen evne til å produsere mat er en svært viktig samfunnsoppgave. Det er neppe klokt å overlate det mest fundamentale behovet vi har, behovet for mat, til en ukjent aktør eller markedsmekanisme ute i verden.

– Det må innføres tilskudd til grøfting og profilering slik at produktiviteten på de arealene vi har, kan økes.

– Tollvernet må utnyttes slik at bøndene kan få bedre betalt for produktene sine. Eksempelvis bør det legges om fra kronetoll til prosenttoll på ost.

– Inntektene i jordbruket må opp på nivå med sammenligningsgruppen, slik at jordbruket blir et attraktivt yrkesvalg for ungdom, og slik at bøndene kan gjennomføre fornuftige investeringer.

Dette er tiltak som er fullt gjennomførbare og som vil bidra til økt matsikkerhet, økt inntekt, bedre ressursbruk og økt rekruttering til landbruket.

Et punkt som har vært hyppig debattert i forbindelse med den nye stortingsmeldinga, er investeringer i jordbruket og behovet for en investeringspakke. Det er svært viktig at det investeres i landbruket og at landbruket fornyer seg. En næring som slutter å investere, er en døende næring. Men årsaken til at investeringsnivået i landbruket er lavere enn hva det er behov for, er ikke fraværet av en investeringspakke. Det er fraværet av lønnsomhet i produksjonene. Ved å innføre investeringspakke løser man altså ikke problemet, bare en sideeffekt av det. De fleste landbruksproduksjonene i Norge er regulerte slik at produksjonen skal tilpasses det begrensede innenlandske markedet. Ved å innvilge en storstilt investeringspakke, kan en dermed se for seg to mulige utganger: den ene er at produksjonsnivået forblir på samme nivå som i dag, men på langt færre bruk, altså ytterligere strukturrasjonalisering. Den andre er overproduksjon, prisfall på produktene og dårligere økonomi for bonden. Jeg mener at det er inntekt, prinsippet om at en investering skal bære seg selv og ressursgrunnlaget på egen gård som bør være avgjørende for hvilke investeringer som gjennomføres. Derfor må inntektene i jordbruket opp.

NBS har ikke som krav eller mål til den nye meldinga at Norge skal kutte all import av landbruksvarer og kraftfôrråstoff. Men vi forventer at regjeringen gjennom stortingsmeldinga har tatt stilling til om den norske matproduksjonen skal økes på norske eller utenlandske ressurser. Vi forventer også at regjeringen viser vilje til å tette inntektsgapet mellom jordbruket og sammenligningsgruppa. Dette er avgjørende for å skape optimisme, framtidstro og bærekraft i landbruket framover.

Merete Furuberg

Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »

Statsråd, ordfører, landsmøtedelegater, norske og utenlandske gjester, ansatte, observatører og presse!
Det er nødvendig med ny kurs!
Norsk Bonde – og Småbrukarlags politikk er nødvendig og realitetsorientert i forhold til de utfordringer vi står overfor!

 

Kjære Matprodusenter!
Vi har verdens viktigste yrke! Vi har verdens største yrke! Rundt halvparten av verdens befolkning er småskala matprodusenter og bønder.
Vi er mange – og i allianse blir vi enda sterkere!
Vår verdensomspennende bevegelse, organisasjonen La Via Campesina (=Bondens Vei) som Norsk Bonde- og Småbrukarlag er medlem av, har over 300 millioner medlemmer. Vi er mange og vi er sterke.
Internasjonalt har vi de siste tiåra bl.a. på grunn av politiske vedtak fjernet oss fra et bærekraftig og oversiktlig system for matproduksjon og distribusjon, til en nærmest global uoversiktlig modell der målet ser ut til å være storindustriell billigmat med tilsatte nærings- og fargestoffer, distribuert gjennom matvarekjeder som aller de fleste av oss får minimal innsikt i – og der eierne har blitt multimilliardærer av å selge billig, billigere enn billigst mat.
Over 1 milliard mennesker sulter – hver dag dør 30 000 mennesker på grunn av mangel på mat. 31. oktober passerte jordkloden tallet 7 milliarder innbyggere!
Tida er inne for å ta tilbake makta over både matkultur, matproduksjon og matdistribusjon. Er dere enig i det?
Den internasjonale matproduksjonen står foran store utfordringer, og svaret er ikke å pøse på med mer av den politikken som EU, WTO og Verdensbanken har gitt oss gjennom større volum, mer gjødsel og kraftfôr, mer frihandel og mer stordrift, og mer makt til dem som handler med mat, og mindre til oss som produserer mat. Konflikten mellom handelsinteresser og matvareprodusenter er i dag en av de mest konfliktfylte områdene i vår globale økonomi.
Begrepet matsuverenitet har oppstått i løpet av de siste 15 årene. Matsuverenitet kan kort forklares som ethvert lands rett og plikt til å brødfø egen befolkning på basismat og til å ha makt over egen matkultur.
Jeg spør: Skal rike kontinent fortsette med å rane matjord fra fattige kontinent – og skal vi godta at vi blir fjernet stadig lengre vekk fra maten som vi sjøl skal spise?
Det er nødvendig med ny kurs! Er dere enig i det?
Tida er inne for å gi maten den plassen den må ha når det snakkes om miljøkrise, klimakrise og økonomisk krise. Derfor har La Via Campesina arbeidet for å sette landbruk, skog, jord og mat på dagsorden under FNs klimatoppmøter i København i 2009 og i fjor i Mexico. Det samme gjør vi foran FNs klimatoppmøte i desember i år i Durban i Sør-Afrika. I år kommer
vi i La Via Campesina med en mye bredere og sterkere allianse med menneskerett- og bistandsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, kvinnebevegelser osv. Alle er enige om at matsuverenitet er en del av svaret på mange av de krisene verden står oppe i nå.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag reiste i august på den viktige konferansen i Krems i Østerrike – der også representanter fra mange av våre allianser her i Norge deltok – for å utvikle den Europeiske plattformen for matsuverenitet. Dette var en videreføring av det globale møtet i Mali i 2007. Takk og gratulerer til Internasjonalt utvalg, med Stein Brubæk i ledelsen, for kjempeinnsats!
La Via Campesina har møtt flere ganger i FN. I år ble organisasjonen som alltid tidligere invitert til FAO i Roma for å diskutere matsuverenitet i den internasjonale komitéen for matsikkerhet. En stor internasjonal delegasjon møtte. Det var på FAO-møtet i Roma i 1996 at La Via Campesina lanserte begrepet matsuverenitet.
Jeg vil her benytte anledningen til å berømme og takke Gjermund Haga for det gode arbeidet han gjør som NBS sin representant i styret for den Europeiske avdelingen av La Via Campesina. Og jeg vil også takke Ingeborg Tangeraas, som er NBS og Europas representant i det globale styringsorganet for uvurderlig innsats. Ingeborg Tangeraas er også plukket ut til å være representant i den norske delegasjonen til FNs Kvinnekommisjon i New York i februar/mars kommende år! På vegne av hele NBS vil jeg gratulere! Flott!
Vi kan – og vi vil!
Vi tar med oss vår utenlandske gjester og samarbeidspartnere og roper:
Hakuna matata! La Via Campesina opp og fram!
Statens åpningstilbud i jordbruksforhandlingene i 2011 på en milliard kroner ble av jordbruket vurdert til å være for lavt for å kunne gå inn i ordinære forhandlinger. Etter at staten hadde levert sitt tilbud, var det uformell kontakt mellom partene gjennom flere dager. Under disse møtene ble det kjent at staten kunne være villig til å strekke seg til en ramme for oppgjøret på 1,42 milliarder kroner, samt at jordbruket kunne få omdisponere 40 millioner kroner innenfor ramma. Dette ble av Norsk Bonde- og Småbrukarlag vurdert som for lavt til å kunne gå inn i sluttforhandlinger, og NBS valgte å bryte på 1,42 milliarder mandag 16.mai klokken 09.00.
I den politiske plattformen for flertallsregjeringen 2009-2013 heter det: ”Regjeringen vil videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken fra forrige periode”.
Jeg, og forhandlingsutvalget i NBS, tolket dette utsagnet slik at regjeringen i de følgende jordbruksoppgjørene ville videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken for jordbruket gjennom følgende tre elementer:
• Kostnadsdekking
• Samme kronemessig utvikling som i sammenligningsgruppen
• Nivåheving – reduksjon av inntektsforskjellen mellom jordbruket og sammenligningsgruppen
Det var også på disse tre elementene at et samlet jordbruk utformet sitt krav på 2,6 mrd kroner.
I dokumentet fra Jordbrukets forhandlingsutvalg til staten av 13. mai heter det bl.a.: ”Hovedprioriteringen til Jordbrukets forhandlingsutvalg i dette jordbruksoppgjøret er reduksjon av inntektsforskjellen til andre grupper”. Jordbruket har krevd kompensasjon for økte kostnader, dekking av manglende inntektsvekst i perioden 2009 – 2011 og samme kronemessige inntektsutvikling som andre grupper i 2012. For å oppnå disse målene, måtte vi ha fått en avtale på 1,7 mrd kroner.
Da det endelige tilbudet endte på 1,42 mrd kroner, hadde ikke Forhandlingsutvalget mandat fra dere medlemmer til å skrive under på avtalen.
Jeg beklager at jordbruket ikke stod samlet og holdt fast på felleskravet!
Inntektsnivået i jordbruket, målt som vederlaget til arbeid og egenkapital, har i perioden 2006 – 2011 økt med om lag 90.000 kroner. Dersom prognosen for 2011 holder stikk vil nivået i 2011 bli om lag 250.000 kroner. Den kronemssige økningen i denne perioden er på nivå med økningen i sammenligningsgruppen, men inntektsgapet er like stort som for 6 år siden, om lag 200.000 kroner. Er dere fornøgde med det?
En sterkt medvirkende årsak til denne inntektsøkningen ligger i nedgangen i arbeidsforbruket som i den samme perioden har vært over 10.000 årsverk. Det låge inntektsnivået er en stor utfordring for næringen!
Jordbruket har i den siste 10-årsperioden hatt en gjennomsnittlig årlig effektivitetsøkning på 6 prosent. Dette høres fint ut, men hva betyr dette for jordbruket, hvilke kvaliteter og hvilke muligheter mister vi som en konsekvens av denne utviklingen? Blir jordbruket mer eller mindre sårbart mht. en framtidig matproduksjonsevne?
Den norske matproduksjonen baserer seg i stadig større grad på importerte innsatsfaktorer. Selvforsyningsgraden går ned og er i dag ca 45 % dersom man korrigerer for importert dyrefôr.
De siste ti årene har det fulldyrka arealet per person i Norge minket fra 2 daa/person til 1,7 daa/person. Vi beslaglegger i dag 2,5 millioner dekar i utlandet for å produsere kraftfôr til norske dyr. For ti år siden var dette tallet 1,5 millioner dekar. Fortsetter utviklingen, vil vi i 2030 ha behov for nærmere 4 millioner dekar i utlandet for å få kraftfôr til dyrene våre.
Norges befolkning vil øke med ca 1 million innen 2030 og verdens befolkning vil øke til ca 9 milliarder innen 2050. Over 1 milliard mennesker lider av sult og underernæring. Verden vil trenge mer mat!
Summarisk kan vi si at situasjonen i Norge i dag er:
Det fulldyrka arealet går ned, det importeres stadig mer kraftfôrråvarer, vi har fått langt færre og større gårdsbruk, inntektsnivået er omtrent på halvparten av nivået i sammenligningsgruppa, matproduksjonen sentraliseres til få områder: det sentrale Østlandet, Jæren og området rundt Trondheimsfjorden, det er langt igjen til full likestilling og likeverd mellom kjønnene i næringa og rekrutteringen svikter.
Er dette, mine herrer fra styresmaktene, en beskrivelse dere er enige i?
Norge kan ikke basere seg på å kjøpe enda mer mat fra utlandet!
Norge kan ikke basere seg på å øke matproduksjonen ved å kjøpe fôr fra utlandet!
Framtida må bygges på økt norsk matproduksjon på norske ressurser – over hele landet.
For å få til dette trengs ny kurs! Vi forventer at den nye Stortingsmeldinga bærer bud om ny kurs.
Hører du det, statsråd Lars Peder Brekk?
Er du enig?
Utviklingen som jeg har beskrevet, er i stor grad politisk styrt. Det er en villet utvikling. Vi hører ofte utsagn som: ”Vi kan ikke stanse utviklingen!”
Det er ingen fysiske lover som bestemmer utviklingen i landbruket – det er samfunnets politiske vilje i samspill med den makt som politikerne har overlatt til markedskreftene.
Statsråd Lars Peder Brekk sa følgende til NRK Hordaland den 5. mars 2010: Sitat: ”Det tar lang tid å snu ei skute som har vært på feil kurs i lang tid!” Sitat slutt. Var ikke det flott sagt?
Jeg vil berolige statsråden med at vi i Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil være mer enn behjelpelig med å stake ut en ny kurs for det norske landbruket.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag har spilt inn 40 punkter til arbeidet med den nye stortingsmeldinga. Jeg gjentar: Norsk Bonde- og Småbrukarlag har spilt inn 40 punkter til arbeidet med den nye stortingsmeldinga. Den overordnede målsetningen for oss er:
Økt norsk matproduksjon på norske ressurser – over hele landet!
– Vi er nødt til å tette inntektsgapet mellom jordbruket og sammenligningsgruppen om vi skal klare å gjøre jordbruket til et attraktivt yrke for ungdommen.
– Vi er nødt til å innføre et nydyrkingsprogram for å sikre at matproduksjonen i Norge kan økes i takt med befolkningsveksten – et mål statsråden selv har uttalt.
– Vi er nødt til å innføre et tilskudd til grøfting og profilering for å øke produktiviteten på de arealene vi allerede har.
– Vi er nødt til å øke kornprisen for å styrke økonomien i kornproduksjonen og øke produksjonen av korn og for å stoppe avgangen av kornareal.
– Vi er nødt til å benytte oss av de mulighetene vi har for å innrette tollvernet slik at bøndene kan få anstendig betalt for produktene som produseres.
– Det er også behov for å etablere et driftstilskudd for grovfôretende dyr samt et driftsvansketilskudd for å forhindre at jord går ut av drift og bruk blir lagt ned.
Dette er eksempler på tiltak som er fullt gjennomførbare og som vil bidra til økt matsikkerhet, bedre ressursbruk, økt inntekt og økt rekruttering til landbruket!
Det handler om politisk vilje og den viljen regner jeg med at du har, statsråd Lars Peder Brekk!
La oss se nærmere på noen hovedtall:
I 2011 er folketallet ca 4,9 millioner. Vi har 1,7 da fulldyrka areal pr person. Vi setter mål om 2 da fulldyrka jord pr person. Dette er lavt i verdenssammenheng. I følge Statistisk Sentralbyrå vil vi være 6 millioner nordmenn i 2030.
Det må altså dyrkes 4 millioner da fram mot 2030 for å nå målet. Dette regnestykket forutsetter at det ikke bygges ned eller omdisponeres noe fulldyrka areal.
I snitt må det da årlig dyrkes ca 220 000 da for å nå målet. Det er ny kurs!
I følge Norsk landbruksrådgivning vil kostnadene ved nydyrking variere svært mye avhengig av jordtype, men i snitt vil totale anleggskostnader ved nydyrking koste ca 10 000 kr pr da.
Det betyr at å dyrke 4 millioner da fram mot 2030 vil ha en total kostnad på
40 mrd kr.
Fordeler man dette på de vel 18 årene fram mot 2030, vil det årlig måtte nydyrkes jord med en kostnad på 2 til 2,5 mrd kr.
Totalkostnaden på 40 mrd er et stort tall. Skal vi sammenligne det med noe?
Norge skal etter planen kjøpe inn 52 kampfly til en anslått og ikke bekreftet sum på 40 mrd kr. Altså samme nivå.
Politikk er å prioritere. Investering i mat er også viktig forsvar og like viktig og nødvendig som veger, sjukehus osv.
Statsråd Lars Peder Brekk: Dette forventer vi at den kommende stortingsmeldinga vil si noe om!
Vi må i framtida ha enda større grad ha fokus på sammenhengen mellom mat og helse. Heldigvis er det flere leger og ernæringsfysiologer som prioriterer kunnskapsutvikling på dette feltet. Jeg vil spesielt fremheve arbeidet til Berit Nordstad og hennes fokus på sammenhengen mellom ulike kreftsjukdommer og mat. Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil videreutvikle samarbeidet med Kreftforeningen.
Videre er forskningen til professor og ernæringsfysiolog Anna Haug ved UMB som har sammenlignet innholdet av kjøtt fra kyllinger der alle andre faktorer holdes konstant, men som fôres forskjellig. Forskningen viser at fôret påvirker kvaliteten og innholdet i kjøttet slik at kreftrisikoen kan reduseres.
Billigmatsyndromet går på helsa løs.
Ulike undersøkelser viser også at seintvoksende – og i enda større grad ville bær og vekster har større bestanddeler av antioksydanter enn i foredlede bær og planter. Undersøkelser viser at mjølk og kjøtt fra dyr på beite er sunnere.
En av vår tids største folkesjukdom i den rike delen av verden er fedme og feilernæring. Et viktig skritt for å forbedre dette er sunt kosthold basert på sunn produksjonsmåte. Vi bønder må få bedre betalt for å produsere mat med god kvalitet. Er dere enig det?
Vi hadde store forventninger til det nye rovviltforliket.
Spørsmålet mange har stilt seg, er: Førte det nye rovviltforliket til noe positivt?
På papiret legger det noen positive føringer, blant annet med hensyn til reduksjon i antall bjørneynglinger fra 15 – 13, regional forvaltning og tidsfrister for behandling av skadefellinger og rovviltforvaltningen skal utøves på en slik måte at det ikke er behov for beitenekt etter dyrevelferdsloven i prioriterte beiteområder. Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensiale i prioriterte beiteområder for husdyr og tamrein. Videre er det positivt at alle politiske partier på Stortinget står bak forliket. Tenk for en hjelp det har vært å kunne ringe til alle sammen!
Vi stilte oss spørsmålet da innholdet i forliket ble kjent: Hva skjer når forliket møter forvaltningen? Og våre bange anelser slo til: Erfaringer fra beitesesongen viser svært ulik praksis og tolkning i de ulike fylkene. At byråkratiet enkelte steder ikke følger politiske vedtak, er en fare for demokratiet. Her må vi hjelpe våre folkevalgte på Stortinget og regjeringen.
Det er helt uakseptabelt at Stor-Elvdal kommune fikk avslag på fellingstillatelse på ulv i et prioritert beiteområde høsten 2011. Ulv i beiteområde er et betydelig skadepotensiale og et klart brudd på rovviltforliket.
Det er helt uakseptabelt at vi har en forvaltning og oppfølging av rovviltforliket som vil kunne føre til at beitebrukere i Løten, og mange andre steder i landet, vil kunne oppleve beitenekt sommeren 2012.
Vårt krav er enkelt og krystallklart; dette er helt uakseptabelt! Nå må Miljøverndepartementet og forvaltningen følge opp rovviltforliket.
Etter betydelig påtrykk fra Norsk Bonde- og småbrukarlag et det nå etablert et felles nasjonalt prosjekt ”Forebyggende og konfliktdempende tiltak” mellom Norsk sau og Geit, Norges Bondelag og Norsk Bonde og Småbrukarlag. Mitt klare råd til dere er å jobbe for tilsvarende prosjekt regionalt. Kreftene må samles og budskapet spisses. Vi skal fortsatt kunne bruke beiteretten. Rovviltet skal ikke få ta over slik at vi ikke lenger skal kunne produsere sunn mat.
Det er stort behov for mer hensiktsmessige maskiner, utstyr og redskap i landbruket. Derfor har styret i Norsk Bonde- og Småbrukarlag foreslått å gjenreise driftsteknisk forskning, utvikling, undervisning og rådgivning. Reduksjon av jordas produksjonsevne gjennom jordpakking og sommerens bløte jorder har for alvor understreket dette behovet. I tillegg er maskinkostnadene for høye i jordbruket. Vi må stille krav. Dette betyr at vi som bønder utarbeider kravspesifikasjon om hvilke oppgaver vi krever at maskinen og utstyret skal utføre, hvilke dimensjoner den skal ha, hva den skal koste etc. Et slikt arbeid blir utført i mange andre næringer, og skogbruket hadde slik virksomhet i en årrekke. Integrert produktutvikling er et eget fag på Universitetet bl.a. i Trondheim. Et fag mange av oss innen driftsteknikk har måttet avlegge eksamen i.
At næringa er opptatt av spørsmålet, viser innkommet sak, bl.a. fra Rauland og Vinje Bonde- og Småbrukarlag, og som dere delegater skal behandle under dette landsmøtet.
Målet om likestilling i landbruket blir, fra myndighetenes side, definert som vellykket eller ikke vellykket på bakgrunn av noen sentrale indikatorer. To eksempler på sentrale indikatorer for likestilling er andelen kvinnelige bønder og andelen kvinnelige eiere av landbrukseiendommer. Likestillingen er indikert vellykket hvis disse indikatorene viser at andelen kvinner er tilnærmet lik andelen mannlige bønder i landbruket.
Jeg spør: Er det nok? Finnes et kvinneperspektiv innen jordbruk og matproduksjon? Og hvordan uttrykkes og måles det? Norsk Bonde- og Småbrukarlag bidro til at det ble satt søkelys på disse spørsmålene i et eget arrangement 8. mars i år.
I årene etter endringen av odelsloven i 1975 har landbrukssektoren hatt en positiv utvikling i forhold til andelen kvinnelige eiere, men i årene 2002-2007 stagnerte denne utviklingen.
Det er derfor viktig med spesielle tiltak for at kvinner og menn skal ha samme reelle muligheter. Aktuelt er rekruttering til eierskap av landbrukseiendommer og bosetting på landbrukseiendommer, rekruttering til selvstendig næringsdrift med basis i gården og landbrukets ressurser, rekruttering til styrer i samvirkeorganisasjoner og faglag, utvikling av kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen m.m.. Vi er to forskjelleige kjønn – og begge skal ha plass!
Kvinner i landbruket står for en betydelig verdiskaping verden over. I den nylig utgitte rapporten: ”Women, agriculture and food security”, laget av FNs matvareorganisasjon (FAO), oppsummeres kvinnenes betydning for lokal og internasjonal matproduksjon. I rapporten påpekes det også at synliggjøring av og informasjon om kvinnebondens utfordringer og problemer er like viktig for matproduksjonen som kvinnenes deltagelse i landbruket. Så kjære LMD, her er det bare å følge opp!
LMDs budsjettnotat for 2012 om likestilling trekker fram at «Kvinner driv og eig ofte dei mindre gardsbruka. Undersøkingar viser at kvinner er særleg aktive innanfor bygdenæringar som Inn på tunet, gardsturisme og økologisk drift.» Og på departementets hjemmeside, under tema likestilling, kan en lese at departementet ”ønsker å legge til rette for at unge jenter og kvinner i større grad benytter seg av sin odelsrett og slik kommer inn i landbruksnæringen. Kvinner er sentrale i utviklingen av tilleggsnæringer, og derigjennom til utviklingen av næringslivet på bygdene. Vi tror at en økt andel kvinner i næringa vil gjøre den mer robust og bedre økonomien i næringa fordi den tar i bruk alle tilgjengelige ressurser.” Ja, så gjør det da!
Regjeringen uttrykker viktige og riktige mål, men de konkrete tiltakene uteblir i statsbudsjettet.
NBS planlegger å skrive bok om Kvinnebonden som støttes av Likestillingssenteret, Jenter i Skogbruket, Norges Bygdekvinnelag, Nordens Kvinneuniversitet. Bokas hovedfokus er som følger:
Hvem er den norske kvinnebonden og hvilken rolle har hun i norsk landbruk i dag? Hvordan velger hun å bruke ressursene på gården og til nytte for hvem? Hva er hennes motivasjon?
Kvinneutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag har følgende invitasjon:
Til landbruks- og matminister Lars Peder Brekk
Invitasjon til samarbeidsprosjektet KVINNER, DEMOKRATI OG DELTAKELSE
Norsk Bonde og Småbrukarlag (NBS) fyller 100 år i 2013. Samme år markerer Norge 100 år med allmenn stemmerett for kvinner i Norge. I den forbindelse vil NBS invitere landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og Landbruks- og matdepartementet med på jubileumsprosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse; Møtearenaer der kvinnestemmer i landbruket blir hørt og synliggjort.
Vårt 100-årsjubileum bygger på fire grunnsteiner:
– norsk matproduksjon på norske ressurser over hele landet
– ungdom og rekruttering
– kvinner i landbruket
– samvirkeorganisering
NBS og LMD har et felles mål om å få flere kvinner inn i landbruket. Kvinner er sentrale i utviklingen av tilleggsnæringer, og der igjennom utvikling av næringslivet på bygdene. LMD sier selv at de «tror at en økt andel kvinner i næringa vil gjøre den mer robust og bedre økonomien fordi kvinnene tar i bruk alle tilgjengelige ressurser». Samtidig skriver departementet at de mangler kunnskap om hvilke virkemidler som kan legge til rette for at flere kvinner skal velge landbruket.
Gjennom prosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse vil NBS skape møtearenaer der kvinner fra landbruket i møte med forvaltningen kan formidle sine erfaringer, utfordringer og motivasjon for å være aktive i et norsk landbruk basert på norske ressurser. NBS ønsker å rette søkelyset på kvinner i landbruket og vil med dette invitere LMD til å støtte prosjektet økonomisk. NBS vil ansette en prosjektleder som skal lede prosjektet kvinner, demokrati og deltakelse igangsatt av NBS og LMD.
Uavhengig av prosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse skal Kvinneutvalget i NBS i 2013 gi ut ei bok om kvinnebonden. Boka skal være et møte med 15-20 kvinner i dagens landbruk, og formidle disse kvinnenes valg av yrke, utfordringer og motivasjon for å drive matproduksjon i Norge i dag – uavhengig av størrelsen på bruket. I tillegg til personlige intervjuer vil boka inneholde en artikkeldel som i sammenheng med intervjuene vil kunne utgjøre et godt supplement til prosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse.
NBS ønsker at kvinner i landbruket skal få en arena hvor deres stemme blir hørt. Hvor de kan være med å påvirke utviklinga av framtidas landbruk ved å bidra med sine erfaringer og på den måten bidra til å fylle departementets kunnskapshull omkring kvinners rolle i landbruket.
Kjære landbruks- og matminister Lars Peder Brekk, vil du bidra økonomisk til en slik arena for kvinner? Det ville være en gave som vil minne oss på, hvor viktig det er at alle deltar for å skape et inkluderende og levende demokrati og et inkluderende og levende landbruk.
leder Norsk Bonde- og Småbrukarlag leder kvinneutvalget NBS
Ann- Merete Furuberg Hilde Mellum
Vi i Bonde- og Småbrukarlaget har prioritert rekruttering i mange år, og vi vil gjøre det også i framtida. Jeg vil fremheve det gode samarbeidet med Natur og Ungdom om prosjektene “Grønt Spa’tak” og “Slipp oss til – Ungdom inn i landbruket”. I sistnevnte er også Norges Bygdeungdomslag samarbeidspartner. Spesielt gledelig er NUs holdning til bl.a rovviltspørsmål. Når hørte dere noen i NU tale mot økt bruk av utmarka? Klapp for NU!
Det viktigste virkemiddelet for å få ungdom til å velge sitt yrke innen jordbruket, er og blir økonomi og inntekt. Derfor har Bonde- og Småbrukarlaget i tillegg til ulike rekrutteringstiltak fremmet forslag om et eget rekrutteringstilskudd ved jordbruksforhandlingene. Dessverre har vi ikke fått gjennomslag for dette forslaget, men nå øyner vi håp: La dere merke til at EU foreslår et lignende tilskudd i sitt forslag til revidering av CAP- Common Agriculture Policy? Og så EU, av alle!
Imidlertid ble det gjennomslag for et prosjekt ”Velg landbruk”, som arbeider for å rekruttere ungdom til landbruksutdanning og til landbruksyrker.
Også i organisasjonen løfter vi frem ungdommen. NBS har et eget ungdomsutvalg, og under fjorårets landsmøte innførte vi nye vedtekter: Alle fylker har rett til å stille med en ungdomsdelegat med tale, forslags og stemmerett.
Reis dere alle ungdommer under 35 år!
La oss klappe for et viktig vedtak i vår organisasjon – la oss klappe for dyktige og ivrig ungdom!
Skal vi få flere unge til å velge landbruksutdanning, må betydningen av slike utdanninger for å løse fremtidens store miljø- og matforsyningsutfordringer synliggjøres, og de unge må bli kjent med det brede og spennende tilbudet innen landbruksutdanning.
Gjennom prosjektet “Rett landbruksutdanning” vil vi også utvikle fremtidsrettede studietilbud som er tilpasset landbruksnæringas behov og ungdommens interesser. HiNT, UMB og HH ønsker å gjøre dette viktige arbeidet sammen, og jeg er så heldig å ha plass i styringsgruppa.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag blir 100 år i 2013!
La oss sammen gjøre en innsats slik at vi blir verdens sprekeste 100 åring!
Historien og kulturarven er en veiviser inn i ei ukjent fremtid!
Vi skal selvfølgelig ha med oss historien, men først og fremst skal vi være fremtidsrettet.
Fire prioriterte hovedområder – grunnsteiner – er definert i arbeidet for et levedyktig landbruk – et landbruk som inkluderer, synliggjør og legger grunnlaget for fortsatt norsk matproduksjon.
De 4 grunnsteinene er:
1. Norsk matproduksjon på norske ressurser over hele landet
2. Ungdom og rekruttering
3. Kvinner i landbruket
4. Samvirkeorganisering
Når det gjelder samvirkeorganisering vil jeg fortelle landsmøtet om at det nylig er sendt en invitasjon til COOP, Tine, Nortura og Norske Felleskjøp om samarbeid innen prosjektet med tittelen ”Samvirke 2050. Sammen sa du? Ja, samvirke!”
I morgen under egen landsmøtesak blir det ”Kick off” for jubiléumsarbeidet!
Men dere kan allerede i dag under hele møtet fremme gode idéer til jubiléumsfeiringa – for lokallag, fylkeslag og landslag – og gjerne også hvem vi skal samarbeide med. Og tenk på utradisjonelle samarbeidspartnere: arbeidet vårt angår alle fordi alle trenger mat!
Ta et Spa’tak alle sammen for at Norsk Bonde- og Småbrukarlag skal bli i 100 når vi runder 100 år!
Den grønne lappen gir deg en unik mulighet til å komme med en idé til 100 års jubiléet. Du kan når som helst løfte den grønne lappen og tegne deg. Da blir du plassert øverst på talelista og kan komme med din idé. Reglene er: Du kan bruke lappen bare en gang under landsmøtet! Og du har maks 2 minutters taletid!
Det er blitt sagt at NBS i sin tid var en politisk hingst, men en organisatorisk vallak.
Vi må ha som mål at NBS skal være en politisk hingst og en organisatorisk spenstig hoppe!
Jeg må fortelle dere noe gledelig! Nylig fikk NBS tilsagn om omsøkt bevilgning til vårt prosjekt innen temaet ”Landbruket – en del av løsningen innen klimautfordringene”. Dette gir oss mulighet til å ansette en person som skal arbeide spesielt med kunnskapsbasert politikkutforming.
Utfordringene er store. Motkreftene er sterke. Tenk bare på matkjedeutvalgets mottagelse. Hovedbudskapet var usunn konkurranse og at det er behov for en egen lov om god handelsskikk, og et sterkt fokus på makt og avmakt og uheldig ubalanse. Så får pengesterke makthavere vridd debatten ensidig over på pris og ”billigmatsyndromet” seiler videre.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag sin styrke har ikke vært gjennomslag for egne standpunkt ved en stor medlemsmasse.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag sin styrke har vært og må være å ligge i forkant med politikkutforming. Vi må ha svarene på morgendagens utfordringer, vi må evne og ligge i forkant, og vi må si oss tilfreds når andre ” stjeler vår politiske standpunkt”.
Noen eksempler:
For 12 år siden gikk et enstemmig Storting inn for vårt forslag om et verdiskapingsprogram for mat.
Vår stadige understreking av beiteressursenes verdi og ikke minst vår påpeking av potensialet for økt matproduksjon på miljøvennlige og fornybare utmarksressurser, begynner å standpunktet til flere enn NBS.
For 5 år siden var vi alene om å problematisere den svært store og økende import av kraftfôrråstoffer.
For 3 år siden var vi fortsatt de eneste som ”maste” om de 2,5 mill dekar kornjord vi beslaglegger i andre land, for å brødfø egen befolkning.
For 3 år siden var vi de eneste som problematiserte at 2/3 av kjøttet vi produserer ble produsert på tre geografiske områder i landet.
For 2 år siden var vi alene om å kreve ”økt norsk matproduksjon, på norske ressurser over hele landet.
Politikkutforming er en kontinuerlig prosess – og vi bør gå inn i denne prosessen med større frimodighet.
Som avslutning vil jeg utfordre både våre folkevalgte og oss sjøl i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
Hva mener våre politiske hovedinnledere?
Jeg vil stille dere 3 spørsmål som jeg utfordrer dere å svare på i innleggene deres. Det ene gjelder jordbruksareal – det andre gjelder inntekt.
Jeg spør – og dere må svare ja eller nei.
1. Vi blir 1 million flere mennesker i Norge innen 2030
Bør meldinga inneholde forpliktende formuleringer for økt norsk matproduksjon på norske ressurser – over hele landet og følge opp med tiltak.
Svar ja eller nei!
2. Fulldyrket areal pr person i Norge er 1,7 da pr person – noe av det laveste i verden – og det er stadig arealnedgang.
Er du fornøyd med dette? Ja eller nei?
Dersom svaret er nei – hva vil du gjøre for å rette opp situasjonen?
3. Inntektsnivået i jordbruket er på om lag 250.000 kroner dersom prognosen for 2011 holder stikk.
Er du fornøyd med dette? Ja eller nei?
Dersom svaret er nei – hva vil du gjøre for å rette opp situasjonen?
Er spørsmålene forstått?
Og så til oss sjøl i Norsk Bonde- og Småbrukarlag:
Kjære delegater, kjære medlem: Vil du gjøre den nødvendige innsatsen?
Og så til meg: Jeg krever full innsats av meg sjøl og sier det her vi står i forfatterfylket Hedmark med omskrivninger av kjente strofer fra dikterne Rolf Jacobsen og Åsta Holth:
Eg vil gje min song åt alle som går rakt dit hjartet byd dei åt dei få som ikkje kjenner flate gyldne millomvegar. Eg vil gje min song åt alle som går heile gjennom livet. Eg vil gje min song åt småbrukeren og bonden til han som vi må spørre snart om veien til dit vi kom fra – der det gror.
Jeg vil sammen med dere – ja, sammen sa jeg – samvirke – for å få til ny kurs i landbrukspolitikken.
Det er realistisk – og det er nødvendig og Norsk Bonde- og Småbrukarlag skal vise vei.
Takk for oppmerksomheten!
Merete Furuberg
Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »