Merete Furuberg

Handlingsrommet i tollvernet må nyttes

Tollvernet for norske jordbruksprodukter

Det norske tollvernet for bl.a. jordbruksprodukter ble klarlagt i forbindelse med GATT/WTO runden i 1993. Under disse forhandlingene valgte Norge å benytte seg av muligheten til å binde tollsatsene både i form av kronetoll og prosenttoll. Norge praktiserer et mye mer liberalt tollregime enn det tollvernet Norge formelt har i henhold til bindingslisten i WTO.

Det som først og fremst kjennetegner det norske tollvernet, er at tollsatsene er høye for varer som produseres i Norge, mens de er lave eller ikke eksisterende for varer som vi ikke produserer.

46 % av alle typer landbruksvarer er tollfrie å importere til Norge. I EU er tilsvarende tall 30 %. Norge har altså relativt åpne grenser for import av matvarer, noe som også vises gjennom at vi importerer stadig mer: Importen av landbruksvarer har økt fra 13 mrd kroner i 1995 til over 40 mrd kroner i 2011. I samme periode har eksporten av landbruksvarer fra Norge ligget konstant på rundt 4 mrd kroner. Danmark og Sverige eksporterer alene landbruksvarer for 7,3 milliarder kroner til Norge.

49 MUL-land har fått fri markedstilgang til Norge. I tillegg har 14 andre lavinntektsland fått tollfri adgang til Norge. Det er altså over 60 land som ikke møter noen tollbegrensninger om de vil eksportere mat til Norge. Likevel står de for under 2 % av importvolumet. Det er flere årsaker til dette, bl.a. at flere av de minst utviklede landene har for eksempel lav produksjon og mangelfulle løsninger for lagring og transport. I tillegg mangler mange land tilsyn og sertifiseringsordninger som for eksempel veterinærkontroll av husdyr og kjøtt og kontroll av plantemateriale. Flere av de minst utviklede landene er også netto matvareimportører og har en landbruksproduksjon som ikke på langt nær dekker egen etterspørsel. I tillegg møter disse landene sterk konkurranse, især fra EU.

80 % av importen av landbruksvarer til Norge kommer fra industriland, og da spesielt EU, som står for nesten 70 % av all import. Målet i EUs handelsstrategi er å skaffe foretak i EU bedre markedstilgang og en rådsuttalelse fra 2009 i forbindelse med landbruksforhandlingene mellom EU og Norge illustrerer dette: ”Når det gjelder landbruk har EU ønsker om å øke handelen med Norge vesentlig, og er derfor skuffet over mangelen på framgang omkring liberaliseringen av handelen med landbruksprodukter.”

I 2011 importerte Norge mat fra EU til en verdi av nesten 27 milliarder kroner. Dette er det samme som summen av all førstehåndsomsetning av landbruksvarer i Norge.

Importsituasjonen for ost

Om lag 50 % av melka som produseres i Norge, går med til å produsere ost. Å sikre avsetning på norsk ost er dermed en svært viktig forutsetning for å opprettholde/øke den norske melkeproduksjonen.

Før fjorårets jordbruksforhandlinger krevde jordbruket en overgang fra kronetoll til prosenttoll på ost. Dette resulterte i reaksjoner fra bl.a. handelsnæringen, som hevdet at prosenttoll på ost ville svekke mangfoldet i butikkhyllene. Dette er en svært lite nyansert påstand. Handelsnæringen var allerede kjent med at den tollfrie importkvoten på ost skulle økes fra 4500 tonn til 7200 tonn fra 1.januar 2012. Import av ost fra EU utenom kvoten har vært nesten på nivå med det volumet som kommer innenfor ostekvoten. Istedenfor at kvotene skulle gi en kvantumsbegrenset markedsadgang, åpner de tollfrie kvotene for økt import utover kvotene som følge av at tollen på osten som importeres utenfor kvoten kan fordeles på hele importkvantumet (både det som importeres tollfritt og det som importeres med vanlig toll). Om kvotene skulle ha fungert etter hensikten, og gitt en kvantumsbegrenset markedsadgang, måtte det generelle tollvernet ha gitt reell beskyttelse. Slik er det ikke i dag.

Med grunnlag i erfaringer fra tidligere kvoteutvidelser, er det god grunn til å tro at det fortsatt vil importeres betydelige mengder ost utover importkvotene. Etter utvidelsen av den tollfrie importkvoten, kan vi vente en total osteimport til Norge på opp mot 14 000 tonn, tilsvarende 20 % av ostemarkedet i Norge (totalt osteforbruk på 72 000 tonn). Tar man med grensehandelen (4600 tonn) i regnestykket, vil over 25 % av osten som konsumeres i Norge ha sitt opphav i utlandet. Det er også viktig å understreke at importen av ost vil øke, uavhengig av om man velger kronetoll eller prosenttoll på ost.

Hvilke oster importeres?

Norge importerte i 2011 10 900 tonn ost, tilsvarende 15 % av ostemarkedet i Norge. I 2011 hadde EU en tollfri importkvote til Norge på 4500 tonn, mot 7200 tonn fra og med 2012.

I tabellen under er det en oversikt over hvilke oster som ble importert (kilde: Statens landbruksforvaltning, markedsrapport 2011):

Som det går fram av tabellen over, er mulighetene for å øke importen av ”spesialoster” stor. Hvilke oster som importeres er imidlertid opp til importørene.

Realitetene er at det i hovedsak er rimelige volumoster, som til forveksling er lik norsk Norvegia og Jarlsberg, som blir prioritert i importen fordi dette er ”best butikk.” Importen av denne typen oster er ikke en garanti for et større mangfold i norske butikkhyller. Det er imidlertid en garanti for at etterspørselen etter norsk melk til produksjon av norsk ost blir mindre, som følge av presset fra meieriforetak med eksportrettede interesser, slik som Arla.

Norge har i likhet med de fleste andre land i verden et tollvern for å beskytte de produktene vi produserer selv. Det er ikke et mål at tollvernet verken skal være høyest mulig, eller at norske forbrukere utelukkende skal spise norske produkter.

Men det som er hele poenget med tollvernet, både i Norge og andre land, er at det skal gi reell beskyttelse for de produktene vi ønsker å beskytte. Målet med det norske landbruket er å dekke hjemmemarkedet med matvarer vi har naturlige forutsetninger for å produsere her. Skal vi klare dette, er landbruket i Norge avhengig av rammevilkår som sikrer avsetning på produktene og en pris som gjenspeiler produksjonskostnadene og en akseptabel betaling til bonden. Tollvernet er en svært viktig del av disse rammevilkårene, og kan slik sett sammenlignes med betydningen tariffavtaler har for vanlige arbeidstakere. Vi er nå i en situasjon der eventuelle målprisøkninger på melk vil bli vanskelig å ta ut i markedet som følge av at kronetollen på ost ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot importkonkurransen.

Den generelle økningen i importen, samt økningen av de tollfrie importkvotene, viser at norsk landbruksproduksjon er under stort press fra utenlandsk konkurranse. Når en ser på importstatistikken over hvilke oster som faktisk importeres, og økningen i den tollfrie importkvoten, ser man at forholdene ligger svært godt til rette for å få flere utenlandske spesialoster inn i norske butikkhyller. Samtidig kan vi sikre avsetning av norske oster ved å legge om fra kronetoll til prosenttoll.

Handlingsrom i tollvernet og målretting av budsjettmidler

For en rekke produkter gir ikke dagens tollvern tilstrekkelig beskyttelse og dette begrenser muligheten for prisuttak i markedet. Innenfor grøntsektoren, korn og kjøtt er importen økende, og skjer på bekostning av norsk produksjon. For en vesentlig del av disse vil omlegging fra kronetoll til prosenttoll gi et fungerende importvern.

Det er ikke gitt at prosenttoll i alle tilfeller vil gi en bedre beskyttelse enn kronetoll og vurderingen om hvilken tollbinding som brukes må vurderes individuelt fra vare til vare. For kjøtt og egg vil for eksempel prosenttoll gi en gjennomgående bedre beskyttelse enn kronetoll, med unntak av en del sorteringer av storfe og svin som vil ha en bedre beskyttelse med kronetoll.

I Meld.St.9 om Landbruks- og matpolitikken, står bl.a. følgende om tollvernet (side 75): Regjeringen vil sikre et importvern som gir beskyttelse gjennom hele verdikjeden og utnytte handlingsrommet for å føre en nasjonal landbrukspolitikk.

Dette er en svært positiv formulering og vi forventer at den følges opp gjennom at handlingsrommet i tollvernet og retten til å velge mellom kronetoll og prosenttoll utnyttes langt mer aktivt enn i dag.

Dersom handlingsrommet i tollvernet utnyttes, skaper man rom for målprisøkninger og legger slik sett til rette for at volumprodusentene kan hente en større del av sin inntekt i markedet. Dette skaper rom for at budsjettmidlene kan målrettes på en annen måte enn i dag. Budsjettmidlene bør anrettes slik at de i større grad treffer den aktive bonden og bidrar til at de landbrukspolitiske målsetningene, om et aktivt landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet, nås.