Merete Furuberg

Over hele Europa konsentreres landbruket på færre og større gårder. Tanken har vært at store enheter skaper et mer robust og bærekraftig landbruk, lønnsomheten blir bedre og maten billigere. Norge ligger langt framme i denne utviklingen, og landbruket har en produktivitetsvekst som ingen andre næringer i landet kan måle seg med. I likhet med europeiske bønder opplever imidlertid ikke norske bønder at den økte effektiviteten har ført til bedre lønnsomhet.

Det norske og det europeiske landbruket har flere likhetstrekk, blant annet når det gjelder subsidier og tollbeskyttelse. Det norske landbruket er imidlertid langt mer politisk styrt enn det europeiske, og utviklingen i det norske landbruket er i stor grad et resultat av politiske beslutninger. De ti siste årene har vi i Norge halvert antall melkebruk fra 22 000 til om lag 10 500. De gjenværende bøndene produserer nesten like mye melk som 22 000 bønder gjorde for ti år siden.

Selv om produksjonen øker, og selv om bøndene som driver stort mottar mye i tilskudd, henger ikke nødvendigvis inntektene med. Avisa VG skrev i fjor om en av landets største kjøttprodusenter, som på tross av å ha mottatt nesten 2 millioner kroner i tilskudd, satt igjen med 106 000 kroner. Gjennom en undersøkelse utarbeidet av Tine og Innovasjon Norge vises det til et melkebruk med en lønnsevne på 77 kroner per time, på tross av at bruket har fått 1,8 millioner kroner i engangs investeringstilskudd og mottar 1,2 millioner kroner i årlig tilskudd.

En av årsakene til at det er slik, er at kostnadsnivået i Norge er høyt og at landbruket i stadig større grad har blitt en kapitalintensiv næring. Når bøndene utvider drifta og produserer mer mat, må det investeres i større og mer effektive maskiner, og det må settes opp større driftsbygninger. Med økende produksjon følger også et økende behov for for eksempel drivstoff og gjødsel. Disse innsatsfaktorene er dyre, og en stadig større del av inntektene i jordbruket går med til å dekke kostnader, hele 65 % i 2010.

Hovedmålet med norsk landbruk er å dekke hjemmemarkedet med varer vi har gode forutsetninger for å produsere her. I tillegg skal landbruket bidra med sysselsetting, bosetting og produksjon av miljøgoder som for eksempel kulturlandskap. Måloppnåelsen er imidlertid svak:

Jordbruksarealet blir mindre og mindre, kulturlandskapet gror igjen, rekrutteringen er sviktende og inntektene er ikke konkurransedytige. Norsk landbruk beslaglegger nå 2,5 millioner dekar i utlandet til produksjon av dyrefôr. Til sammenligning er det norske kornarealet på 3 millioner dekar. En økende del av den norske matproduksjonen skjer altså på andre lands ressurser.

På bakgrunn av disse utviklingstrekkene ble Stortingets vedtak fra april om å øke matproduksjonen med 20 % på 20 år svært godt mottatt, og forventningene til årets jordbruksoppgjør ble svært høye.

En måned etter brøt et samlet jordbruk forhandlingene med staten. Mens andre grupper i samfunnet er ventet å få en lønnsøkning på 17.400 kroner, ble bøndene tilbudt 13.000 kroner i økte inntektsmuligheter. Legger man til at norske bønder ligger 180.000 kroner under gjennomsnittet i inntektsnivå, ser man at statens tilbud ikke egnet seg for å skape begeistring.

Norske bønder er klare til å oppfylle ambisjonene Stortinget har på vegne av landbruket. Men for å klare det, må bøndene få rammebetingelser som gjør at inntektsnivået kan løftes og som gjør landbruket til et attraktivt yrkesvalg for ungdom. Norske bønder har investert millioner av kroner i å øke matproduksjonen, og bør få signaler om at de ikke skal være nødt til å produsere maten på dugnad.

 Merete Furuberg

Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »