Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2013

Et styrket tollvern trygger viktige samfunnsinteresser og er av stor betydning både for forbrukeren og for bøndene.

Det er den stadig økende importen av vanlig gulost til industri og dagligvare som svekker norsk mjølkeproduksjon, ikke importen av «spesialoster». Derfor er oster som bl.a. Camembert, Brie, Parmesan, Roquefort og Gorgonzola ikke omfattet av prosenttoll, den såkalte ostetollen.

Importvernet bidrar til at vi fortsatt kan ha mjølkeproduksjon i Norge, og mange bønder kan produsere et stort antall av norske oster i skog- og fjellbygdene. Det blir større utvalg av oster i Norge. Enda flere forskjellige oster blir det i fremtiden dersom rammebetingelsene for norsk matproduksjon for øvrig forbedres.

Generelt er Norge et svært åpent land når det gjelder handel med mat. Omlag 60 land møter ikke tollbegrensinger når de ønsker å eksportere mat til Norge. Tollsatsene høye for varer som produseres i Norge, og lave eller ikke eksisterende for varer vi ikke produserer. Den gjennomsnittlige tollen på importerte jordbruksvarer til Norge er på 4 %. Importen i 2013 er ventet å havne på om lag 45 mrd kroner, nesten en tredobling fra år 2000, hvorav 70 – 80 % kommer fra EU.

Norsk landbruk og landbruksbasert matindustri er en av Norges største næringer og sysselsetter omkring 90 000 mennesker, og 40 % av norsk melkeproduksjon går med til å lage ost. Den stadig økende importen er til hinder for å øke både matproduksjonen og verdiskapingen i primærjordbruket og matindustrien, på tross av befolkningsvekst og økt etterspørsel. Dette gjorde det helt nødvendig å legge om fra kronetoll til prosenttoll på noen utvalgte oster.

Innføringen av ostetollen handler først og fremst om å bedre rammebetingelsene for norsk landbruk og matindustri. Det tradisjonelle landbruket er dessuten en forutsetning for at småskalaproduksjon skal kunne vokse fram. Når rammebetingelsene for norsk melkeproduksjon blir dårligere, vil det også gå ut over de om lag 190 små osteprodusentene i Norge.

Den nye Regjeringen har blant sine viktige satsingsområder valgt å sette fokus på å løfte konkurransekraften for næringslivet i fastlands-Norge, og å sikre næringslivet over hele landet gode rammebetingelser. Dersom regjeringen mener alvor med dette, og dersom det fortsatt er flertall på Stortinget for å øke norsk matproduksjon, slik det var ved behandlingen av stortingsmeldingen om landbruk i 2012, vil det være svært uklokt å svekke importvernet.

Advertisements

Read Full Post »

Eit år med landbrukspolitikk som vil gi solid støtte til småskala familielandbruk

FN lanserte nyleg 2014 som det internasjonale året for familielandbruket. Sidan oppstarten i 1993 har den internasjonale småbrukarrørsla La Via Campesina vore den einaste organisasjonen som dagleg har forsvara småskala familielandbruk globalt. Dette arbeidet går føre seg i våre 160 ulike organisasjonar i 79 land, og blir  utført  av meir enn 200 millionar medlemmer, kvinner og menn. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er stolte av å ha vore medlem sidan oppstarten.

La Via Campesina er representert i 18 land i Europa, og våre søsterorganisasjonar er både småbrukarar og landarbeidarar som medlemmer. Alle er organiserte under paraplyen matsuverenitet og småbrukarverdiar, som begge er essensielle for omgrepet familielandbruk.

EU-kommisjonen arrangerer møte 29. november, og det er viktig for oss å minne deltakarane der om nokon viktige fakta: Små – og middelsstore gardsbruk er framleis den økonomiske og sosiale ryggraden i europeisk landbruk. Gjennomssnittleg storleik på eit europeisk gardsbruk er 140 m2, men meir enn 69 prosent er under 50 m2, og berre 2,7 prosent er over 1000 mål. Slik er situasjonen i Europa, den regionen som har mest makt når det handlar om å gjere vedtak som påverkar landbruket i alle land.

Basert på garden sine eigne ressursar og arbeidskapasitet, og ikke berre kapital, er desse gardsbruka tilpassa eit stort mangfald innan naturgitte, sosiale og økonomiske tilhøve. I generasjonar har desse lokalt tilpassa strukturane garantert tryggleik og mangfald av mat for europeiske borgarar. Det er ein verdifull modell basert på sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Målet med dette landbruket er å produsere sunn og lokalt tilpassa mat på eigne ressursar utan å øydelegge for matproduksjonen i andre land. Målet er ikkje matproduksjon som grunnlag for børs og spekulasjonar.

På trass av alle desse gode intensjonane, opplever vi år etter år at politikken blir utforma slik at fleire og fleire av desse gardane ligg aude. Dette blir ofte framstilt som ei naturleg og moderne utvikling, men er dårlig tilpassa dei problema vi står ovanfor i det 21. århundre og den globale krisa som europeiske folk står ovanfor.

Tida er for lengst komen for å relokalisere eit mangfald av landbruksprodukt og innføre retningslinjer basert på prinsippet om matsuverenitet. Småbrukarverdiane og ein sosial bærekraftig jordbruksmodell må oppretthaldast og støttast. Både nye og unge bønder har plass i den landbruksmodellen som Småbrukarlaget og La Via Campesina arbeidar for. I fleire europeiske land vender nå folk seg til landbruket frå fleire kriseråka økonomiske sektorar. Dei kan alle finne ei framtid i landbruket!  Enkeltland sin landbrukspolitikk treng solid gjennomgang og endring i tråd med direktiva frå komiteen for World Food Security av FNs Food and Agriculture Organization ( FAO ) .

Eit svært viktig punkt er at alle hygieneforskrifter må vere tilpassa den kvardagen som bønder opplever i produksjon og foredling. Lovgivning som regulerer frø, må støtte bøndene sitt eigarskap og kontroll og ikkje favorisere agroindustrien. Felles for mange land i Europa er også at landbruket treng meir eigna  finansiering for småskala gardar enn dagens bygdeutviklingsprogram. Det må også leggjast til rette for nye og meir hensiktsmessige distribusjonskanalar og ikkje minst må marknadane regulerast for å garantere akseptable og stabile prisar.  Fleire av våre yrkessøstre og brør i mange land slit også med reell rett til å organisere seg. Det må vere ein sjølklar rett i alle land. Kollektiv, solidaritetsbasert organisering av småskala familielandbruk bør vere ein sjølvskriven rett over heile verda.

Det europeiske småbrukarlaget av rørsla La Via Campesina apellerer til dei internasjonale institusjonane, og særleg til EU, om å arbeide samanhengande og systematisk for å definare sin landbrukspolitikk. Det internasjonale året for småskala familielandbruk må ikkje berre bli fine ord som får oss til å gløyme dei svært viktige og kritikkverdige forhandlingane som er undervegs med USA. Den dialogener er me overtydd om vil øydelegge famlilielandbruket, inklusiv lovgiving rundt frø, patent, genmodifisering og heile den framtidige felles europeiske landbrukspolitikken.

Vi treng alle småbruk!

 

Read Full Post »

En samlet skog- og trenæring stiller seg bak SKOG22

Den 19/11 samlet strategigruppen for SKOG22 seg for første gang. Gruppen består av 17 medlemmer med representanter fra hele den skogbaserte verdikjeden samt en rekke tilhørende FoU- og kompetansemiljøer.

 – Strategigruppen er svært fornøyd med invitasjonen fra Regjeringen om å utvikle en samlet strategi for skog- og trenæringen i Norge. Utvikling av skog- og trenæringen som en fremtidsrettet fornybar industri vil være et viktig bidrag for å løse klimautfordringene, lokalt og globalt, sier Aasmund. Bunkholt, på vegne av strategigruppen. 

Strategigruppen vil i sitt arbeid fokusere på å utnytte og ta i bruk eksisterende kunnskap og analyser samt best mulig utnytte prosjekter og prosesser som er i gang. Dette gjelder også prosesser i andre verdikjeder og deler av samfunnet, og fra andre land.

Tiltak for økt verdiskaping

Skog- og trenæringen investerer selv aktivt i effektivisering og omstilling og har omfattende prosesser i gang for å øke konkurransekraften. Sluttdokumentet fra SKOG22 vil adressere konkrete tiltak som skal bidra til utvikling og omstilling av eksisterende skogbasert næringsliv og ikke minst etablering og utvikling av nye bedrifter og verdikjeder.

Tiltakene vil være av ulik karakter og vil både være kort- og langsiktige. Det vil være aktuelt med tiltak innen kommunikasjon og omdømme, innovasjon og forskning, kompetanse og rekruttering, samt incentiver og rammebetingelser. Forslag til tiltak vil adresseres mot egen verdikjede, andre verdikjeder/næringer og virkemiddelapparat og myndigheter.

– Strategigruppen for SKOG22 er enige om at den videre prosessen skal legge et grunnlag for økt utnyttelse av norsk skogsråstoff, en konkurransedyktig norsk skog og trenæring, nye produkter og bedrifter, og økt verdiskaping fra en samlet skog- og trenæring, skriver strategigruppen for SKOG22 i en felleserklæring etter møtet.

Strategigruppen for SKOG22 hadde oppstartsmøte 19. november, og skal levere sin rapport i løpet av 2014.

 Strategien for SKOG22 skal omfatte forskning, utvikling, innovasjon og kunnskapsformidling, i tillegg til andre virkemidler og tiltak av betydning for næringens konkurranseevne. Strategien skal bidra til å realisere verdiskapingspotensialet i skogsektoren, og bidra til utvikling av en mer bærekraftig økonomi. 

– Skognæringen er en næring basert på fornybare og klimavennlige ressurser, samtidig som den i liten grad er avhengig av subsidier, sier landbruks- og matminister Listhaug Næringen representerer viktig aktivitet i distriktene. Regjeringen ønsker å få mer ut av denne næringen og vil legge til rette for økt avvirkning. Vi er forberedt på at det må gjøres noen grep for å få dette til. Innspillene fra SKOG22 vil være svært viktige i den videre politikkutformingen på området, sier Sylvi Listhaug på Regjeringens nettsider.

 Siden forarbeidene til SKOG 22-prosjektet ble gjort av forrige regjering, så er det et utgangspunkt godt for en tverrpolitisk enighet om en framtidig satsing på skognæringen, påpeker Listhaug.

 – SKOG22 er i tråd med regjeringens mål om å utarbeide en helhetlig strategi for verdikjedene i skogbruket, sier hun.

 

Leder for strategigruppen SKOG22 er Gunnar Olofsson, VD Inlandsinnovation. De øvrige deltakerne er:

•Norges Skogeierforbund; Olav Veum – Styreleder

•NORSKOG: Gaute Nøkleholm – Konst. adm. dir.

•Norges Bondelag/Norsk Bonde – og småbrukarlag: Merete Furuberg – Leder NBS

•Statskog SF: Monica Grindberg – Skogsjef

•Fellesforbundet/LO Hans-Christian Gabrielsen – Nestleder LO

•NHO Mat og landbruk: Ragnhild Borchgrevink – adm. dir. Viken skog

•Norsk Bioenergiforening (Nobio) Hege Holte Nielsen – Energipolitisk rådgiver

•Treindustrien: Heidi E. F. Kielland – adm. dir.

•Treforedlingsindustriens Bransjeforening: Tuva Barnholt – Styreleder TFB, SVP Borregaard

•Maskinentreprenørenes Fellesorganisasjon (MEF): Håvard Almås – Næringspolitisk rådgiver

•Arkitekt-og designhøyskolen i Oslo (AHO): Marius Nygaard – Professor

•Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) på Ås: Vincent Eijsink – Professor inst for kjemi, bioteknologi og matvitenskap

•SINTEF/NTNU: Berit Time – Sjefforsker, SINTEF Byggforsk

•Skog og Landskap: Arne Bardalen – adm. dir.

•Papirindustriens Forskningsinstitutt (PFI) Karin Øyaas – Gruppeleder papir- og nye materialer

•Miljødirektoratet: Siri Sorteberg

•Hans Aasnæs – Finansanalytiker

 

 

 

 

Read Full Post »

 

Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Natur og Ungdom til felles aksjon for å verne om matjorda.

 

«Denne beslutningen kan Natur og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag rett og slett ikke akseptere. Befolkningsøkningen i Stor-Trondheim vil tilsi at det blir 50 000 flere i 2030, men løsningen på boligmangelen er ikke å ødelegge mulighetene vi har til å produsere mat. Det at denne arealplanen i det hele tatt ble godkjent av landbruks- og matminister Sylvi Listhaug, viser rett og slett dårlig prioritering og manglende ansvar» raser Anniken Wullum, medlem av Jordbruksutvalget i Natur og Ungdom og  Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

 

Etter bystyrets behandling av ny arealplan, har Trondheim kommune blitt Norges dårligste jordvernskommune. Kommuneplanen og den tilhørende arealplanen er blant de viktigste sakene bystyret håndterer. I arealplanen blir det fastsatt hvor det skal bygges bosteder, hvor det skal være næringsareal, kollektivårer og offentlige bygg. Arealplanen blir behandlet hvert 4. år, og skal være med å legge grunnlaget for utbygging av nye arealer, jordvern og lignende fram til neste behandling av planen. Trondheim er en by i rask vekst, i likhet med de øvrige storbyene i Norge. Fortsetter det som nå får Trondheim 50 000 nye innbyggere før år 2030. Den enkleste måten å skaffe nye byggeklare felt på, er å omdisponere bynære jordbruksområder, og det er denne løsningen bystyret legger opp til. Dette ville ikke flertallet av instansene være med på, og arealplanen ble klagd opp til miljøvernminister og landbruksminister.

 

«Siden 1993 har nær 10 000 dekar dyrka jord og over 6 000 dekar dyrkbar jord årlig blitt omdisponert til andre formål enn matproduksjon. Fra ett dekar kornjord får vi omtrent 1000 brød i året. Siden 1993 har vi i Norge med andre ord bygd ned produksjonsarealet til over 300 millioner brød. De tre formålene som bygger ned mest matjord er boliger, næring og samferdsel» sier  Anniken Wullum og Merete Furuberg.

 

Det er akutt boligmangel i Trondheim, men konsekvent nedbygging av matjord bør ikke være løsningen. Du kan ikke løse et problem ved å erstatte det med et annet. Vi kan kanskje stilne den akutte boligmangelen, men kommer til å få store, negative konsekvenser på lang sikt. Bygger vi ned jordbruksområdene, er grunnlaget for lokal matproduksjon tapt for alltid. Ved nedbygging ødelegger vi jordens muligheter til rekreasjon, og dermed muligheten jorda har til å ta opp i seg ny næring. Dette er ødeleggende for områdets eventualitet til å fortsette som dyrkingsområde. Man må da i stedet, av mangel på gode, eksisterende dyrkingsområder, begynne å benytte nye, som ikke på langt nær har samme jordkvalitet og næringsomløp som den nedbygde. Dette fører ergo til en økt bruk av gjødsel, noe som i beste fall bare er miljøskadelig.

 

Et annet aspekt ved nedbyggingen av disse bynære jordbruksområdene, er de økte transportstrekningene man dermed trenger for å frakte maten fra jord til bord. Dette er en definitiv negativ miljøeffekt. Den gjennomsnittlige forbruker blir stadig mer opptatt av enkelte ønskede egenskaper hos maten de kjøper, deriblant kortreisthet. Det er derfor også et forbrukerøkonomisk aspekt ved denne nedbyggingsplanen.

 

Noe dyrkamark blir vi nødt til å omregulere. Trondheim har i flere år ført en fortettingspolitikk, blant annet for å redusere transportarbeidet. Men fortettinga har også sin pris, eplehager og andre pustehull forsvinner. Vi må anstrenge oss for at skadevirkningene blir så små som mulig. Tap av grønne områder har dessuten store negative følger for folkehelse og muligheten til rekreasjon. Det er derfor mange vanskelig prioriteringer som må gjøres, og hvis vi ikke er forsiktige kan det oftest bli de grønne områdene som taper.

 

«Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Natur og Ungdom krever at landbruks- og matministeren snur i sin beslutning. Konsekvensene av det Listhaug har godkjent, er langt utenfor fatteevne. Og for en signaleffekt! Bare så langt har vi i Trondheimsområdet bygd ned et produksjonsareal tilsvarende 300 millioner brød. Vi trenger ikke færre brød, men en bedre prioritering!» utdyper Anniken Wullum og Merete Furuberg.

 Kontaktpersoner:

Merete Furuberg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, 90 16 30 92

Annikken Wullum, Natur og Ungdom, 98607823

Read Full Post »

Matproduksjon og mat- og fôrkornlagre er en del av Norges samlede beredskap. Det er derfor svært urovekkende at Regjeringen i tilleggsproposisjonen foreslår å fjerne den foreslåtte bevilgningen til opprettelse av matkornlager. Det er viktigere for et land å ha beredskapslager for mat enn å ha et våpenforsvar. Uten mat dør vi!

Mens EU-landene og mange andre land i verden fyller opp kornsiloen, vil ikke Norge ha korn i beredskap, dersom Regjeringens forslag blir fulgt opp i Stortinget. Og Regjeringen ser ut til å få støtte fra Venstre. Venstre omtaler i sitt alternative budsjett beredskapslagre på denne måten: «Valgløfte. Unødvendig». Regjeringen skriver at «Norge vil være betalingsdyktige selv ved en betydelig prisoppgang på mathvete, og Norge har i tillegg behov for et relativt beskjedent kvantum». Videre heter det i begrunnelsen «det er liten grunn til å anta at Norge vil være avsprerret fra internasjonale markeder over tid»

Det er ufattelige og uansvarlige begrunnelser. Verden har klimautfordringer og befolkningsvekst, og vi har allerede erfart at land har stengt eksporten i kortere eller lengre perioder.  I Norge har vi hatt noen kornår som ikke har vært gode. Manglende beredskapslager kan bli kritisk også ved et stort vulkanutbrudd. For ikke lenge siden så vi hvordan utbruddet fra vulkanen Eyjafjallajökull lammet flytrafikken. Et utbrudd fra storebror Katla kan påvirke kornhøsten i Europa. Hvis Katla begynner å røre på seg, er Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815 det mest nærliggende eksempel. Da falt sommertemperaturen året etter med 2-3 grader, og 1816 er blitt kjent som «året uten sommer». Et slikt utbrudd kan skje når som helst.

Tanken om å ha korn i beredskap førte til kornloven av 1928. Siloene ble fylt opp. I 1969 hadde Norge 280.000 tonn matkorn på lager og 500.000 tonn fôrkorn. Hvorfor skal vi ikke ha det samme i dag?

De tre viktigste forutsetningene for nasjonal matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget, velfungerende handelssystem og lagring av mat og fôr. Den landbaserte matproduksjonen i Norge må økes i takt med etterspørselen fra en økende befolkning.

For å få til dette må landbrukspolitikken til enhver tid bidra til at areal holdes i hevd, at det legges til rette for god agronomi, at jordbruksarealet kan øke samtidig som at det sikres nok arbeidskraft til å forvalte arealet på en god måte. Spesielt må distriktsjordbruket få større oppmerksomhet, fordi det er her mesteparten av de ledige ressursene for økt matproduksjon finnes. I tillegg er et sterkt jordvern nødvendig, noe som i senere tid har blitt aktualisert gjennom IKEA- saken i Vestby og Trondheim kommunes ønske om å bygge boliger på 1030 dekar matjord. Både i et beredskapsperspektiv og i en situasjon hvor norsk matproduksjon skal økes, blir det helt feil å bruke noe av den beste matjorda til andre formål enn matproduksjon.

I perioden 2005 – 2012 har det fulldyrka arealet i Norge gått ned med vel 500.000 daa, importen av kraftfôrråvarer har økt med 250.000 tonn, arealproduktiviteten har stagnert og produksjonen av husdyrprodukter har, foruten produksjonen av svin og fjørfe, vært stabil. Samtidig har folketallet i Norge økt med 450.000 mennesker. I sum bidrar dette til at den nasjonale matvareberedskapen har blitt svekket i perioden. Selv om årets jordbruksoppgjør var et steg i riktig retning, vil det neppe være nok til å snu utviklingen bl.a. mht arealnedgang og import av kraftfôrråvarer.

NBS arbeider for at beredskapsperspektivet får en større plass i utformingen av landbrukspolitikken framover. Opprettelse av kornlagre er viktig. Sterkt jordvern er viktig. Det må legges til rette for økt matproduksjon på norske ressurser over hele landet. Beredskapslager for mat er viktigere å ha enn et forsvar!

Read Full Post »

Pressemelding, Regjeringens tilleggsproposisjon, Regjeringens kontaktutvalg 8.11.13

 Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Merete Furuberg, er tilfreds med at regjeringen i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet ikke foreslår budsjettmessige endringer i kapittel 11.50, jordbruksavtalen, men registrerer med uro flere signaler fra den nye regjeringen. Da hun i dag møtte i Regjeringens kontaktutvalg, var budskapet at regjeringen må bygge sin landbrukspolitikk på kunnskap.

– Vi er sterkt kritiske til og forundret over at forslaget om å etablere matkornlager er fjernet i tilleggsproposisjonen. Vi registrerer også med stor prinsipiell uro, landbruksministerens varsel om overprøving av et eventuelt vedtak i omsetningsrådet som har til hensikt å skape balanse i svinemarkedet. I tillegg har vi erfart at mandater for arbeidsgrupper som ble satt ned i etterkant av jordbruksforhandlingene, nå blir endret. Dette er ikke i tråd med den inngåtte jordbruksavtalen, sier Furuberg.

Regjeringen har blant sine viktige satsingsområder valgt å sette fokus på å løfte konkurransekraften for næringslivet i fastlands-Norge, og å sikre næringslivet over hele landet gode rammebetingelser. Dette må også gjelde landbruk. Et løft for kunnskap og satsing på forskning, er blant hovedprioriteringene for regjeringen. I tilleggsproposisjonen skjer det motsatte for landbruk og mat ved at det kuttes mye på kunnskapsutvikling og forskningsaktivitet.

 – Hvorfor, Statsminister, gjelder ikke dette landbruk? spurte Merete Furuberg og fremholdte at skal vi være framtidsrettet må landbruksnæringa også utvikles kunnskaps- og forskningsbasert.

– Utformingen av landbrukspolitikken har stor betydning for sysselsetting og verdiskaping over hele landet. De delene av matindustrien som i hovedsak videreforedler norske jordbruksråvarer hadde i 2011 en samlet produksjonsverdi på drøyt 120 mrd. kroner, og sysselsatte 38.000 mennesker. Sammen med jordbruket sørger verdikjeden for mat for knapt 90.000 arbeidsplasser landet rundt. I tillegg kommer alle arbeidsplassene med ringvirkningseffekt av landbruket. Det er derfor viktig at regjeringen legger opp til en politikk som bidrar til å øke lønnsomheten i alle delene av denne verdikjeden, understreket Furuberg, som også viste til at landbruket har endret seg mye de siste årene: – Fra 2002 til 2012 har den totale produktivitetsveksten vært på 2,1 % per år, mens veksten i arbeidsproduktivitet har vært på 5,9 % per år. På tross av nedgang i jordbruksareal, arbeidsforbruk og antall gårdsbruk i drift, har produktivitetsframgangen sørget for at produksjonsvolumet i norsk jordbruk har holdt seg noenlunde stabilt. En effekt av dette er imidlertid at en stadig større andel av husdyrproduktene produseres på kraftfôr, og at en stadig større andel av råvarene til kraftfôr importeres. Dette gjør at norsk matvaresikkerhet i stadig økende grad er avhengig av andre lands arealer og arbeidskraft. Dette er etter vår oppfatning en lite bærekraftig utvikling, fortsatte Furuberg.

I regjeringsplattformen er det lagt opp til en rekke endringer i landbrukspolitikken, og hovedformålet skal være en kostnadseffektiv matproduksjon. Videre skal det legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet og det skal arbeides for en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn. Dette er positivt. Flere av forslagene i regjeringserklæringen vil imidlertid kunne medføre store, irreversible endringer som vil få effekt både på hvordan og i hvilket omfang norsk mat produseres.

Furuberg understreket derfor viktigheten av at regjeringen bygger sin politikk på kunnskap og at det legges vekt på følgende elementer:

–          Økt matproduksjon

–          Landbruk over hele landet

–          Bruk av norske ressurser i produksjonen

–          En inntektsutvikling som bidrar til å styrke rekruttering og til å sikre nødvendige investeringer i jordbruket

 

Read Full Post »

Betydningsfull seier for norsk matproduksjon

Dommen må bli stående! Dommen betyr jo ikke annet enn at staten må betale for rovviltskadene som statens rovviltpolitikk påfører beitebrukerne. Dette er helt i tråd med stortingsvedtak, sier Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Staten må nå erstatte alle tap utover normaltapet som rovvilttap, dersom staten ikke kan dokumentere andre dødsårsaker. Dette er konsekvensen av Ola Krokanns seier over Staten, fastslår Merete Furuberg.

Statens vedtak om å nekte Ola Krokann full erstatning for rovdyrtap ble i januar kjent ugyldig av Sør- Trøndelag tingrett. Staten anket saken til lagmannsretten, som 4. november forkastet anken.

I 2008 mistet Ola Krokann flere av sine sauer til rovvilt, men fikk avslag på 60 % av rovvilttapet sitt under henvisning om at det ikke var sannsynliggjort at hele tapet skyldtes rovvilt. Krokann vant saken i Tingretten i januar i år, men staten anket.

4. november ble anken forkastet av lagmannsretten, og Miljøverndepartementet pålegges å betale Krokann 134.000 kroner i saksomkostninger.

Jeg gratulerer og takker Ola Krokann som har kjempet for landbrukets rettigheter, avslutter Merete Furuberg!

 

 

Read Full Post »