Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2015

I et internasjonalt perspektiv vil det vere svært viktig å styrke matproduksjon, sjølberging og beredskap i landet vårt. Stor økning i folketallet, naturkatastrofer og klimaendringer må føre til en god forvaltning og vedlikehold av våre naturgitte og menneskelige ressurser for å trygge matvareberedskapen. I tillegg må Norge bygge opp igjen matkornlager og fôrkornlager.

Prisene på verdensmarkedet varierer meir enn tidligere. Den langsiktige trenden er høgare priser. Høgare energiprisar fører til auka kostnader i produksjonen av matvarer. Det blir 70 – 80 millioner flere mennesker kvart år. Meir enn ein milliard menneske svelt. Samtidig som det er behov for meir mat og betre fordeling, blir 300 millioner dekar dyrka jord ødelagt kvart år. I tillegg blir ein stadig større del av areala brukt til å produsere energi.

Klimaendringane reduserer evna til å produsere mat i stadig aukande tempo i flere område i verda. FN fryktar fleire opprør på grunn av aukande matprisar. Eit aukande antall land i verda kjøper areal for matproduksjon i andre land, særlig i Afrika og Asia, såkalla «landgrabbing».

FNs klimarapport anslår at matvaresikkerheten i verda kan bli kraftig svekka som følge av klimaendringane. Ifølge rapporten, som er basert på 12.000 vitenskapelige studiar, vil klimaendringane medføre mangel på ferskvann og matjord, og FN konkluderer med at matvaresikkerheten i verda kan bli kraftig svekka. Veksten i verda sin matproduksjon vil være lågare enn tidligere berekna, samtidig som at etterspørselen vil gå kraftig opp. Særlig vil produksjonen av kveite, mais og ris i varme strøk bli ramma av klimaendringane. På grunn av flom kan fleire hundre millionar menneske bli nøydde til å flytte, særlig i øst- og sør- Asia.

Norge må ta eit større ansvar for eigen matproduksjon i åra framover. Vi har no den lågaste sjølforskyningsgraden siden 1970- tallet, og importerer over 60 prosent av maten vi et. Vi kan ikkje basere oss på å bli stadig mer avhengig av eit globalt matmarked som blir stadig meir uforutsigbart dersom vi ynskjer betre mattryggleik. Vi forventar at regjeringa tar disse utfordringane på alvor, og bidreg til ein bærekraftig matproduksjon i Norge. Dette inneber at vi må produsera meir mat sjølv, og at jordbruksareala i heile landet fortsatt skal haldast i drift. Jordbruksoppgjeret vil vise om regjeringa er villig til det.

Verdas matproduksjon går mot krise, slår klimapanelet fast. Det er problematisk også for Norge, fordi vi lever av importert mat. Det vil koste pengar å dempe klimaendringane si effekt på matproduksjonen, også i Norge. Det er første gong klimapanelet advarer så sterkt om utviklinga mot ei rein matvarekrise. Ved forrige hovedrapport, i 2007, så ikke panelet for seg ein så dramatisk matsituasjon.

«Verden er bare ei dårlig kornavling fra kaos», seier ein av vår tids fremste miljøforkjempere, Lester R. Brown. På mange måtar er verdas matproduksjon sårbar:

 Verdas folketal aukar med meir enn 200 000 innbyggarar kvar dag.

 Verdas kornlager utgjer nå berre nokre få vekers forbruk.

 Matjordarealet aukar ikke lenger. Sjølv om noe jord blir dyrka, blir like mykje matjord asfaltert, bygd ned, ødelagt av erosjon eller tatt ut av produksjon. Derfor blir det stadig mindre matjord per innbyggar.

 Mange mat- og fôrplanter har nådd eller er nær sine biologiske tak. Kveiteavlingene i Frankrike og Egypt synes å stoppe på vel 700 kilo per dekar, risavlingane i Japan og Kina på 500 kilo og soyaavlingane i Brasil på 250 kilo.

 Vassmangel og varmebølger som følge av global oppvarming på grunn av klimaendringar gjør at matproduksjonen fell i store område.

 En matproduksjon basert på monokulturer og store einingar er ekstra utsatt for plante- og dyresykdomar.

 Erfaringer fra finans- og matkrisa i 2007-08 viser at matprisane nærmest kan eksplodere når etterspørselen blir større enn tilbudet. På noen få månader vart prisane på basismatvarer meir enn dubbla.

Stadig fleire land tek denne situasjonen inn over seg, nokre med å sikre innanlandsk matproduksjon, men også diverre mange med den, oftest billigere løysinga med kjøp av matjord i andre land. Mat er blitt den nye olja, og matjord er blitt det nye gullet. Meir og meir har landbruk og matproduksjon blitt et tema som ikke avgrensa til det eine fagdepartementet, men eit politisk hovedspørsmål der beslutningar må tas i miljø-, helse-, energi- og utenriksdepartement og i samla statsleing. Vår næring og vårt arbeid som matprodusentar er avgjerande for heile samfunnet.

Read Full Post »

Per-Anton Nesjan, ordfører i Norsk Bonde- og Småbrukarlag:

Fjern melkebørsen!

Melkebørsen (privat og statlig omsetning av melkekvoter) er en rå metode for å sentralisere melkeproduksjonen i Norge til stadig færre og større melkebruk, uten krav om at eget grovforareal skal stå i forhold til kvotestørrelsen.

For myndighetene går ikke bruksoppbyggingen og bruksavviklingen fort nok. Derfor er det nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på produksjonsregionene for kumelkkvoter. «Dagens produksjonsregioner for kumelk er hvert fylke, bortsett fra Oslo og Akershus, som er en region. Produksjonsregionene begrenser den geografiske forskyvingen av melkeproduksjonen, og bidrar gjennom det til målet om landbruk over hele landet. I dag er det etterspørselsunderskudd etter kvoter i noen regioner og etterspørselsoverskudd i andre, noe som gir ulike utviklingsmuligheter for melkeprodusenter avhengig av hvilken region de tilhører. Endring i produksjonsregionene må gjøres etter avveining mellom hensynet til en kostnadseffektiv matproduksjon, hensynet til målet om landbruk i hele landet og hensynet til utviklingsmulighetene for produsenter i alle regioner», står det i mandatet.

Med utviklingsmuligheter for produsentene må vi anta at dette betyr at flere skal få vokse. Det vanlige i Nordland er at «utvikling» av et slikt bruk betyr at 2 – 3 andre skal legges ned som selvstendige bruk. Både dette mandatet og utvidelsen av produksjonstaket til 900 000 liter pr bruk etterlater ingen tvil om at det er en forsterkning av sentraliseringen av melkeproduksjonen som er statens målsetting.

Å fjerne melkebørsen, hverken den private omsetningen av melkekvoter eller både den private og statlige, er nevnt i mandatet. Dette burde vært et klart alternativ fordi denne omsetningen ikke har vært gunstig for å kunne ha melkeproduksjon over hele landet. Det blir lengre og lengre mellom produksjonsmiljøene og det er flere områder som får problemer med å produsere melk til eget nærområde. «Utviklingen» av nye bruk holder ikke tritt med nedleggingen av bruk. Det er lite trolig at dette forholdet vil bli endret om man lager større produksjonsregioner eller for så vidt om man lager en region for hele landet, snarere tvert imot.

En enda sterkere sentralisering av melkeproduksjonen er ikke svaret på utfordringene vi står overfor. Dette vil føre til en produksjon enda mer basert på innkjøpte driftsmidler, enda mindre samsvar mellom produksjonsstørrelse og eget grovforgrunnlag, svekkelse av det faglige og sosiale miljøet i næringa og enda flere bygder under avvikling. Svaret er å være villig til å forbedre økonomien på alle melkebruk, ved på den ene siden å betale det det koster å produsere melka og å bruke tilskuddene til å jamne ut forskjellene mellom bruksstørrelser, distrikter og produksjonsforhold. Da vil det være et godt bidrag å fjerne melkebørsen istedenfor å gi gass til en unødvendig og uønsket sentralisering av melkeproduksjonen i Norge. På lenger sikt bør kvotestørrelse og eget grovforgrunnlag komme mer i samsvar med hverandre.

Read Full Post »

Statsråd, øvrig forsamling!

Jeg har fått oppgaven å svare på spørsmålet

«Trenger vi en ny «småbruksskole» på Sem?»

Mitt svar er «Ja, vi trenger ei «småbruksskole»

for å lære at det er sunn mat som gir oss

livskraft og mental helse. Og vi trenger ei

«småbruksskole» for å lære hvordan vi skal

produsere sunn mat.

Jeg skal begrunne dette nærmere i mitt

foredrag.

«Små barn som spiser mye usunn mat, har

større risiko for å få adferdsproblemer. Samme

effekt er det hvis mor spiser veldig usunt mens

hun er gravid».

Det er konklusjonen til forskere ved

Folkehelseinstituttet i Norge som

har sett på data fra 23 000 kvinner som deltar i

mor- og barnundersøkelsen, skrev Aftenposten

  1. september 2013.

Den senere tiden har det vært stor

oppmerksomhet rundt antibiotikaresistente

bakterier i norsk husdyrhold, etter at det ble

oppdaget antibiotikaresistente gule

stafylokokker, også kalt MRSA i noen norske

svinebesetninger, og det ble kjent at norsk

kylling inneholder bakterier med egenskaper

som gjør dem resistente mot antibiotika

(ESBL). I 2012 ble ESBL-positive E. coli

påvist i 32,2 % av undersøkte

forbrukerpakninger med kyllingfilet.

Om vi skal kunne bekjempe problemet med

antibiotikaresistens, er det avgjørende at det

settes inn tiltak for å fjerne dyremateriale som

er bærere av slike bakterier fra norsk dyrehold.

Resistens mot antibiotika er i første rekke et

folkehelseproblem, og det anslås at om lag

25.000 mennesker dør årlig i Europa som følge

av resistens. ESBL i norsk slaktekylling har

mest sannsynlig kommet i fjørfepopulasjonen

ved import av avlsdyr. Rundt 90 prosent av all

kylling som omsettes i det norske markedet i

dag stammer fra det internasjonale selskapet

Aviagen. Det foregår i dag ikke norsk

avlsarbeid på slaktekylling og verpehøns.

Om dette problemet skal kunne bekjempes, må

myndighetene sikre at slikt dyremateriale ikke

brukes i norsk husdyrhold. Det er avgjørende

at produsenter som er rammet ikke blir

økonomisk skadelidende ved sanering. Inntil

den norske husdyrpopulasjonen er erklært fri

for disse bakteriene, er det svært viktig at

forbrukerne får god informasjon om risikoen

knyttet til å spise disse produktene og hvordan

produktene skal håndteres for å minimere

risikoen for å bli smittet av

antibiotikaresistente bakterier.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag arbeider for å

fjerne dyr med antibiotikaresistente bakterier

fra Norge

Forskningsresultatene til Dr. Anna Haug &

Co. ved Universitetet i Ås viser at kjøtt av

kylling som fôres med soya, inneholder

arakidonsyre.  Hva er galt med arakidonsyre,

og hvordan kan vi redusere den? Svar: 1.

Arakidonsyre omdannes til hormonlignende

stoffer som i overskudd forverrer betennelse,

smerte, hjerte- og karsykdommer og kreft. 2.

Arakidonsyre i kjøtt kan reduseres: Bruk

mindre soyaolje  i fôret – bruk mer gras og linolje og rapsolje i fôret.

Kjøtt fra dyr som lever på beite er meget

næringsrikt, og det sunneste vi kan spise. Kjøtt

fra kylling og gris kan imidlertid forbedres.

«Du blir hva du spiser».

Dette gjelder også for

husdyra våre. Sammensetningen av kjøttet

bestemmes i stor grad av fôrets

sammensetning. Produksjonsmåte er viktig.

Matvareberedskap er samfunnssikkerhet

Tilgang til sunn mat og vann er blant

menneskers aller mest grunnleggende behov,

og dermed viktige forutsetninger for

samfunnssikkerhet. For å vurdere sårbarheten i

norsk matproduksjon og matforsyning, er det

viktig med kunnskap om hvilke faktorer som

kan påvirke dette på kort og lang sikt. FNs

klimapanel fastslår at etterspørselen etter mat

vil stige med 14 % hvert tiende år. I samme

periode vil matproduksjonen synke med 2 %.

Faren for ressurskonflikter mellom land vil

trolig øke betydelig.

Helsepolitikk, matpolitikk og forsvarspolitikk

må sees i sammenheng!

Sunn mat og sunn matproduksjon er

beredskap.

Å produsere sunn mat, ta vare på naturen –

jord, luft, vann og det biologiske mangfoldet,

er avgjørende for menneskers og dyrs

eksistens. Vi må innføre omfattende merking

slik at forbrukeren får reelle valgmuligheter.

Det må fokuseres på sammenhengen mellom

produksjonsmåte, matkvalitet og helse. God

dyrevelferd med god plass, godt stell av hvert

dyr og profesjonell medisinoppfølging må

videreutvikles.

Småskala matproduksjon er best for helsa

En viktig debatt om sammenhengene mellom

jordbruksmetoder, matkvalitet og helse har

nådd Norge. Industrilandbruket med sin store

dyretetthet og store produksjonsenheter har

skapt store helseproblemer både for dyr og

mennesker. Mange land må endre måten de

produserer mat på hvis de skal kunne redusere

en uforsvarlig høy medisinbruk og stoppe

utbredelsen av multiresistente bakterier blant

dyra. Biologi og helse må vektlegges foran

kortsiktig effektivitet og økonomi.

I småskalalandbruk er smittepresset relativt

lavt, og de driver ikke større enn at de har tid

til å ta seg av hvert dyr.

Danmark har derimot enorme utfordringer i sin

svineproduksjon. Svenske butikker boikotter

dansk kjøtt fordi danske bønder kuperer (kutter

  1. av) halene på grisene, driver et industrielt

dyrehold der dyrevelferd ikke står øverst på

lista og har et urovekkende høyt

medisinforbruk. Danmark og mange andre

land med store fjøs og mange dyr samlet på et

lite område behandler ikke bare det dyret som

blir sykt, men hele den flokken dyret går

sammen med, enten de er syke eller ikke.

Dette gjøres fordi det er effektivt og for å

forebygge at de andre dyra skal bli syke. I

Danmark er MRSA blitt så omfattende at

bøndene har gitt opp å bekjempe bakteriene og

bruker medisinen for å dempe konsekvensene

av sykdommen. Slik bruk av antibiotika finnes

i mange andre land.

I et innlegg i Adresseavisen 8. juli i år tar

professor ved NTNU, Steinar Westin, til orde

for å forby import av dansk svinekjøtt.  Han er

redd for at antibiotikaresistente bakterier vil

følge med og smitte oss som bor her. Kommer

slike bakterier inn på et sykehus, kan følgene

bli katastrofale fordi pasienter må isoleres, og

alt og alle må desinfiseres for å bli kvitt

bakterien. Får slike bakterier overtaket, vil ei

lita rift i en finger kunne være dødelig.

I EU er antibiotika i fôret forbudt som

vekstfremmende middel, men går vi til USA,

er det utstrakt bruk av antibiotika i fôret. Både

medisin i fôret og puljebehandling av dyr fører

til underbehandling av bakterien slik at de

svake bakteriene dør, mens de sterke overlever

og etter hvert blir resistente. Puljebehandling

av dyr, der alle dyr i en gruppe blir behandlet

selv om bare ett dyr er sykt, er vanlig i land

med mange dyr i ett og samme fjøs. Hvis disse

bakteriene, som MRSA, smitter mellom dyr og

mennesker, kan utgangen bli dødelig.

Det er bare én måte å snu denne onde spiralen

på, nemlig å drive et landbruk med mindre

medisinbruk. Vi må bort fra stor dyretetthet i

store fjøs som ligger like ved hverandre, noe

som fører til et enormt smittepress dyr

imellom, for mennesker, insekter og fugler, og

over til en småskalaproduksjon som vektlegger

biologiske prosesser og fagkunnskap foran

kortsiktig effektivitet.

Høyre og Frp – Regjeringa setter inn

Virkemidler for å stimulere til færre og større

bruk. De ønsker også å øke handelen med

matvarer med utlandet, en politikk som fører

oss mot danske tilstander.

Jeg advarer mot en slik politikk. Småbruk har

en mer helsefremmende matproduksjon, noe

som kommer norske forbrukere til gode. Det er

viktigere å ta vare på en sunn, norsk

matproduksjon og folks helse enn kortsiktig

effektivisering og svekka tollvern for norsk

landbruk.

Det er småbruks måte å produsere

mat på som er framtidsretta, med et landbruk

spredt over hele landet i et levende

kulturlandskap, med god helse for folk og dyr.

Vi må samle og spre kunnskap om sunn

matproduksjon! Kurssteder og skoler må gi

undervise i småskala jordbruk!

Det er ei ære å stå nettopp her i Asker og få

snakke om betydningen av å opprette ei

«småbruksskole»

– eller skal jeg heller si GJENREISE?

Det er 100 år siden daværende Statsminister

fra Venstre stilt kabinettspørsmål om

opprettelsen av «Småbrukerlærerskolen» på

Sem. Etter mange år med vellykket drift

ble den nedlagt.

Når det nå planlegges et nasjonalt/regionalt

kompetansesenter i Asker, må det – etter min

oppfatning – inneholde ei «småbruksskole».

Ei «småbruksskole» som sprer kunnskap om

sunn mat og sunn matproduksjon, både til

småbrukere som produserer mat for salg eller

småbrukere som produserer deler av sin egen

mat i parseller eller i balkongkasser!

La oss gå i gang: Etabler «Småbruksskolen»!

Read Full Post »