Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2015

Usikkerheten foran årets jordbruksforhandlinger er stor. Vi har vært gjennom et år med uvanlig stor oppmerksomhet rundt mat- og landbrukspolitikk – og det er bra.

Innenfor norsk matproduksjon er utfordringene de samme som de har vært i flere år. Jordbruksarealet synker, vi blir stadig mer avhengige av import, og inntektene i jordbruket er i liten grad konkurransedyktige med andre grupper. Selv om produksjonen innen noen matvaregrupper de senere årene har holdt seg stabil på tross av stadig færre bruk i drift, har enkelte områder av landet nådd et kritisk punkt når det gjelder aktive bruk. Og det er underdekning på flere viktige matvarer.

Landbrukspolitikken i Norge er bygd opp for å utjevne forskjeller mellom små og store bruk, ulike produksjoner og landsdeler. Fjorårets jordbruksforhandlinger var et drastisk langt steg på veien til å snu opp ned på dette. Det vil bety at nedleggingen av gårdsbruk skyter fart, og at mer jordbruksareal vil gå ut av drift. Resultatet av dette er lavere matproduksjon og matsikkerhet, stikk i strid med regjeringens og Stortingets mål for norsk landbruk.

  • kt inntekt er et hovedtema i alle jordbruksforhandlinger. I Norsk Bonde- og Småbrukarlags krav vil vi særlig vektlegge å styrke økonomien på små- og mellomstore bruk over hele landet, styrke kornøkonomien og legge til rette for økt bruk av beiteressursene. Dette er prioriteringer som går motsatt vei av det regjeringen ønsker, nemlig billigst mulig mat.

Det er ikke et mål for Norsk Bonde- og Småbrukarlag at maten skal være dyr. Målet er en matproduksjon som vektlegger god dyrevelferd, sunn mat og langsiktig forvaltning av egne naturressurser tyngre enn målet om billigst mulig mat.

Vi er nødt til å støtte opp om de naturgitte konkurransefortrinnene norsk jordbruk har: lav smitterisiko, god dyrevelferd, trygg mat og et levende kulturlandskap. Det er dette som etter vår oppfatning gir jordbruket legitimitet.

Derfor handler ikke jordbruksforhandlingene bare om inntektsutvikling for norske bønder. Det handler om hvordan maten skal produseres og hvordan landet vårt skal se ut.

Årets forhandlinger blir en test på hvilken retning Stortinget ønsker at matproduksjonen skal ta.

 

Read Full Post »

Vil bygge en klimaløsning nedenfra

«Brems norsk klimautvinning, og la oss skape 100 000 nye klimajobber». Det er budskapet fra fagbevegelse, kirke og miljøbevegelse fredag 13. mars. De samles for å bygge klimaløsninger nedenfra på Folkets hus i Oslo, gjennom konferansen «Broen til framtiden».

Over fem hundre deltagere har allerede meldt seg på «Broen til framtiden»-konferansen , og nesten 10 000 har skrevet under på kravet om å bremse oljeutvinning og bygge nye klimajobber.  Målet med konferansen er å skape nye allianser i dette viktige klimaåret 2015, både fram mot kommunevalget og det store klimatoppmøtet i Paris

  • Vi er på vei til å sprenge naturens tålegrenser og karbonbudsjettet, og vi vet at vi må vise vei for utviklingslandene. Men allikevel er norsk klimapolitikk uklar. Vi vet ikke engang hva norske klimamål skal være. Broen til framtiden vil ha en tydelig norsk omstilling til lavutslippssamfunnet.  Vi kan ikke vente på EU, sier Kjersti Barsok, første nestleder i Norsk tjenestemannslag.

Broen til framtiden vil overlevere underskriftene til Høyres Nikolai Astrup, som deltar på konferansen sammen med Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Statsminister Erna Solberg og Gahr Støre beroliget nettopp oljeindustrien på årskonferansen til norsk olje og gass. Broen til framtiden vil berolige mennesker som vil ha langsiktighet og trygghet for jorda vår med at det fins andre måter å bygge landet på. Både Nikolai Astrup og Jonas Gahr Støre vil derfor bli utfordret på hvordan vi får til en planlagt omstilling vekk fra norsk olje og gass, der vi skaper nye arbeidsplasser som får norske utslipp ned, ikke opp.

Men Broen til framtiden er ikke først og fremst en arena for politikere.

– Konferansen vil bli en ladestasjon for folkelig energi, sier Andreas Ytterstad – nestleder i Concerned Scientists Norway, og forfatter av boken 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå – For en klimaløsning nedenfra.

– Ved å gjøre de eksisterende arbeidsplassene grønnere, og ved å omstille oss til de nye klimajobbene vi krever sammen, bygger vi stein på stein av broen til framtiden. En bro mellom Norge som oljenasjon til et land som går over til fornybar energi, sier Andreas Ytterstad.

Blant de mange innlederne fra fagbevegelsen finner vi leder av International Trade Union Confederation, Sharan Burrows, som vil fortelle om hvordan fagbevegelsen internasjonalt er del av en storstilt folkelig mobilisering fram mot klimatoppmøtet i Paris senere i år.

-Vitenskapen er krystallklar: Det haster med ambisiøse handlinger for å unngå en temperaturstigning på fire grader eller mer dette århundret. Med kamp har vi en mulighet til å begrense oppvarmingen til to grader, men vi ser allerede at det vinduet er i ferd med å lukkes.

Broen til framtiden er også en bro mellom Nord og Sør, for klimarettferdighet. Dette temaet er særlig viktig for biskop Ingeborg Midttømme, som også innleder på Broen til framtiden.

  • Hele skaperverket er avhengig av at vi tar vårt forvalteransvar på alvor. Som kirke er vi kalt til å arbeide med rettferdighet og menneskerettigheter i et globalt så vel som lokalt perspektiv. Salomos ordspråk kan være til inspirasjon også i vår tid: «Alt strev fører vinning med seg, tomt snakk gir bare tap.» (14,23) Det handler om vår felles framtid, og framtiden er nå!

Se fullt program på http://broentilframtiden.com/broen-til-framtiden-2015/

Her er den imponerende listen over andre innledere på Broen til framtiden:

Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, Trine Lise Sundnes, leder Handel og Kontor og førstesekretær LO, Kikki Kleiven, klimaforsker Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen, Thina Saltvedt, oljeanalytiker i Nordea, Steinar Holden, leder av Holden-utvalget og økonomiprofessor ved UiO, Johnny Håvik, leder Industri Energi Ungdom, Arnstein Vestre, leder i Natur og Ungdom, Gaute Wahl, tidligere leder av Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, Jørgen Kaurin, Fellesforbundet, Torbjørn Johannson, konserndirektør engros og miljø Norgesgruppen/ASKO, Terje Kollbotn, leder Rødt Odda, Bård Harstad, professor ved Økonomisk institutt, UiO, Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender, Alfred Bjørlo, ordfører i Eid kommune for Venstre, Camilla Skjerve-Nielssen, bydelsplanlegger bydel Sagene og grunnlegger og styremedlem av miljøgruppa Omstilling Sagene, Edel Merete Gervin, Bragernes menighet, Ann Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde og Småbrukarlag, Daniel Suhonen, tenketanken Katalys og Hans Henrik Samuelsen, Danske Plan2b, Kumi Naidoo, generalsekretær i Greenpeace International

Konferansen avsluttes av Mette Nord, leder av Fagforbundet.

Etter konferansen er alle velkomne til  Kulturhuset på Youngstorget for mat og konsert med kritikerroste Bendik (Silje Halstensen), som nylig slapp albumet «No går det over».

Presseansvarlig for Broen til framtiden er

Andreas Ytterstad, 90663316

Read Full Post »

Kvinner, demokrati og deltakelse

Høsten 2012 fikk Kvinneutvalget ved Norsk Bonde- og Småbrukarlag innvilget støtte til prosjektet ‘Kvinner, demokrati og deltakelse’. Prosjektet ble initiert som et jubileumsprosjekt. Markeringen av Norsk Bonde- og Småbrukarlag sitt hundreårsjubileum sammenfalt med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett. Landbruks- og matdepartementet (LMD) innvilget støtte til prosjektet over tre perioder over omdømmemidler (sentrale bygdeutviklingsmidler).

Hovedmålsettingen ved prosjektet har vært å bidra til større bevissthet om kvinner i landbruket blant kvinner og menn i næringen, i faglagene og forvaltningen. Det har også vært et hovedmål å øke kvinneandelen i landbruket, og i tillegg kartlegge kvinners utfordringer og motivasjon, belyse viktige problemstillinger knyttet kvinner og likestilling i landbrukssektoren, og å bidra til å bygge nettverk mellom kvinnelige bønder.

Målsetninger fra den første prosjektsøknaden

Øke bevisstheten om kvinnebønder blant menn og kvinner innad i næringa, faglaga og

forvaltninga.

Øke kunnskapen om virkemidler og tiltak som gjør at kvinner velger landbruket som yrkesvei

Øke andelen unge jenter og kvinner som tar over gårdsbruk på odel

 

 

 

 

 

 

Aktører og verktøy som fremmer likestilling i landbruket     

I dag er det få aktører som aktivt jobber for et likestilt landbruk. Organisasjonen Kvinner i Skogbruket jobber aktivt for likestilling i skogbruket, men i faglagene for landbruk er det få prosjekter med samme eller relaterte målsettinger. Fylkeskommunen har blitt tildelt ansvar for Rekrutterings, Likestillings- og Kompetansehevingsmidlene (RLK-midlene), som skal være et virkemiddel for å utjevne likestillingen i landbruket. Hos Fylkesmannen og ved landbrukskontorene rundt om i landet er det lite fokus på ubalansen mellom kjønn i landbruket.

Strategi for likestilling i landbrukssektoren

Til tross for at få aktører arbeider med problemstillingen er det et politisk mål å utjevne kjønnsforskjellene i landbruket. Stagnasjonen i landbrukets kvinneandel førte i 2006 til at LMD satte ned en arbeidsgruppe som skulle se på likestillingsutfordringer i landbrukssektoren. Arbeidsgruppen påpekte en rekke ting som måtte arbeides med for å oppnå en jevnere kjønnsfordeling i landbruket, og i 2007 signerte landbruksminister Terje Riis-Johansen Strategi for likestilling i landbrukssektoren. Strategien har som mål om å føre en politikk som skal ivareta kvinner og menn i landbruket og sikre like rettigheter og reelle muligheter.  Da Norge fikk ny regjering i 2013 ble strategien videreført av den nye politiske ledelsen. Målsetningen er fortsatt den samme; målet med strategien er å oppnå full likestilling, hvilket i følge strategien vil være oppnådd ved at begge kjønn er representert med minst 40 pst.

 

Metoder for kartlegging

Gjennom prosjektets kartlegging har vi brukt ulike metoder for å komme fram til våre konklusjoner. Våre hoveddata baserer seg på svarene fra en spørreundersøkelse om kvinners motivasjon og utfordringer i landbrukssektoren. Respondentene som har besvart undersøkelsen er et tilfeldig utvalg; undersøkelsen ble delt gjennom vårt eget nettverk og via sosiale medier. Dette medfører ytterligere tilfeldigheter, og vi antar at det er større sjans for at det er flere yngre brukere som har plukket opp og besvart undersøkelsen enn eldre. I tillegg kan den høye andelen unge i svargruppen skyldes at flere høyskoler og universitet bidro til prosjektet ved å legge ut undersøkelsen på sine internsider for studenter.

I tillegg til spørreundersøkelsen har vi samlet inn en andel førstehåndsdata i møter med kvinner i ulike landbruksområder. Gjennom å arrangere dialogmøter i samarbeid med våre egne lokallag og andre lokale aktører har vi fått muligheten til å spørre kvinner direkte om hva de møter av utfordringer, hvilke muligheter de gjør seg nytte av og hva de kunne trenge av virkemidler for å velge landbruket som yrkesvei.

Dialogmøtene har vært åpne møter. De lokale arrangørene har invitert bredt, og sammensetningen på møtene har inkludert menn så vel som kvinner. Folk i de fleste aldersgrupper har deltatt på møtene. Kjønnsfordelingen på møtene har variert fra sted til sted. På de fleste møtene har kvinner vært i flertall. På enkelte steder har møtedeltakerne bestått utelukkende av kvinner, mens noen få steder har vi observert et flertall av menn.

For å få til en best mulig dialog har møtene hatt en uformell form hvor ‘Kvinner, demokrati og deltakelse’ har presentert fakta og kunnskap om kvinners situasjon i dagens landbruk. Møtearrangøren har stilt med inspirasjonsforedrag fra en eller flere lokale kvinnelige bønder som har fortalt om sin vei inn i landbruket, om motivasjon, utfordringer og muligheter for kvinnelige bønder. Deretter har møtene invitert til åpen dialog om lokale muligheter og utfordringer i landbruket. Møteleder har stilt spørsmål og forsøkt å inkludere de oppmøtte deltakerne så godt som mulig, mange steder har dialogen hatt naturlig framdrift ved hjelp av aktive frammøtte. Vi opplever at det har vært lav terskel for å ytre seg i disse forsamlingene og antar at svarene vi mottar er representative for den reelle lokale likestillingssituasjonen.

En tredje datakilde ble lagt til i kartleggingen ved slutten. Vi ønsket å finne ut av om svarene kvinnene i den første spørreundersøkelsen ga ville korrelere med oppfatninger om likestilling i landbruket i forvaltningen. Derfor utarbeidet vi en annen undersøkelse som henvendte seg til forvaltningssiden i landbruket. Denne undersøkelsen ble sendt ut til alle landbrukskontorene i landet, til landbruksavdelingen hos fylkesmannen, til næringsavdelingen hos Fylkesmannen og til Norsk Landbruksrådgivning. Svargraden fra landbrukskontorene var svært høy, og vi vil derfor påstå at disse resultatene gjør kartleggingen pålitelig.

Vi er kjent med at bruk av andre metoder, slik som dybdeintervjuer og større kontakt med forskningsmiljø kunne bidratt til å styrke våre antakelser og konklusjoner. Av ulike grunner, blant annet begrensning i våre egne ressurser har vi måtte prioritere de ovennevnte metoder for innsamling.

Kartleggingen har også forsøkt å ta høyde for geografiske og topografiske variasjoner i undersøkelsen. Enkelte utfordringer vil oppleves som større fra en lokasjon til en annen, og noen steder har de helt andre typer utfordringer. Derfor vil det være vanskelig å kunne si noe om utfordringer generelt, men i våre undersøkelser legger vi fram de resultatene som er gjentakende og felles for flertallet.

Kartlegging Del 1:

Motivasjon og utfordringer blant kvinnelige bønder og bondespirer

Den generelle situasjonen blant landbrukskvinner

De fleste svarene er fra unge kvinner, dvs i alderen 18-44. Blant de som allerede er gårdbrukere er det svært varierende driftsformer, de kvinnelige bøndene representerer et bredt spekter av driftsformer.

Om lag 60 prosent av respondentene har høyere utdanning, mange av disse landbruksrelaterte utdanninger (agroteknikk, maskinfører, agronom, veterinær, teknisk fagskole husdyr, etc.). Om lag 20 pst av respondentene er odelsjenter og har planer om å ta over gården, og like mange sier at de er gårdbrukere med hovedansvar for driften. 17 pst er gårdbrukere med delansvar for driften, og like mange deltar i drift hvor partner har hovedansvar for driften. Kun 3 pst av respondentene svarer at de ikke deltar i det hele tatt i partners drift, og like mange er odelsjenter som ikke vil overta gården.

Så godt som alle respondentene svarer at de finner landbruket spennende, utfordrende og utviklende. Mange opplever også at det er interesse for landbruket utenfra. Ut i fra undersøkelsen kan det likevel virke som framtidsutsiktene i landbruket tolkes som usikre. Mens nærmere 37 prosent sier at de mener framtidsutsiktene er gode, mener 35 prosent at de ikke er det, og 28 prosent er usikre.

De aller fleste som har svart på undersøkelsen har planer, tanker og ideer om hvordan de vil drive og utvikle gården fremover. Mer enn ¾ sier at de er interessert i nisjeproduksjon, mattradisjoner og lokalmat. Svært mange ønsker også å tilbringe flest mulig arbeidstimer på gården og færre timer utenfor gården.

 

Motivasjon for landbruk

Det er svært mange ulike svar knyttet til motivasjonen for drift eller ønske om fremtidig drift. Likevel er det enkelte ting som går igjen blant de fleste:

Mange er motivert av lange tradisjoner, oppvekst og interesser. Å sikre kulturarv, bidra til å holde landskapet i hevd, og videreføre lokale og nasjonale mattradisjoner er viktige faktorer, i tillegg til å kunne videreføre familiebruk og familietradisjoner.

Det er lite pliktfølelse knyttet til overtakelse av familiegårder, det er heller vanlig å kjenne på en stolthetsfølelse rundt å holde familiegården i hevd.

Matproduksjon er et ord som ofte går igjen. Bevissthet rundt matproduksjon, selvforsyning og bærekraftighet synes å være et felles tyngdepunkt blant respondentene. Å kunne bidra til matsikkerheten samtidig som en bevarer naturressurser og ivaretar lokal økologi verdsettes blant kvinnene vi har spurt. Mange har sterk bevissthet rundt bærekraftig utvikling og understreker at de ønsker enten å drive med økologisk drift, eller drive på måter som ivaretar miljø og klima.

Nærhet til dyr og natur, det å være i samspill med naturen verdsettes høyt, gårdsarbeid er meningsfullt arbeid. Flere nevner at de liker å jobbe sammen med partner eller familie, noen vektlegger også at de ønsker at barna skal vokse opp i nærhet av dyr og natur.

Det gir god helse, både fysisk og mentalt, og en holder seg i aktivitet. Mange verdsetter mestring og læring som en del av arbeidsdagen og setter pris på at en aldri vil bli utlært.

 

Variasjon er en faktor som gjør at mange liker gårdsdrift. Ingen dager er like og en lærer ofte noe nytt, allsidighet verdsettes. Allsidighet og variasjon er begrep som ofte settes i sammenheng med frihet. For mange er det å være bonde opplevd som et yrke med mye frihet, men mange opplever det også tvert i mot som et yrke uten frihet. På den ene siden er det svært verdifullt å råde over sin egen hverdag, være sin egen sjef, planlegge og ta egne avgjørelser og ikke minst ha frihet til å være sammen med barn og familie. På den andre siden gjør denne friheten at mange blir overarbeidet, de har sjeldent mulighet til å ta ut ferie, og de vil helst ikke overlate ansvaret for gården til andre når de er borte selv.

Flere nevner at de skulle ønske det var mer økonomisk lønnsomt å drive gård, og kun en av respondentene nevner at motivasjon er en sikret inntekt. Nærmere 90 prosent er enig eller delvis enig i at de ville ha arbeidet mer på gården dersom det var mer lønnsomt.

 

Utfordringer i landbruket

Å være kvinnelig bonde er ikke bekymringsfritt, og ingen av respondentene i undersøkelsen mener at bondeyrket er plettfritt. Alle har utfordringer. Mange av utfordringene er felles for de fleste, mens andre utfordringer varierer fra kvinne til kvinne.

Økonomiske bekymringer

Det som uten tvil er det største og mest gjentatte utfordringen i yrket er bekymringen for økonomi. Enten det være seg usikre inntekter, risiko forbundet med investering eller lav lønnsomhet i forhold til arbeidsinnsats; alle respondentene sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

Det å drive gårdsbruk kan innebære mange vonde spiraler. Mange må ta arbeid utenfor gården for å få råd til å drive gården og ha en god nok inntekt til å gjøre investeringer i bruket. Samtidig er det mye arbeid med et gårdsbruk, og mange sliter seg ut på å arbeide mer enn de burde og kjenner på en følelse av at de får altfor lite betalt i forhold til arbeidsmengden som legges ned i bruket.

I oppstartsfasen oppleves det at det er spesielt tungt økonomisk, en må for eksempel forskuttere utgifter til avløser opptil et år før mang får refusjon. Den økonomiske bekymringen er kanskje spesielt stor for kvinner som driver gård alene. Disse kvinnene må jobbe mye og når de i tillegg må ha jobb utenom gården for å få ting til å gå rundt er det lett å bli utslitt og miste motivasjonen.

En annen vond spiral er at det ofte kreves store investeringer for nettopp å gjøre driften lønnsom, eller for å omlegge driften slik at den blir mer barne- og familievennlig. Slike investeringer er vanskelig for mange, da det er vanskelig å stille med egenkapital og spare når inntektene er dårlige, i tillegg til at mange ikke er sikre på om eventuelle investeringer faktisk vil lønne seg på sikt. En kommer sjeldent i mål økonomisk før man må fornye og ta opp nye lån til driftsbygg og vedlikehold, i tillegg er det mye utstyr og teknologi som er svært kostbart. Risikoviljen for investeringer er lav, men velbegrunnet, og mange kvinner nevner også at de ønsker en tryggere inntekt som sikrer familiens ve og vel.

Nok en grunn til at investeringsviljen er lav er at det å få tak i skikkelige bruk med tilstrekkelig tilknyttet areal er en utfordring. Særlig er det vanskelig å vurdere hvilke investeringer (og hvor store) man kan gjøre i forhold til kommende avkastning. Mange er redde for at driften og økonomien ikke skal gå rundt og at det hele skal ende som et tapsprosjekt.

De fleste av respondentene er matprodusenter, og mange uttrykker bekymringer knyttet til forbrukernes vilje til å betale for maten bøndene produserer. Bekymringene handler om for lavt prisede produkter, billige varer og kresne forbrukere med lite vilje til å betale det maten er verdt, og kanskje også en bekymring for forbrukernes manglende kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak kostnadene.

Teknisk kunnskap, praksis og utdannelse

Selv om en stor andel av respondentene i undersøkelsen har oppgitt at de har høyere utdanning og gjerne landbruksrelatert skolegang, nevnes det gjentatte ganger at det er utfordrende å drive gård på grunn av mangel på kunnskap.

En kunnskapsutfordring som går igjen er mangel på teknisk kunnskap i forhold til maskiner og redskaper. Mange ønsker seg mer erfaring og mer kunnskap. Det finnes flere kvinnelige bønder eller bondespirer som har et ønske om å få ting til selv, men det er lite tilbud om praksisnær opplæring og de spurte vet ikke alltid hvem de skal oppsøke. Flere har relevant utdanning fra høyskole eller universitet, men det skorter på praksis i utdanningen og dette merkes spesielt blant de som går inn i landbruksyrket uten å ha vokst opp på gård selv. For eksempel er det å lære seg å kjøre traktor en gjenganger i undersøkelsen, men kommer også frem som en bekymring i våre dialogmøter med lokale kvinnelige bønder.

Sosialt liv, partnervalg og velferdsordninger

Det er kanskje ikke overraskende at ensomhet er fremtredende i landbruket. Mange driver alene, og en er ofte sin egen sjef, kollega og eneste ansatte. Det er også vanskelig for mange å opprettholde et velfungerende sosialt liv når gården/ fjøset forplikter langt utover det en vanlig arbeidsplass gjør. I perioder er landbruket preget av sesongarbeid, i perioder er det svært mye arbeid og det er ofte lite sosialt. Å finne en balansegang mellom arbeidslivet, gårdslivet og familielivet er noe mange sliter med.

Over 80 prosent mener det er vanskelig å drive gård dersom en ikke har en partner som er interessert i driften og vil hjelpe til på gården. De aller fleste vil ikke drive gård alene, og de trenger hjelp til driften, til daglige gjøremål og til barnepass, i tillegg til at de ønsker seg noen å diskutere driften med. Flere nevner at de ønsker seg flere barn, men at det ikke er en mulighet dersom de skal drive stor gård alene.

Det å velge den riktige partneren med interesse i driften innebærer at det er noen som kjenner driften som kan bistå og hjelpe dersom bonden blir syk, eller dersom barn blir syke. Det er for mange helt uaktuelt å drive gård alene. Et av kriteriene for partnervalg som går igjen blant respondentene er at de søker seg en partner med en stabil inntekt utenom landbruket.

En annen bekymring som går igjen blant kvinnelige bønder er knyttet til familieliv og det å kunne få nok tid sammen med barn, ektefelle/ partner og i tillegg kunne ha et sosialt liv og ta ut ferie. Ferie er for mange både urealistisk og umulig, og mange synes at avløserordningen er problematisk.

Det å få avløser utenom familien er utfordrende, og mange ønsker seg pålitelige avløsere som bryr seg om og forstår driften. Det er en utfordring å tilpasse driften til en avløser og måtte tenke HMS både for andres og egen sikkerhet, men det er ikke umulig. Det kanskje aller vanskeligste er å kunne delta i avløser- og velferdsordninger i etableringsfasen. For noen medfører dette at de ikke kan ta ut fri eller ferie. Slik som avløsertilskuddet fungerer i dag er det mange som har vanskelig for å dra nytte av avløserordningen de første årene.

Tilskudd for avløser ved sykdom og fødsel etc. medfører mange regler, og «den som søker om slike tilskudd må ha hatt en gjennomsnittlig næringsinntekt fra jordbruk, gartneri osv på minimum ½ G i de to siste inntektsårene som foretaket har fått skatteoppgjør for pr 1. januar i det året avløsingen skjer[1]». Det kan kun gis tilskudd til dekning av dokumenterte utgifter, dermed må bonden forskuttere utgiftene, noe som kan være utfordrende i en oppstartsfase med dårlig likviditet.

Dersom en bonde er ny i driften og for eksempel har startet et gårdsbruk etter fullendte studier etc., betyr dette at det ikke er noe næringsgrunnlag for rettigheter, og dermed får driften store ekstrautgifter, enten det gjelder for avløser ved egen sykdom, barns sykdom eller ved fødsel- og fødselspermisjon. I en dybdestudie[2] av 12 kvinnelige gårdbrukere i Møre og Romsdal fant Bioforsk ut at velferdsordningene knyttet fødsel og permisjon ble opplevd som problematiske for kvinner i landbruket. Selv om man har krav på en avløser er det vanskelig å finne gode avløsere, i tillegg har avløseren krav på regelmessig fri. Det er også ekstra utfordrende eller umulig å planlegge ting som for eksempel kalving. Rutinene rundt slike hendelser kan ikke fastsettes på faste tidspunkt og en ender gjerne opp med å måtte gjøre arbeidet selv.

Bioforskrapporten nevnte også tilfeller hvor gården ikke hadde råd til å lønne en avløser da mor var i permisjon, utgifter til kveldstillegg og helligdagstillegg blir for dyrt, og da er det rimeligere for bonden å gjøre jobben selv. Det blir også påpekt at det er vanskelig å forholde seg til byråkratiet hos NAV, som ikke er tilpasset gårdsliv. Vanlige skjema kan være ekstra utfordrende og lite forenelig med landbruksyrker.

 

Yrkesstolthet, holdninger til landbruket og politisk landskap

Det å være kvinne i landbruket har blitt bedre i forhold til folks generelle holdninger rundt kvinners kapasitet til å være bonde. Likevel er det mye som tyder på at gamle fordommer mot kvinner henger igjen flere steder og kan være til hinder for at kvinner velger landbruk som yrkesvei.

Mange kvinner opplever at de ikke blir tatt seriøst av menn i landbruket. Når det er snakk om møtevirksomhet og politikk er kvinner aktive og har en nærmest likestilt posisjon med menn, men når det gjelder faglige diskusjoner er det mange kvinner som blir ekskludert. Dette gjør også at noen vegrer seg for å be om hjelp og veiledning når de trenger det, hvilket utgjør et hinder for god nettverksbygging. Det tar mer tid å bli akseptert som kvinne i næringen. Noen opplever også ekskluderende holdninger fra egne foreldre, familie og slekt. For disse er det lite motiverende å drive gård når de som burde vært sentrale støttespillere virker motarbeidende med sine dårlige holdninger mot kvinnelige bønder.

Holdninger fra samfunnet gjør at det oppleves som lavstatus å være bonde generelt, og det er ikke uvanlig å føle seg hakket på eller sett ned på i media og mange føler at de må kjempe ekstra hardt for sitt yrke og omdømme. Som nevnt tidligere under økonomiske bekymringer er dette også knyttet til en usikkerhet rundt lite betalingsvillige og kresne forbrukere som ikke verdsetter bøndenes arbeid og som ikke forstår hvilken innsats som legges i matproduksjon. Det hjelper ikke å være stolt av hva en gjør selv når det blir sett ned på av andre.

Usikre meldinger fra landbruksministeren skaper også usikkerhet blant kvinnene, det oppleves som om den nye regjeringen har ønske om å legge ned hele næringen. Spesielt er mange redde for at inntektene forsvinner og er kritiske til den nye landbruksledelsen. Noen ønsker seg tilbake i tid og ser svært dystert på framtiden under blåblå ledelse. Det oppleves som at politisk ledelse ikke har tilstrekkelig kunnskap om landbruket og at de derfor vil ta feilaktige politiske beslutninger som gjør at f. eks familielandbruket har mindre sjans til å overleve. Respondentene opplever at det har blitt for stor uforutsigbarhet i rammevilkårene.  I tillegg er det vanskelig å forholde seg til reglement. Ofte er ikke reglementet tilpasset uforutsigbarheten i landbruket, for eksempel at driften er avhengig og påvirket av biologiske prosesser, vær og klima og levende dyr. Slik landbruksministerens politikk blir oppfattet av våre respondenter ser det mørkt ut for landbruket.

Andre steder er det kommunen som virker hemmende for næringen, og noen svarer at det er lite landbruksprioriteringer lokalt med få muligheter til utvikling, utvidelse og støtte. Dette gir negative spiraler, og flere tror at dersom satsingen på næringen hadde vært større ville det vært enklere for unge bønder å kunne velge landbruk. Lite eller dårlig oppfølging fra landbrukskontorer er noe som også virker demotiverende for flere av respondentene.


Kartlegging Del 2:

Dialog med kvinner i landbruket

Gjennom mange dialogmøter med kvinner i landbruket på kryss og tvers av hele landet har vi hentet verdifull innsikt i hvilke tanker kvinner har om dagens landbruk. Dette har underbygget funnene fra spørreundersøkelsen, men også gitt ny innsikt og perspektiver som ikke ville ha kommet fram i en kvantitativ måling.

Punkter som har vært spesielt diskutert er hva som er utfordrende og hvordan en kan komme over barrierer og hindre. Mange har fremhevet betydningen av gode nettverk som motiverende, andre bruker aktivt barna i driften for å engasjere og motivere, det å være en god rollemodell er det fremste og beste virkemidlet en kan bruke for økt rekruttering.

Holdninger til kvinner i sektoren

I en mannsdominert sektor som landbruket er det på plass å løfte spørsmålet om hvorvidt mannsdominansen fører med seg skepsis til kvinner og deres evne til å utføre arbeidet like godt som menn. Det som viste seg å være ekstra gledelig i denne sammenhengen var alle kvinnene som benyttet seg av anledningen til å snakke om positive holdninger de hadde møtt fra andre bønder, og fra lokalsamfunn og forvaltning. Bildet ble balansert av historier fra de som hadde opplevd det motsatte og fortalte om hvordan man som kvinnelige bonde i noen tilfeller kan bli helt usynlig. For eksempel hørte vi på dialogmøtene om traktorkjøp der selgere hadde etterspurt den egentlige ”bonden” når kjøperen, altså bonden, viste seg å være kvinne. Flere historier kom også fram om representanter fra landbrukskontor som ved telefonkontakt spurte om den kvinnelige bonden kunne gi telefonen til bonden, underforstått at gårdbrukeren måtte være mann.

Dette er likevel holdninger som vi på mange måter ser er på vei ut av landbruket ettersom en yngre generasjon tar over og flere kvinnelige bønder blir synlige. Disse observasjonene underbygger samtidig behovet for arbeidet vi gjør gjennom Kvinner, demokrati og deltakelse med å synliggjøre gode rollemodeller og historier om kvinners vei inn i næringen. Det har blitt sagt at mannen må ta et steg tilbake, og gi rom for kvinnen slik at hun lærer seg teknikker som hun trenger dersom hun skulle stå alene om driften, noe vi tror kan være avgjørende.

Nettverk med andre kvinner

I dialogmøtene fortalte mange kvinner om ulike måter de hadde gått fram for å skape gode nettverk med andre i landbruket. Det finnes mange modeller til etterfølgelse, både mer og mindre formelle, og mange av nettverkene består eksklusivt av kvinner. Dette var noe som noen, men ikke alle, mente var avgjørende for at de skulle trives i nettverket og i rollen som kvinnelig bonde. Nettverkene som finnes omfatter alt fra lokale kvinnebondeforeninger, grupper for kvinnelige melkeprodusenter eller nettverk som har oppstått ved at kursdeltakere fortsetter å møtes etter kursets slutt. Det finnes også nettverk som er flittig brukt av mange kvinner på sosiale medier og nettet, og mange har pekt på disse som en verdifull ressurs. Det å ha egne kvinnenettverk, for eksempel gjennom facebook-gruppen ‘Nettverk for kvinnelige bønder’ er viktig, og det oppleves som at kvinner er mer oppmuntrende til hverandre enn det menn kan være i liknende sammenhenger.

Konklusjonen fra mange av diskusjonene rundt nettverk og ensomhet i jobben er at kvinnelige bønder oftere enn menn ser på muligheten til uformell problemløsning og til å ha jevnlig kontakt med andre kvinner i en lignende situasjon som avgjørende for trivsel. Det virker også viktigere for kvinnelige bønder å kunne gjøre dette utenfor den tradisjonelle møteplassen i faglagene.

Mulighet til å søke kunnskap

Både kvinner og menn som deltok på dialogmøtene la vekt på opplevelsen av å ha vært med på gårdsdriften som barn. Slike opplevelser blir beskrevet som motiverende, og som kilde til kunnskap og selvtillit i jobben. Samtidig kommer det frem, både gjennom forskning og fra dialogmøtene, at det er vanligere for gutter å bli inkludert i gårdsarbeidet, særlig når det gjelder vedlikehold og bruk av maskiner, enn det er for jenter. Dette virker som en generell tendens noe uavhengig av hvem som er eldst, selv om det også finnes indisier fra dialogmøtene på at jenter med odelsrett i større grad enn jenter uten odelsrett tas med i driften fra ung alder.

Det oppleves som viktig at faglagene fortsetter å oppfordre foreldre til å ta med barn i driften. Samtidig er det mange kvinner som har fortalt at de selv ikke var så interesserte i enkelte deler av driften som unge, og dermed opplevde å ha kunnskapshull når de senere skulle ta over gården. Derfor har det vært viktig å ha mulighet til å danne uformelle nettverk til kunnskapsutvikling, men mange poengterer også de formelle mulighetene for etter- og videreutdanning rundt deler av driften. Gode eksempler på dette som ofte har kommet opp i dialogmøtene er Norsvinskolen, Vinterlandbruksskolen i Oslo og Voksenagronom-programmet i Oppland. Det er stor interesse for disse utdanningstilbudene og mange kvinner som ønsker å delta på liknende utdanninger.

Det å tilrettelegge for å gjøre det praktisk og lett tilgjengelig å skaffe ny kunnskap vil være viktig for rekruttering. Kvinner ønsker å utdanne seg videre og møte andre gjennom flere og bedre muligheter for etter- og videreutdanning. Mekanisering og ny teknologi har skremt unna mange kvinner og det etterlyses praksis og kurs i teknikk. Lavterskeltilbud er etterspurte i dialogmøtene, og gjerne egne kurs for jenter. Enkelte steder ble det sagt at det er lett for kvinnene å ta et steg tilbake under kurs som går for både menn og kvinner, da menn ofte har lettere for å ta på seg tekniske oppgaver. Som det også fremgikk fra spørreundersøkelsen er det mange som har høyere utdanning, men i dag tilbys det for lite praksis gjennom landbruksutdanningene.

Det har også blitt ytret behov for kursing i landbruksøkonomi, flere ønsker seg en større økonomiinnsikt. Positive holdninger i næringen må til for å vise at det går an å bli bonde uten å bli lutfattig, men ofte er det overvekt av pessimisme knyttet landbrukets inntektsmuligheter. I tillegg kan det være nyttig med småskala kurstilbud i innovasjon og nytenkning. Mange steder er det behov for å tenke nytt på gamle ressurser. Det er utfordrende å tenke nytt alene, i tillegg er det ofte mange vrangforestillinger mot å endre driftsform, dette er spesielt knyttet til familiebruk som er tatt over på odel.

Landbruket bør heller ikke utelukkende satse på rekruttering gjennom familien og odelsloven. Det er i økende grad interesse for matproduksjon, lokale mattradisjoner og en sunn rural livsstil i brede deler av befolkningen. Dette er noe som mange på dialogmøtene valgte å framheve og vi antar at mye av framtidens rekrutteringsgrunnlag ligger her. Det er også en stor andel kvinner relativt til menn som kommer inn i landbruket via denne typen interesse og dette er derfor også en kilde til økt likestilling.

Hvordan kombinere jobben som bonde med familie og barn

Det å være bonde er mer enn en jobb; det er en livsstil. Derfor er det også mange som vil snakke om forholdet mellom livet som bonde og familien. Noe som ikke er unikt for bondeyrket er at kvinner, selv om de jobber heltid, har større ansvar for flere husholds- og barneoppdragelsesoppgaver enn partneren. I landbruket er det en sterk tradisjon at hele familien er involvert i driften, også besteforeldre, og at det er en nokså tradisjonell kjønnsfordeling av oppgavene. Kvinner som har hovedansvar for gårdsdrifta bryter med denne tradisjonelle oppdelingen. For de som opplever at de samtidig har hovedansvar for hjem, familie og gård, kan dette være en utfordring.

Å drive gård kan ikke sammenlignes med andre jobber i forhold til muligheten til å ta fri rundt sykdom, barns sykdom, svangerskap og fødsel og så videre. Samtidig er det mange kvinner som påpeker verdien av å ha ett yrke som gir fleksibilitet og der arbeidsplassen og hjemmet oftest ligger nære hverandre rent geografisk. Dette kan frigjøre tid til familie, særlig om barna er interesserte og involverte i drift av gården. Det er derfor vanskelig å dra generelle konklusjoner omkring hvorvidt det er enklere eller vanskeligere å kombinere bondeyrket med familie enn andre yrker. Mange kvinner har snakket om utfordringer rundt fødselspermisjon og i småbarnsperioden, og dette er noe vi mener må undersøkes mer. Vi trenger å vurdere hvorvidt dagens velferdstilbud er godt tilpasset kvinnelige bønder eller om forbedringer kan og burde gjøres. Dette gjelder også velferdsordninger knyttet sykdom og skade i landbruket.

Samfunnsendringer og usikre arbeidsmarked

En annen viktig observasjon og ytring som kom fram under møtene er bekymringen for dagens samfunnsendringer. Dersom det er slik at vi kommer til å miste mange arbeidsplasser i oljebransjen hvor menn tradisjonelt sett har vært i sterkt flertall, er det viktig at ikke kvinnene i landbruket står klare til å overgi driften til mannen som kommer hjem. Med moderniseringen og mekaniseringen av landbruket i kjølvannet av teknologiutviklingen rundt andre verdenskrig måtte tusenvis av kvinner gi opp landbruket som levevei og fikk redusert sin betydning i den norske gårdsdriften. I 2015 bør vi ha kommet langt nok på likestillingsfronten til at kvinner ikke lar seg vike til fordel for menn. Flere er enige om at den ideelle løsningen kan ligge i familielandbruket, men for å få til flere årsverk i landbruket er det helt nødvendig med en sterkere politisk vilje til å satse både på store og små matprodusenter i landbruket.


Kartlegging Del 3:

Sektorundersøkelsen

I november 2014 sendte vi ut en spørreundersøkelse om likestilling i landbrukssektoren til alle landbrukskontorer, til næringsavdelingen hos fylkeskommunen, til landbruksavdelingen hos Fylkesmannen og til landbruksrådgivningen. I midten av januar 2015 hadde vi fått inn 157 svar, det vil si at en ganske høy andel av landbruksforvalterne har valgt å svare på undersøkelsen.

 

Hvem er landbruksforvalterne våre?

Blant svarene vi fikk inn fra denne undersøkelsen var det en god geografisk spredning, og alle fylker er representert i undersøkelsen. Vi ser at vi har en høyere svarandel i typiske landbruksfylker som Oppland og Hedmark, hvilket vi antar er naturlig ettersom her også finnes flere som jobber i forvaltningen, i tillegg har Hordaland og Nordland noe høyere representasjon enn andre fylker. 65 pst av svarerne kommer fra menn, og aldersundersøkelsen viser at mer enn 86 pst er mellom 45 og 65 år.

I den generelle delen av undersøkelsen går det fram at oppgavene stort sett er jordbruk- og landbruksrelaterte, forvaltning av tilskudd- og erstatningsordninger, bygde- og nærings-utvikling og velferdsordninger er høyt prioritert. Mer enn 70 pst av alle respondentene hevder at de har samarbeid med andre institusjoner og organisasjoner i landbruket.

I de aller fleste fylker finnes det et rikt tilbud av landbruksrelatert utdanning, 89 pst svarer at de har naturbruk videregående utdanning, mens utdanning på høyskole- og universitetsnivå er tilgjengelig i 25 pst. Over 70 pst svarer at det tilbys kurs via landbruksrådgivningen, noe som gir et godt bilde av landbruksrådgivningen pt. I mange fylker tilbys også voksenagronomkurs, avløserkurs, og kurs i regi av organisasjon og faglag, fagskoler og grunderskoler.

 

Lokal formidling

For å nå ut til bøndene i distrikt- og lokalområder har landbruksforvaltere mange ulike kanaler å henvende seg gjennom. Så godt som alle benytter seg av e-post og brev, noen sender tekstmeldinger, mens andre arrangerer informasjonsmøter og får tak i bønder via sosiale medier og trykte medier.

Møtearenaer, kurs og seminarer er hyppigst arrangert i lag og organisasjon, men også landbrukskontorene holder en høy frekvens av samlende aktiviteter for lokale bønder.

Mange av de som har fulgt med på prosjektet Kvinner, demokrati og deltakelse har etterspurt lokale landbrukskalendre med aktiviteter relatert til landbruket. Da vi spurte forvalterne om dette viste det seg at det kun eksisterer slike kalendre hvor 23 pst av svarerne befinner seg. Altså er det mange som står uten en oppdatert aktivitetskalender for landbruksinteressenter. På de stedene hvor det finnes en tilgjengelig kalender er det mange som uttrykker at den fungerer bra og når fram til interessentene.

Lokal rekruttering

Rekrutteringskanalene i landbruket er allsidige, og undersøkelsen viser at mange ulike fora tas i bruk i rekrutteringen. De vanligste rekrutteringsformene er gjennom samarbeid med organisasjon, gjennom lokale og regionale informasjonsmøter, og gjennom ordninger med åpen gård. I tillegg blir flere rekruttert gjennom avløserordningen, gjennom Inn på tunet, og gjennom samlinger for unge bønder. Kun 1,5 pst kjenner til bruk av ordningen med Grønt Spatak.

Rekrutteringstiltakene mottar positiv oppmerksomhet, og mange opplever at oppmøtet er godt på rekrutteringsarrangement. Likevel er det få som oppgir at de har vekst i antall bønder, og en liten andel hevder at slike ordninger ikke fungerer.

 

Midler til likestilling

Kjennskap til RLK-midlene forekommer blant de fleste respondentene. Da vi spurte fylkeskommunene om hvordan midlene ble fordelt på de tre ulike postene; rekruttering, likestilling og kompetanseheving, kom det fram at svært lite eller ingenting av disse midlene benyttes til likestilling. Størsteparten av midlene deles ut til rekrutteringsprosjekter, mens en liten del brukes på kompetanseheving.

Tiltak for lokalt likestillingsarbeid

På spørsmål om hvilke tiltak som finnes lokalt for likestillingsarbeid er det mange som svarer at slike tiltak enten ikke eksisterer eller at de ikke kjenner til slike tiltak. Enkelte steder finnes det møter og samlinger for å skape nettverk mellom kvinner, disse er gjerne i regi av faglagene. Det kommer fram av svarene at ikke alle mener at det er nødvendig med likestillingstiltak i sektoren, og på spørsmål om det finnes utfordringer for å drive likestillingsfremmede tiltak mener nær 20 pst at det er utfordrende, men at dette kanskje vel så mye er grunnet i en generell rekrutteringsutfordring til landbruket, og at det er lav lokal aktivitet og vanskelig å nå fram til målgruppen. Noen hevder også at organisasjon og faglag har svakt fokus på likestilling og at det kan være utfordrende å forholde seg til. Problem med sene generasjonsskifter kan skremme bort kvinner fra landbruket, det samme kan lokale holdningsutfordringer.

Samtidig som det er 44 pst som mener at det ikke eksisterer særskilte hindringer for likestillingsarbeid, er det kun 33 pst som mener at det ikke finnes særskilte muligheter for slik arbeid. 18 prosent hevder at de har særskilte muligheter for dette, og at det kan motiveres til en forbedret likestillingssituasjon ved bruk av gode lokale forbilder, oppfølging av tidligere prosjekt, særskilte lokale næringer som tiltrekker kvinner, eller gjennom muligheter for utvikling av nisjenæringer med støtte fra Innovasjon Norge eller andre lokale satsinger.

 

Holdninger til kvinner i landbruket

Det har lenge vært knyttet holdningsutfordringer til kvinner og landbruk, og vi vet at det fortsatt er mange steder hvor næringen ennå er sterkt assosiert med mannen. I følge sektorundersøkelsen ser dette ut som om det er i ferd med å endre seg, og mens om lag halvparten av forvalterne svarer at det lokalt finnes positive reaksjoner på at kvinner går inn i landbrukssektoren, er det 3 pst som hevder de har opplevd negative reaksjoner på at noen er kvinne og vil bli bonde. Det er fortsatt slik at over halvparten er litt enig i at samfunnet generelt anser at det å være bonde er et mannsyrke. Nærmere 4o pst er helt eller delvis uenig i denne påstanden og kanskje er det den samme gruppen som mener at vi kommer til å få flere kvinnelige bønder i framtiden.

 

Utfordringer for gjennomføring av forvaltningens oppgaver

Forvaltningen er preget av mangel på mye. Lite folk, lite tid, få ressurser, lite fagkompetanse, dårlig økonomi, dårlig forståelse for landbruk i arealforvaltningen, for mange andre ansvarsområder, mangel på rådgivning, lav prioritering av landbrukssektoren i kommunen, begrenset budsjett, og listen fortsetter.

Noen foreslår prosjektrettede tiltak som en mulig løsning, andre foreslår utvidet tid (ikke uavhengig av ressurser) til å prioritere hver enkelt bonde og drive tettere oppfølging, spesielt tidlig i etableringsfasen hvor bonden er mer sårbar for byråkrati og trenger hjelp til å følge opp frister, krav og ordninger. Det foreslås også å arrangere temakvelder. Noen steder handler utfordringene også om mangel på dyrket mark og kvoter for produksjon, og forvaltningssektoren må bruke mesteparten av tiden sin på kontroller og tilskuddsordninger. I tillegg rettes det kritikk mot at det ikke er gode nok eller nok effektive IT-løsninger, det blir også nevnt at tilskuddsordningene bør forenkles og sentraliseres. Stadig mer byråkrati knyttet tilskuddsordninger er en bekymring og en utfordring som også hindrer forvalternes insentiver og vilje til å gjøre alt de skal. Det er også vanskelig å holde seg oppdatert på ny kunnskap med den begrensede tiden en har til rådighet når en skal gjøre mange og komplekse oppgaver til en hver tid.

Et forslag for å komme forbi utfordringer vil være å kutte ut eller å senke høye egenandeler for prosjektbasert støtte. Skjerping av rutiner og det å kunne være små og lokale sees av noen som en fordel og en mulighet for å komme forbi de vante utfordringer på.

 

Rammer for prioritering av forvaltningsansvar og andre oppgaver

På spørsmålet om hvilke rammer forvalterne har for å gjennomføre sine oppgaver fikk vi inn mange ulike svar, alt fra frie rammer og gode rammer til stramme rammer eller ingen rammer. Det som er en utfordring på tvers av rammene er at det er lite tid til å prioritere andre ting enn de lovpålagt oppgavene. Mange nevner at de har små økonomiske ressurser, men at de er fornøyd med handlingsfrihet og prioritering, men for de aller fleste står tidsfrister i veien for at rammene kan utnyttes best mulig.

To eksempler: en respondent som svarer at han/ hun har 1,2 årsverk fordelt på 170 jordbruksforetak, en annen at det finnes 4 årsverk pr 925 brukere. Det er altså for få stillinger til å dekke store områder. Med slike tall er det åpenbart vanskelig å prioritere mer enn det som er lovpålagt.

Hva skal til for å prioritere likestilling?

Vårt siste spørsmål i sektorundersøkelsen avslører at det er et langt stykke igjen før likestilling blir en prioritert sak på forvalternes agenda. For å kunne prioritere likestilling trengs det mer personale og påtrykk fra organisasjonene. Med de ressursene som er tilgjengelig ved f. eks landbrukskontorer lokalt er det viktigere og mer prioritert å legge vekt på samlet rekruttering av begge kjønn.

For å få til rekruttering mener sektoren at det er viktig med gode rollemodeller, og eksponering av suksesshistorier gjennom media. Om det finnes likestillingsutfordringer er det slik at organisasjonene og kvinner/ bønder selv må uttrykke dette tydeligere, og dersom kommunale forvaltere skal kunne prioritere dette må de få utvidet sine rammer.

På den andre siden er det ikke alle steder de opplever at de har en likestillingsutfordring og vil derfor heller ikke hevde at de har behov for å prioritere dette på arbeidslisten. Det vil være aktuelt å arbeide med likestillingsutfordringer dersom de får klarere signaler fra bøndene, men også fra departementet. Det kan prioriteres dersom det blir en lovpålagt oppgave, ettersom det ikke er mulig for mange med små ressurser å prioritere det som ikke er lovpålagt.

Mange hevder at de allerede prioriterer likestilling, og at dette gjøres ved likebehandling av kvinner og menn og gjennom å uttrykke gode holdninger ovenfor kvinner.

Noen nevner at de har ønske om bevisst fokus på de kvinnelige grunneierne av gårdsbruk, slik at det er færre som føler seg forpliktet til å ta over en gård for så å måtte legge den ned på grunn av at det er for krevende å drive den alene. Et forslag som kan fremme lokalt likestillingsarbeid er å øke andelen talskvinner i kommunale beslutningsorgan.

For å kunne prioritere likestilling på dagsorden kreves det likevel store endringer skal vi tro forvalterne. De ønsker egne ordninger, overordnede planer, eller at det må komme tilbake i embetsoppdraget fra LMD for at de skal sette likestilling på dagsorden. Det vektlegges av mange at dersom de skal ha sjans eller motivasjon til å arbeide for likestillingsrettede tiltak og prioritere likestilling må dette komme som et pålegg ovenfra. Det er også viktig at kvinnene lokalt må ytre et ønske om slikt arbeid.


Konklusjon

Kvinner i landbruket er motiverte, inspirerte og interesserte, mange går med drømmer om et liv i landbruket og noen har tatt steget videre og realisert drømmen. Kvinnelige bønder er mangesyslere og vi finner kvinner innenfor alle driftsformer. Kreativitet, ressursutnyttelse, bærekraftighet og nærhet til naturen motiverer kvinner til å velge landbruket som yrkesvei. Kvinner er innovative og evner å tenke nytt på gamle ressurser og sammen tilfører kvinnelige bønder stort mangfold til næringen.

Landbruket er likevel ikke en enkel yrkesvei, og derfor er det mange av kvinnene som går med landbruksdrømmer som utelukker gårdsliv og matproduksjon. Bekymringer, særlig relatert til økonomi, familiesituasjon, mangel på praktisk kunnskap og usikkerhet knyttet rammevilkår og politiske avgjørelser medfører at færre kvinner velger landbruk enn det interessen for landbruket tilsier.

Landbruket trenger flere kvinner, kvinnelige bønder vil være en ressurs for norsk landbruk og matproduksjon og det er nødvendig å ta årsakene til at kvinnene i dag velger bort landbruket på alvor. Til tross for den politiske målsettingen om fullverdig likestilling i landbrukssektoren er det mangel på reell politisk vilje til å satse på virkemidler og tiltak som kan trekke flere kvinner til næringen. Det virker som om det eksisterer en likegyldighet til problemstillinger knyttet likestilling i blant flertallet i forvaltningen, og dersom vi tolker svarene riktig ser det ut som om lokale forvaltere prioriterer sine oppgaver kjønnsblindt.

Forvaltningen sliter med for mange arbeidsoppgaver fordelt på for trange ressurser som få ansatte, og det er enklere å sparke ballen videre til andre, slik som organisasjoner, de kvinnelige bøndene selv, eller til landbruksmyndighetene. Landbruksmyndighetene har fjernet likestilling fra embetsoppdraget og mener at det er næringens eget ansvar å sørge for likestilling og bekrefter med det at det ikke er en reell satsing på likestilling i landbrukssektoren. Det er derfor fortsatt en jobb å gjøre for å få til et likestilt landbruk, gitt at politikerne og næringen ser verdien av et likestilt og mangfoldig landbruk. Dersom virkemidler og tiltak for likestilling i landbruket ikke prioriteres sterkere, tror vi at kvinneandelen i landbruket heller vil synke gjennom de neste årene.

Hvordan kan vi løfte kvinner i landbruket?

Vårt overordnede mål med denne rapporten er å fremme forslag om tiltak og virkemidler er å bidra til å skape ny politisk vilje om å prioritere likestilling. For å øke interessen for landbruk blant kvinner er det viktig at tema blir satt på dagsorden, og det er nødvendig med virkemidler for å nå målet om et likestilt landbruk. Vi er kritiske til at likestilling er tatt ut av embetsoppdraget til fylkesmannen og nå er fraværende i landbruksforvaltningen. Vårt ønske er at likestillingen settes på dagsorden i LMD, og at det i de nærmeste årene satses på å øke kvinneandelen i landbruket, både for å komme forbi den stagnerte andelen, men også for å bidra til en mer variert, mangfoldig og bærekraftig matproduksjon.

Forslag til tiltak og virkemidler

Vi har gjennom vår kartlegging samlet mange kvinners synspunkt som oppsummeres i denne rapporten. Nå ønsker vi å legge fram noen forslag om hva vi tror kan styrke kvinners posisjon i landbruket og ikke minst kan bidra til rekruttering av flere kvinner til næringen.

  • Nettverksfasiliteter

Basert på kunnskap og informasjon fra vår kartlegging vet vi med sikkerhet at det finnes et stort behov for nettverksfasiliteter blant kvinner i landbruket. Kvinner i landbruket ønsker å være medlemmer og deltakere i nettverk, men i en hektisk hverdag med gårdsarbeid, deltidsjobb og familieliv kan det være tungvint for kvinnene selv å dra i gang nettverksinitiativ. Det kreves ressurser for å sette i gang slike initiativ. Vi foreslår at det settes av egne midler til nettverksprosjekt for kvinner i landbruket.

Ettersom lokale faglag fungerer ulikt fra sted til sted mener vi at et hovedansvar bør være knyttet opp til det lokale landbrukskontoret som har en samlet oversikt over de som søker produksjonstilskudd lokalt. Nettverksprosjekt bør være initiert av lokale faglag/ organisasjon. Vi oppfordrer til å skape en struktur som danner nettverk på tvers av faglag og organisasjon.

Våre oppfatninger blant kvinnebønder er at de ønsker nettverk, men det må ikke medføre ekstrakostnader i en hektisk hverdag, enten en er heltidsbonde eller jobber utenom driften. Dette trenger ikke å kreve høye investeringer, og vi antar at små midler kan gi god avkastning. Vi mener også at midler bør settes av til å undersøke og samle kunnskap om hvordan slike nettverk best kan organiseres og arrangeres.

  • Velferdsordninger i landbruket

For å øke kvinneandelen i landbruket, og særlig å få med unge kvinner er det nødvendig med et sterkere fødselsvern og gode ordninger som sikrer at kvinner tør å satse på landbruket uten at det går på bekostning av familien.

Først og fremst er det nødvendig å øke kunnskapen blant kvinnebønder om hvilke rettigheter de har som selvstendig næringsdrivende, men vi har også observert at denne kunnskapen må bedres blant de som forvalter ordningene knyttet svangerskap, fødsel og barselpermisjon.

Er regelverket bra nok? For mange er jungelen av regelverk, ordninger og vi mener at dersom næringen vil tiltrekke seg unge kvinner, må det satses på forståelige og forenklede regelverk, og på tilskuddsordninger som gjør at kvinner ikke må gjøre egeninvesteringer for å få barn, eller kompliserer inntektsgrunnlaget for familien. Vi mener at det burde være like ukomplisert for en kvinnebonde å få barn som det er for en vanlig lønnstaker.

  • Kompetanse/Kunnskap

Kvinner i landbruket etterspør kunnskap. Vi mener det er nødvendig å satse på egenrettede tiltak for kvinner som øker deres praksiskunnskap. Mange kvinner savner egne tilbud om kurs og opplæring, og selv om mange er komfortable blant menn i næringen er det mange som opplever det som vanskelig å være i mindretall blant menn. For eksempel har mange kjent seg tryggere på seg selv og sin egen kunnskap i fora blant andre kvinner hvor det ikke har vært menn tilstede. Opplevelsen av at menn trer til og overtar på de tunge og mer teknologisk orienterte områdene kan skape følelse av avmakt hos kvinner, og en løsning på dette er egne kurs kun for kvinner. Dette være seg i tema som traktorkjøring/ mekaniske reparasjoner, tresking, motorsagbruk etc.

I tillegg mener vi at det er nødvendig å spre kunnskap om landbruksøkonomi på en mer optimistisk måte. Mange kvinner har høy risikoaversjon og vegrer seg ofte for å investere i nye driftsbygninger eller andre driftsfremmende tiltak. Gjennom positiv kunnskapsspredning og kurs i økonomistyring- og planlegging kan det tenkes at mange kvinner som er skeptiske til høy lånerisiko kan få bedre kunnskap og ´garantier ´som kan trekke de det lange steget over investeringsterskelen.

  • Økonomisk stimulering av likestillingsarbeid i fylkene

Rekruttering, Likestilling- og Kunnskapsmidlene for fylkeskommunen har vist seg å være både populære og virksomme, men gjennom våre undersøkelser har det kommet fram at lite eller ingenting av disse midlene faktisk brukes til likestillingsfremmende tiltak og prosjekter. Vi mener at en større andel av disse midlene bør øremerkes spesielt til likestilling. Likestilling kommer fort på sisteplass av prioriteringer, men dersom det er egne øremerkede midler lokalt kan det virke motiverende for flere å ta tak i problemstillingene.

  • Fadder/mentorordning for kvinner på vei inn i landbruket

Vi ønsker en økt satsing på fadder- og mentorordninger for kvinner i landbruket. Mange kvinner og menn ønsker å prøve ut livet i landbruket før de våger å investere i landbrukseiendommer. Flere ønsker seg fadder- og mentorordninger, noe liknende Grønt Spatak (samarbeid mellom NBS og Natur og Ungdom). Slike prosjekter viser seg vellykket, og dersom det settes av satsingsmidler til dette via landbrukskontoret eller fylkesmannen vil aktive gårdbrukere kunne søke tilskudd og ta i mot kvinner som vil teste ut landbruksliv.

  • Fortsatt fokus på rekruttering av kvinner til styreverv i organisasjonene

Krav om jevn kjønnsrepresentasjon i styrer og makthavende organer og organisasjoner finnes allerede, men det er mange kvinner som fortsatt kjenner seg utrygge i ledende posisjoner eller i styrer hvor menn er i flertall. Dersom en styrker opplæringen og tilbyr kurs i organisasjon/ ledelse/ retorikk etc. for kvinner kan dette forebygges. Vi ser blant annet at Norsk Landbrukssamvirke arrangerer slike seminarer med suksess, og vi ønsker at slike ordninger skal bli mer tilgjengelig for kvinner i distriktene.

  • Stimulering til utvikling av mindre bruk

Kvinner er allsidige mangesyslende bønder som ofte tenker nytt og kreativt på gamle ressurser, noe vi vet at norsk matproduksjon har stor nytte av. Kvinner er ofte også eiere av de minste landbrukseiendommene og derfor mener vi at det fortsatt er stort rom for å våge å satse på små grønne næringer. Statlige tilskuddsordninger og insentiver må beholdes og økes slik at kvinner våger å satse på landbruket. Menn og kvinner velger gjerne ulike driftsformer, og våre undersøkelser viser at det er nødvendig å legge til rette for en variert bruksstruktur. Menn satser større, men kvinner satser mer mangfoldig og tryggere, og for å få til et balansert landbruk over hele landet må småbruket få leve videre. Kvinner velger gjerne økologiske, bærekraftige næringer med fokus på dyrevelferd, grønn omsorg, nisjeproduksjon eller ordninger som inn på tunet, næringer som i dag opplever interesse fra nye marked og økt etterspørsel generelt.

I tillegg til ønskelisten over er vi overbevist om at det fortsatt er behov for holdningsskapende endringer i hele næringen. Det er mange som kjenner seg undertrykte, ikke bare som kvinnebønder, men som bønder generelt, og mange uttrykker at deres kunnskap og bidrag til nasjonal matsikkerhet ikke verdsettes. Dette er et felles problem som gjelder både kvinnelige og mannlige bønder, og vi har selv ansvar for å bidra i riktig retning. Det kan likevel tenkes at staten bør iverksette nye holdningskampanjer som ikke bare retter seg mot bønder, men mot samfunnet som en helhet.

 

Referanser og litteratur

Bergslid, I.K. 2012. Toppleder i grønn kjeledress. Bioforsk rapport, Bioforsk Økologisk

Follo, G. & Haugen, M.S. 2010. Sivil status i landbruket. Ekteskap, samboerskap og skilsmisser. Bygdeforskning, Trondheim.

Barne-, Likestilling- og Inkluderingsdepartementet. 2014. Likestilling 2014, Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene.

Nærings- og Handelsdepartementet. 2008. Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner.

Heggem, R. & Bjørkhaug, H. 2006. Kvinner i landbruket. Bygdeforskning, Trondheim.

Landbruks- og matdepartementet. 2007. Strategi for likestilling i landbrukssektoren.

Forskrift om tilskot til avløysing ved sjukdom og fødsel mv. 2014. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2014-12-19-1821

[1] Forskrift om tilskot til avløysing ved sjukdom og fødsel mv. 2014

[2] Rapport: Toppleder i grønn kjeledress. Rose Bergslid, Bioforsk. 2012.

Read Full Post »

Vi vil utfordre Regjering og Storting til å tenke nytt og komme med visjoner og konkrete tiltak som kan løfte fram kvinner i jord- og skogbruket. Regjeringen skal i år legge frem Melding til Stortinget om likestilling. Kvinner i Skogbruket (KiS) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) krever at denne meldinga må ha et tydelig fokus på likestilling i landbruket. Hvorfor?

I fjor markerte vi 40 år med den nye odelsloven som likestilte alle førstefødte født i 1965 og utover. Det tilsier at den eldste odelsjenta i Norge har blitt voksen, og i år fyller hun femti. Men hvor er hun? Med en «likestilt» lov skulle en tro at kvinneandelen i landbruket etter alle disse årene skulle være noenlunde utjevnet, fødselsstatistikken viser ikke en høyere andel førstefødte gutter enn jenter. Likestillingslovverk og kvinnerettede tiltak til tross; likestillingen i landbruket står på stedet hvil og har lang vei til mål.

Det er stadig færre som velger eller tør å satse på landbruket som levevei. I 1969 var kvinneandelen i landbruket så lav som 6,4 prosent. Tjue år etter, i 1989, og 15 år etter at den «likestilte» odelsloven trådte i kraft, var andelen steget til 9,5 prosent. I 1999 viste tallene at vi hadde kommet opp i en andel på 12,9 prosent og en skulle tro at det vi så var en sakte, men sikker vekst i kvinneandelen. Men den gang ei: De siste 15 årene har andelen kun økt med 1 prosent, som i praksis utgjør en økning på ja, ingenting.

Til tross for denne stagnasjonen har Landbruks- og matdepartementet (LMD) valgt å ta bort likestilling som egen prioritering, og nå har også likestilling blitt fjernet fra embetsoppdraget til fylkesmennene. Derfor er det nå ingen i forvaltningen som lenger kan prioritere likestillingsutfordringer. Samtidig er det slik at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har satt likestilling ut som et sektoransvar, men når ikke LMD tar ansvar, hvem er det da som skal sørge for kjønnsbalanse og mangfold i landbruksnæringen?

I historiebøkene og i statistikken ble kvinnebonden i tidligere tider usynliggjort, til tross for at det var hun som drev garden, mens mannen hadde arbeid i fiske, i skogen eller et annet sted. Bondekvinna i husmorideologiens år, var «bondens kvinne», som i de fleste tilfellene giftet seg til gården. I dag er kvinner som oftest bondens «partner», som bidrar med lønnsinntekter fra arbeid utenom bruket og noe gårdsarbeid, mens når det gjelder Inn på Tunet, foredling av gårdens egen produksjon m.m. er kvinner som regel i hovedrollen. Utviklingstrekkene ser ut til å være at færre kvinner velger å bli ”tradisjonelle” bønder.

Også i vår tid blir kvinnene i skog – og jordbruk usynliggjort. Etter lang tids påtrykk oppnådde vi i løpet av 90-tallet at en ordning med «2 stemmer pr bruk» ble praktisert i samvirkeorganisasjonene. Med den lovpålagte overgangen til samvirkeforetak forsvant dette med et pennestrøk. Det er også kun én som kan stå som søker av driftstilskudd og som eier av enkeltmannsforetak – dermed har partneren til den som driver gården forsvunnet fra all statistikk. Alle de kvinnene som bidrar med arbeid og ressurser inn i en gård de ikke selv driver eller eier er dermed blitt usynlige, uten stemmerett og ikke valgbare i samvirkeforetakene. Dette er uholdbart!

I landbruket har vi lenge stilt oss spørsmålet om hva det er som gjør at så få kvinner velger landbruket som yrkesvei. Denne uken la Norsk- Bonde og Småbrukarlag fram rapporten «Et landbruk uten kvinner» som er en kartlegging av nettopp de årsakene som hindrer kvinner i å ta steget inn i landbruket. Rapporten påpeker at mange kvinner er inspirerte og ønsker seg inn i landbruket, men at listen over utfordringer og bekymringer er mye lengre enn motivasjonen. Disse kvinnene kan, og bør vi fange opp, og trekke dem over terskelen. Det er ikke store grep som trengs for å få dette til.

«Et landbruk uten kvinner» har foreslått flere punkter om tiltak og virkemidler som kan bidra til å øke rekrutteringen av kvinner til landbruket. Vi oppfordrer LMD til å følge opp disse, og vi tier ikke stille før vi har oppnådd et likestilt landbruk. I organisasjonene tar vi ansvar for rekruttering og likestilling, men vi opplever at manglende vilje hos politisk ledelse er motarbeidende og gjør arbeidet vanskeligere enn nødvendig. Vi ønsker at våre valgte politikere skal sette kvinner i landbruket på agendaen og vi krever at LMD gjeninnfører likestilling i embetsoppdraget til fylkesmennene. Vi krever at landbrukssektoren blir viet plass i stortingsmeldingen om likestilling. Vi krever handling framfor ord.

Dersom vi ikke tar tak i dagens likestillingsutfordringer vil framtida for kvinnebonden og den kvinnelige skogbrukeren bli enda dystrere enn det den kan se ut som fra dagens ståsted. Vi trenger en politisk ledelse som ikke fjerner kvinner fra det norske landbruket!

Mari Sand Austigard, Kvinner i Skogbruket

Merete Furuberg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »