Gratulerer med dagen!
Gratulerer med 1. mai!
Og for en dag: frihet, likhet, brorskap
innrammes av sterke fjell og vår i lufta.
Takk for innbydelsen! Norsk Bonde- og
Småbrukarlag er stolte over å bli invitert.
Jeg er ydmyk.
Og jeg personlig er spesielt glad over å få komme hit til
Sulis: for 40 år siden bodde jeg her 1 år og var lærervikar.
Arbeiderbevegelsen og Småbrukerbevegelsen
har fått til mye sammen gjennom vår 100 årige
historie. Og vi må stå sammen og kjempe
kamper fremover.
Det er en politisk kamp mellom oss som vil ha
fellesskapsløsninger og fordele og skape
verdier og velferd, og de som vil overlate alt til
markedet. Derfor må vi engasjere oss både
faglig og politisk.
Det er når arbeidsfolk i by og bygd og
småbrukere og bønder finner sammen, at
politikken flytter seg og samfunnet endres.
Den norske samfunnsmodellen med stor grad
av likhet og omfordeling er et resultat av en
storstilt allianse mellom arbeidsfolket og
bøndene. Alliansen utgjør ryggraden i
produksjonsapparatet i realøkonomien, i
forsvaret av den felleskapsstyrte offentlige
velferden mot handels- og
spekulasjonsøkonomien.
Dette har vi lett for glemme og vi tar det for
gitt. En sterk infrastruktur av offentlige
velferdstjenester basert på høy kvalitet,
fellesfinansiering, likebehandling og tilgang
oppstår ikke i et vakuum, men som et resultat
av kamp, politisk styring og demokratisk
kontroll. Det er politiske vedtak som setter
rammene og styrer samfunnsutviklingen, som
både skapte de nordiske velferdsstatene og
som kan bryte dem ned igjen. Og det er
politiske beslutninger som ligger bak den
bunnløse fattigdommen vi finner i andre deler
av verden.
Samfunnsutviklingen er ingen tyngdelov. Den
norske modellen er under et konstant press fra
dem som vil omsette fellesskapets verdier i
markedet og som kun ser finansielle
pengeverdier, ikke de realøkonomiske
verdiene og produksjonsapparatet som
bønder, småbrukere og arbeidsfolk skaper og
representerer. Den realøkonomiske
verdiskapningen må ivaretas av sterke faglag
for arbeidsfolk, bønder og småbrukere som
sikrer en god samfunnsutvikling og nasjonale
lønns- og arbeidsvilkår for folkene vi
representerer.
I dette allianseperspektivet er tradisjonen med
sjøleiende norske bønder i en særklasse i norsk
politikk. Som sjøleiende er bonden både eier
og arbeidsmann, vi har en sterkt definert
eiendomsrett, men med eiendomsretten
følger like sterkt definerte plikter og
samfunnshensyn. Vi bønder skal bruke vårt
areal til oppgaver for fellesskapet samtidig
som vi bønder skal både ha avkastning på den
investerte kapitalen vi tilfører bruket, og
timeinntekt av arbeidet på gården. I tillegg til
samfunnsoppgavene om å nyttiggjøre landets
naturressurser til matproduksjon og annen
verdiskaping, kan det ikke være tvil om at
nasjonale lønns- og arbeidsvilkår må ligge til
grunn for bondens næringsvirksomhet.
Det er en gjensidig avhengighet i
interessefellesskapet mellom arbeidsfolk og
sjøleiende bønder. Ser vi rundt oss i verden er
situasjonen annerledes. I Latin-Amerika har de
store jordeierne på landsbygda alliert seg med
kapitalelitene i byene og representerer de
sterkeste motkreftene mot all politikk som
ønsker å utjevne forskjeller, utvikle
fellesskapsgoder, felles eierskap til
infrastruktur
Nettopp fordi alliansen mellom arbeidsfolk i by
og bygd og gardbrukere er helt avgjørende for
hvilken politikk som føres og for hvilken
samfunnsmodell vi får her i Norge, er
forvaltningen av norsk matproduksjon helt
essensiell. Det er god grunn til bekymring for
den utviklingen vi ser med arealavgang,
bruksnedleggelser, svekka matsikkerhet,
utarming av bygdene og manglende
lønnsomhet for bøndene i næringa. Vi liker
dårlig framveksten av selskapsjordbruket, at
matproduksjon blir et spekulasjonsobjekt for
finanskapitalen og at vår matproduksjon i
økende grad baserer seg på andre lands
ressursgrunnlag og arbeidskraft. Dette
landbruket er ikke til fordel for bøndene eller
arbeidsfolk. En svekking av landbruket og
infrastrukturen for matproduksjon, svekker
den norske bonden og den norske arbeideren,
og politikken vi i fellesskap har kjempet fram.
Den internasjonale matforsyningssituasjonen
er usikker, og langt mer sårbar enn vi tidligere
har vært klar over. FNs klimapanel slo i år for
første gang fast at matproduksjon er den
største utfordringen. Med pågående finans-,
klima- og matkriser må det komme ny politikk,
nye ordninger og nye strukturer som endrer på
de grunnleggende årsakene til at disse krisene
oppsto. Dette vil også gjelde oss i Norge.
Grunnlaget for en annen utvikling i landbruket
skapes i alliansen mellom arbeidsfolk og
gardbrukere.
Vi må stå sammen!
Merete Furuberg 
Legg igjen en kommentar