Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2015

Det såkalte Markedsbalanseringsutvalget har i dag overlevert sin rapport til landbruks- og matministeren. Utvalget konkluderer med at eksisterende markedsordninger fungerer etter hensikten ved at ordningene både sikrer avsetning for bondens produkter til riktige og forholdsvis stabile priser og samtidig sikrer norske forbrukere tilgang på et mangfold av gode norske matvarer. Markedsordningen bidrar til å dempe produksjonsrisikoen hos bonden slik at matindustrien og forbrukeren får de produktene de etterspør. Rapportens evaluering viser at markedsordningene, og spesielt mottaksplikten er viktig for at vi skal ha et landbruk over hele landet, slik Stortinget har bestemt. Et stort flertall av utvalgets medlemmer slår fast at det også vil være behov for markedsordninger framover.

  • Jeg er svært glad for at utvalget har kommet til slike konklusjoner sier leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Ann Merete Furuberg.  Det er variert produksjon i hele landet som sikrer mangfold av varer og lokale spesialiteter. Bønder og småbrukere er avhengig av avsetningssikkerhet og en viss prisstabilitet for å tørre å satse både ved utbygging og ved videreforedling

Utvalget er delt i tre mht. å anbefale forslag til hvordan markedsordningene skal innrettes for framtida. Jordbrukets representanter i utvalget har foreslått et alternativ som innebærer en «modernisert» videreføring av dagens samvirkebaserte markedsordninger. Moderniseringen vil gjøre ordningene enda mer konkurransenøytrale og åpne enn i dag, bl.a. ved at en del beslutninger vil flyttes over fra samvirkene til Landbruksdirektoratet/Omsetningsrådet. Dette alternativet innebærer videreføring av prisforhandlinger i jordbruksavtalen og at mottaks- og forsyningsplikten videreføres som i dag samt at det operative ansvaret for markedsreguleringen fortsatt vil ligge til de produsenteide samvirkeorganisasjonene i jordbruket.

  • Alternativet beskriver en enkel, billig og ubyråkratisk løsning som er mer åpen enn dagens modell og som imøtekommer bondens behov for sikker avsetning til stabile priser. – Dette vil også forbrukeren tjene på, sier Ann Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Et annet alternativ er det såkalte bransjealternativet som innebærer bransjestyrte markedsordninger, styrt og koordinert av et utvidet Omsetningsråd og der samvirke ikke lenger har rollen som markedsregulator. Alternativet framstår ikke som noen forenkling av dagens ordninger og vil i tillegg redusere bondens innflytelse til fordel for matvareindustrien. Det er også foreslått et tredje alternativ som i praksis vil innebære full avvikling av de markedsordningene en har i dag og der tilbud og etterspørsel i markedet vil bestemme priser og tilgjengelighet på en bestemt vare.

Advertisements

Read Full Post »

 

Knoppskyting av «nye» landbruksbaserte næringer må foregå med basis i de eksisterende landbrukseiendommene i Norge. Naturressursene og arealene ligger spredt over hele landet. Og uten levende bygder og spredte gårdsbruk blir det ikke noe matmangfold.

Da Norsk Bonde- og Småbrukarlag tok initiativ til «Verdiskapingsprogrammet for mat» var bakgrunnen bl.a. å øke inntekta for bonden, å øke utvalget for forbrukeren og å bidra til levende bygder. Dette er fremdeles hovedbegrunnelsen for NBS sin prioritering av lokalmat som et av våre satsingsområder, men i tillegg løfter vi nå mer frem opplevelse, kultur, produksjonsmåte, sporbarhet, dyrevelferd, folkehelse m.m.

Flaskehalser:

Flaskehalser for en lokalmatprodusent varierer gjennom landet og mellom de ulike produksjonene.

Det er stort investeringsbehov, og forholdsvis lang tid med prøving og feiling.

Kompetansebyggingen for lokalmatprodusenter finnes innen mange fagmiljøer, men er for dårlig koordinert. De største utfordringene for bønder som skal foredle lokalt, er å få bistand under et veivalg, slik at de «millioner» av spørsmål man har blir noenlunde besvart og gitt en forståelse av hvilke komplekse utfordringer, men også muligheter, som finnes. I dag er det gode virkemidler for de som vil starte, både til å få finansiering og til å få kunnskap.

Tilbakemeldinger vi får fra lokalmatprodusenter tilsier imidlertid at hjelp til lokalmatprodusenter er for dårlig koordinert.

Det kan være vanskelig for en konvensjonell bonde å se hvordan driften og hverdagen blir som lokalmat-produsent. Kunnskap om produksjon og marked må være tilstede for at Gründeren skal kunne lykkes. Kunnskapsmangel er største faren.

Det er manglende kobling mellom flertallet av lokalmatprodusenter og det betalingsvillige markedet

Det er generelt en utfordring å få lønnsomhet for lokal mat i et marked med prispress og t.o.m. dumping av matvarer. Markedet er der og en stor del av kundemassen er betalingsvillig. Her må også reiselivsnæringen komme mer på banen, og i større grad se småskala landbruk med det unike kulturlandskapet og norsk kvalitets-lokalmat som et konkurransefortrinn.

Den største flaskehalsen til mer lokalmat er antageligvis de signaler som regjeringen sender ut generelt når det gjelder sin støtte og politikk overfor landbruket. Dersom Norge skal lykkes med økt produksjon av lokalmat, er vi nødt til å ha et velfungerende landbruk for øvrig. Risikoen ved å starte opp med produksjon av lokalmat er stor for mange. At landbruket som helhet har forutsigbare rammebetingelser er derfor avgjørende for å få flere til å starte opp med lokalmat.

Hva skal det offentlige bidra med:

Det offentlige må fortsette å gi støtte til rekruttering og etablering av nye småskalaprodusenter innen lokalmat. Det er viktig at faglaga blir gitt ressurser, f.eks. gjennom prosjektstøtte, til mobilisering rundt lokalmat. Faglaga bør være et viktig instrumentet for å øke rekrutteringen til lokalmatproduksjon.

Lokalmatprogrammet må utvikles til også å fokusere på å sikre norske mattradisjoner. Mye norsk mat er basert på europeiske mattradisjoner. Vi må utvikle våre egne mattradisjoner i større grad. Mange har nesten glemt produkter som det er viktigere å redde enn å yste blåmuggost på fransk oppskrift, uansett hvor bra det er. Hvor er surmelksosten, pultosten og gammelosten?

Det må gis støtte til alternative salgskanaler som Bondens marked og Bondens butikk (produsentstyrt) slik at produsentene har alternativer til dagligvarekjedene.

Det må gis støtte til alternative og produsenteide distribusjonskanaler – aktuelt med produsent/forbrukereide?

Omsetningsavgiften som foredlere av egne råvarer betaler inn, må gå til å fremme omsetning av deres produkter.

Statens viktigste bidrag må være å videreutvikle virkemidler til de driftsformer som tar lokalmarkedet på alvor. Dette gjelder f.eks. å videreføre og øke støtten til beiting i utmark, til gamle husdyrraser, til gjerdehold og til setring. Mange av dem som driver videreforedling har «små» landbrukseiendommer, og kutting av tilskudd til de mindre er derfor motarbeiding av lokalmatproduksjon.

Også lokalmatprodusenter et helt avhengige av et velfungerende importvern.

Muligheten til å selge melk direkte til forbruker må endres. I mange land er det et vanlig tilbud med melkeautomater på gårdsbruk hvor kunder kan komme og kjøpe. Dette kan bli en mulighet rundt de største befolkningskonsentrasjonene. Hvis dette i tillegg knyttes opp mot melk fra verneverdige raser, vil det kanskje gi vernet av disset et ekstra «puff»?

Følgende er et utsagn fra en produsent som selger upasteuriserte melkeprodukter:

«Det bør være et tankekors for konvensjonelle melkeprodusenter at vi som selger rå melkeprodukter får mange kunder som ikke tåler pasteuriserte melkeprodukter. Flere får helseproblemer med de «vanlige» produktene man finner i butikken. Burde ikke norske bønder få lov til å teste ut hva markedsverdien kan være på denne typen varer?»

Det må gis tilskudd til transport av slakteriet til der dyrene bor, kompensert pr. dyr som slaktes på f.eks. Mobilslakt. Dette vil gjøre det enklere for produsentene å bruke Mobilslakt, og dermed kunne ta ut en merverdi av kjøttet.

Det er viktig at Regjeringen legger fram forslaget om Lov om god handelsskikk, inkludert et uavhengig tilsyn.

En utvidet produksjon betyr at lokalmatprodusenten må ha bedre markedstilgang både når det gjelder avtaler og distribusjon

Fagpersonell i offentlig virksomhet kan gi råd og veiledning. Men – beslutningene må fattes av de som «eier prosjektet» slik at de kan lykkes. Gründeren må ha gjennomføringsevne og økonomisk sans. Nødvendig inntjening må være i høysetet.

Mottaksplikten må styrkes for å kunne bli viktigere for lokalmatproduksjon. Tine og Nortura sin mottaks plikt har gjort og gjør at det er en mindre risiko å starte opp en ny næring innenfor lokal mat. I tillegg er Tine en god samarbeids partner for mange gårdsysterier, og flere bruker Tine sin distribusjons nett.

Kommunale landbruksplaner må vie lokalmatproduksjon større oppmerksomhet.

Mattilsynet må også ivareta sin veiledning/rådgivingsfunksjon overfor lokalmatprodusenter – og ikke bare kontroll. Det må tilstrebes å være fast personell spesielt skolert innen lokalmatproduksjon. Det må imidlertid understrekes at det har vært en positiv utvikling i Mattilsynet på dette området, selv om det finnes variasjoner. Vårt ønske et en enhetlig tilsyn.

Utviklingsprogrammet, som nå omfatter lokalmat/grønt reiseliv/rein/innlandsfiske/inn på tunet, må spisses for å hindre en utydelig profil utad og smuldre opp de ulike spissene/satsingene.

Hva kan dere bidra med selv:

Faglagene må bidra til rekruttering av flere gårdbrukere som vil og kan jobbe med lokal mat.

Lokalmatprodusenten må eie prosjektet sjøl og brenne for det for å kunne gjennomføre.

Lokalmatprodusenten må ha et mål om inntjening og sette seg milepæler. Lokalmatprodusenten må kjenne markedet som skal betjenes og være leveringsdyktig til enhver tid.

Lokalmatprodusenten må lære av dem som over tid har lykkes og sjøl gjøre seg klare beslutninger om hva som er aktuelt for sin egen produksjon. Kontrakter og leveringsavtaler må ordnes. Forutsigbarhet er viktig.

Det er vi som har kunnskap, engasjement og medlemmer som er gode eksempler og kan bidra i ordninger der etablerte må kunne brukes som rådgivere for nye/unge bedrifter. Matmerk bruker begrepet «best practice». Bedrifter som har lykkes på et område kan brukes ovenfor andre bedrifter. Kvaliteten på rådgivningen her er minst like viktig som dersom man hadde brukt en profesjonell konsulent.

Hvorfor og hvordan bør man samarbeide i forpliktende produsentnettverk:

Det er viktig å få etablert produsentnettverk, hvor produsentene kan utveksle erfaringer, samarbeide om investeringer og produksjon. Det må satses på små samvirker fremover, og der vil de store samvirkene være til nytte. For svært mange lokalmatprodusenter er f.eks. Tine en viktig medspiller, både fordi Tine distribuerer lokalprodusert mat, men også fordi flere lokalmatprodusenter også leverer melk til Tine på vanlig måte. På denne måten bidrar samvirkene til å redusere risikoen for mange lokalmatprodusenter.

Produsent nettverk skal være tilpasset forskjellige grupper og størrelser. De skal være eid og drevet av produsentene. Målet skal være at det er kostnads og arbeids besparende. Det skal være høye krav på kvalitet.

Hva skal til for å ta ut potensiale i lokal mat næringen:

Potensialet som ligger her er ikke bare produktet. Potensialet som ligger i denne næringen er en hel opplevelse; fra å oppleve hvordan maten blir produsert, matopplevelser på gårder / setre, kunne fortelle om dette hjemme og få flere til å kjøpe lokalmat. Dette gjelder for norske kunder og utenlandske turister. Potensialet ligger i lokale ressurser som utmark og naturen. Det skal være en ekte opplevelser. Det som skal til er at det offentlige støtter opp denne næringen som er basert på småskala landbruk. Da kan vi få ut potensiale med engasjement, arbeid og våre ressurser.

 

Hvordan kan de små lære av de store (og vice versa):

De små jobber effektivt, er fleksible og dynamiske. Derfor lykkes vi! Det kan de store lære av. De store kan distribusjon og markedsføring. Her har små lære mye. Et bedre spørsmål skulle ha vært hvordan kan de små og store samarbeide?

 

Hvor er utfordringene størst for å vokse:

Det er dyrt å leie norske ansatte. Det er langt fra alle som vil og kan utvide.

Lokal mat skal være basert på norske ressurser. Da skal det flere mindre enheter til for å kunne vokse.

Få adgang til kjedene på akseptable betingelser

Det er generelt vanskelig for lokalmatprodusenter å få avtaler med større butikkjeder, selv om vi ser at kjedene etter hvert viser interesse for å ta inn lokalprodusert mat.

Avslutningsord:

Lokalmat er et viktig virkemiddel for å opprettholde en variert bruksstruktur i Norge, noe som er en forutsetning for å oppnå økt matproduksjon på norske ressurser, i stedet en utvikling der norsk matprodukson er basert på importert kraftfor. Produksjonen må skje der ressursene er. Interessen for håndverksmessig produsert mat med en historie og en garanti på de ulike forventninger forbrukeren har, er økende. Skal vi lykkes med å tilby mer lokalmat til den norske forbrukeren, trenger vi et sett med virkemidler som ikke bare gjør det mulig, men også attraktivt å drive landbruk over hele landet.

Read Full Post »

Skal vi bønder stå med lua i hånda og alltid ta imot MINDRE enn andre grupper i samfunnet? Skal vi godta at avstanden til andre grupper øker? Skal vi norske bønder finne oss i at Norge bruker under 1 prosent av statsbudsjettet på jordbruk, faktisk mindre enn hva EU bruker på sitt jordbruk! Dette godtar vi ikke lenger! Bonde – Reis deg! Vi står foran store utfordringer når det gjelder matforsyning. Klimaendringer, folkevandringer og befolkningsvekst gjør at vi må øke matproduksjonen. Stortinget har sagt at vi skal øke matproduksjonen i Norge i takt med befolkningsveksten. Da må det til en helt annen satsing enn det regjeringen nå legger for dagen. Kampen står også om hvordan maten i Norge skal produseres – om mattryggheten for landets innbyggere – om dyrevelferd og folkehelse – kulturlandskap – om klima og miljø – om vi skal ha familiejordbruk på norske arealer eller selskaps- (industri) jordbruk basert på importert arbeidskraft og importert fôr m.m. Mattrygghet og matsikkerhet er det viktigste for alle mennesker. Vi kan alle bidra: Våre myndigheter med rammevilkår og penger for å bruke alt tilgjengelig jordbruksareal og sikre mange nok bønder som produserer trygg mat. Verdens matproduksjon er truet. Kjemp for trygg mat i framtida! I fjor var FNs år for Familiejordbruk. I år er FNs år for jordsmonn. Verdenssamfunnet er i ferd med å forstå alvoret. Imidlertid får vi ikke gjennomslag hos dem som har makta i Norge – foreløpig. Regjeringens mål er å redusere bevilgningen til jordbruket mest mulig, svekke bonden og tollvernet. Inntektsvekst i jordbruket skal skje gjennom en forsterket rasjonalisering, bygd på forutsetningen om at stordrift vil gi reduserte enhetskostnader og dermed større inntektsmuligheter for de bøndene som er igjen. Regjering og Storting må prioritere matsikkerhet og beredskap. Skal man få til det, må matproduksjonen økes på norske arealer – over hele landet. Og det vil koste penger! Har bøndene makt til å få gjennomslag? Hva er jordbrukets makt? Jordbruket har stor makt, men den er ikke blitt brukt til å endre kursen, men snarere til å forsterke den. Kursendringen starter med premisset økt matsikkerhet istedenfor dagens svekkede matsikkerhet. Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug kritiserte Norsk Bonde- og Småbrukarlag for ikke å ta ansvar ved å bryte jordbruksforhandlingene. Samtidig ga statsråd Listhaug selv noe av forklaringen på hvorfor Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt forhandlingene i sin karakteristikk av inngått avtale mellom Staten og Norges Bondelag. Hun understreket at de strukturendringene som regjeringen fikk gjennomført i 2014 nå ligger fast. Hun tilføyde at omfordelingen av penger fra små og mellomstore bruk til de største, som staten fikk til i fjor, blir videreført med Norges Bondelags signatur i år. Dette kan ikke Norsk Bonde- og Småbrukarlag godta. Vi tar ansvar for å få til en annen og bedre politikk. I sitt første tilbud foreslo regjeringen å redusere antallet melkekvoteregioner fra dagens 18 til mellom sju og ni. Dette har vært et viktig punkt i forhandlingene, fordi en slik endring ville lagt til rette for en kraftig sentralisering av norsk melkeproduksjon. For Norsk Bonde- og Småbrukarlag er det viktig at det produseres melk også i distriktene. Da er styrking av økonomien i mjølkeproduksjonen i distriktene viktig i tillegg til inndeling av melkekvoteregioner. I statens reviderte tilbud var melkekvoteregionsaken tatt ut av forhandlingene, og ville blitt vedtatt med ingen endring på 18 på Stortinget ved felles brudd. Det handler om et verdisyn, maten skal produseres på en bærekraftig og forsvarlig måte. Det kommer til uttrykk i våre prioriteringer. Sett over tid, har NBS prioritert å fremme et jordbruk som tar utgangspunkt i de ressursene som det enkelte bruk rår over. Dette gjelder både gras-, beite- og kornproduksjon. Derfor har vi vært opptatt av å prioritere satsing på små og mellomstore bruk, nettopp for å gi muligheter for å utnytte det lokale ressursgrunnlaget. Dette har vi i mange år bl.a. gjort ved å fremme forslag om et driftsvansketilskudd. Tilskuddet er målrettet mot tungdrevne arealer som står i fare for å gå ut av drift. NBS sitt forslag fra år 2000 om å etablere et verdiskapingsprogram for lokalmat – vedtatt av Stortinget våren 2000 – er et glitrende eksempel på en nytenkende organisasjon. Et annet eksempel på at organisasjonen tidligere har inntatt moderne standpunkt, som eneste organisasjon i landbruket, var da NBS gikk inn for at jenter og gutter skulle ha juridisk sett lik odelsrett. NBS tenker slik prinsipielt: Vi bønder får inntekt av det som vi selger og fra budsjettoverføringer fra staten. De store bøndene som selger mer i kg eller liter vil få større økte inntekter fra prisøkningene. NBS mener at for å nå politiske mål om jordbruk i hele landet, utvikling av kulturlandskap, biologisk mangfold, matsikkerhet, miljø og klima osv, må overføringene fra staten brukes i større grad til fordeling til små og mellomstore bruk i hele landet, særlig i distriktene. Dette gjøres gjennom å bruke relativt sett mer penger på de første antallet dyr, dekarene av arealet osv. Dette betyr ikke at de store bøndene ikke får dette, men de vil få relativt sett mindre overføringer til de neste antallet dyr eller dekar av arealet. De store får relativt sett mer inntektsøkning gjennom prisøkningene. Dette må jo være mer «rettferdig» i tillegg til at vi oppnår de politiske målene. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon, voksende klimautfordringer, befolkningsvekst og spådommer om mat- og vannmangel, må det satses på økt matproduksjon på alle jordbruksarealer i hele landet! Store og små – hånd i hånd. Sammen er vi sterke! Sammen vinner vi kampen! Merete Furuberg Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »

Engasjement for det uvurderlige livet i matjorda

Regine Andersen, daglig leder, Oikos – Økologisk Norge Merete Furuberg, leder, Norsk Bonde- og Småbrukarlag Lars Haltbrekken, leder Naturvernforbundet

-Jorda har ingen stemme. Få mennesker snakker på dens vegne. Jorda er vår stumme allierte i matproduksjonen.

Ordene stammer fra generaldirektøren for FNs organisasjon for mat og landbruk FAO, José Graziano da Silva i forbindelse med lanseringen av FNs internasjonale år for matjorda. Med dette året setter FN fokus på den uvurderlig betydningen som matjorda har for matproduksjonen og menneskelig liv på kloden. Denne gangen handler det ikke først og fremst om jordvern, altså hvordan vi sørger for at matjorda ikke blir bygget ned, selv så viktig dette er. Nå handler det om noe langt mer: Om de levende organismene i jorda som er så avgjørende for at den skal gi oss mat. Kunnskapen og bevisstheten om den levende matjorda er mangelvare verden over. Det har alvorlige konsekvenser for vår behandling av matjorda og fører til at stadig mer matjord forsvinner ut av produksjon.

I dag er det verdens miljødag som markeres kloden over med fokus på matjorda. Hovedformålet er å øke oppmerksomheten om betydningen av jord for matsikkerhet og viktige økosystemtjenester.

En av de viktigste øko-systemtjenestene matjorda kan gi ved siden av mat er karbonlagring. -Jorda er hjemmet til minst en fjerdedel av det biologiske mangfoldet, uttalte FAOs da Silva i forbindelse med lanseringen av jordåret. -Disse organismene er sentrale for karbon-syklusen. De hjelper oss å bekjempe og tilpasse oss klimaendringene, sa han. Bevisstheten om denne funksjonen må få oss til å tenke nytt om matjord.

Jorda er så mye mer enn livløst stoff, slik vi gjerne tror. God matjord er proppfull av levende organismer som alle spiller viktige roller for å opprettholde jordas fruktbarhet. Det kan være tusenvis av bakterier, sopp, spretthaler, meitemark, midd og andre organismer under et fotavtrykk i god matjord. Men forståelsen av samspillet i dette enorme mangfoldet er ennå lite utviklet.

Meitemarken er et usedvanlig husdyr for bonden, og har stor betydning for jordkvaliteten. Den drenerer og lufter jorda, skaper god jordstruktur, bryter ned organisk materiale og gir næring til plantene. Allerede Charles Darwin skjønte meitemarkens uvurderlige betydning. – Uten dette ydmyke vesenets arbeid, ville jordbruk, slik vi kjenner det, vært svært vanskelig, om ikke helt umulig, skrev han allerede i 1881.

En annen av heltene i jorda er sopproten, som også kalles mykorrhiza. Den er en symbiotisk forbindelse mellom sopp og planterøtter som gjør utveksling av næringsstoffer mulig. Sopprøttene gir planten mulighet til å ta til seg næring fra lufta, samtidig som de gir næring fra planten til det viktige jordlivet rundt røttene, som planten er så avhengig av. Uten disse skjøre forbindelsene er plantene langt dårligere ‘skodd’ til å ta opp næring fra jorda og jordorganismene til å produsere næring for plantene.

Det er gjennom omdanning av planterester og organisk gjødsel at organismene i matjorda binder karbon. Jo mer organisk materiale det er i jorda, desto bedre fungerer den som karbonlager.

Gjennom det siste århundret har matjordas kår blitt stadig dårligere. I dag er 33 prosent av verdens matjord moderat til alvorlig skadet. Den viktigste årsaken er framveksten av det industrielle landbruket. I stedet for å dyrke jorda, i ordets egentlige forstand, har man dyrket plantene ved å tilføre næring som gir rask vekst og å sprøyte med kjemisk-syntetiske midler som er gift for mange av jordorganismene. Det har gitt stor produksjonsvekst, men ikke uten omkostninger.

I 2008 ropte 400 forskere alarm da de i Johannesburg la fram den store rapporten Landbruket ved et veiskille for regjeringsrepresentanter fra 80 land. – Et ensidig avlingsfokus undergraver jordbrukskapitalen og gir en stadig mer utpint og delt planet, sa lederen Bob Watson. Matjorda pines ut, vannreservene blir mindre, biene blir færre, det biologiske mangfoldet reduseres og det kjemibaserte landbruket er en stor kilde til klimagasser, viste rapporten. Det er avhengig av ikke-fornybare ressurser, som fosfor og fossil energi, som i framtida vil bli dyrere og før eller siden tar slutt. – Business as usual is not an option, slo Watson fast.

Siden har en internasjonal forskergruppe funnet ut at produktivitetsveksten i industrijordbruket er i ferd med å stagnere mange steder i verden. Dette gjelder særlig i verdens kornkamre. Enkelte steder faller produktiviteten. Driftsmetodene som skulle gi stadig større avlinger har møtt veggen og nå kommer tilbakeslaget. FNs klimapanel kunngjorde i 2014 at intensivt jordbruk gjør matproduksjonen sårbar i forhold til klimaendringene. Det er ikke robust til å møte framtidens klimautfordringer med mer tørke, flom og ekstremvær.

I FNs konferanse for handel og utvikling UNCTAD er også bekymringen til å ta og føle på. I 2013 utga de rapporten «Wake up before it is too late». Her sammenfattes forskningen rundt problemene som er beskrevet over. Konklusjonen er at verden trenger et paradigmeskifte i landbruket: Fra “grønn revolusjon” til “økologisk intensivering”. Nettopp dette vokser fram som en felles forståelse både i FAO og i store deler av FN-systemet. Det haster med å snu utviklingen over i en økologisk retning, skal framtidige generasjoner få muligheter til å brødfø seg.

I økologisk landbruk er kjemisk-syntetiske sprøytemidler forbudt. Vekstskifte står sentralt og det brukes kun organisk gjødsel. Derfor er det opp til 45 prosent mer biologisk mangfold på økologiske gårder. Økologiske driftsformer danner en spydspiss i landbruket for mer miljøvennlige metoder som blant annet tar vare på matjorda. Myndighetene må gjøre langt mer for å legge til rette for slike driftsformer, særlig nå som forbruket av økologisk mat vokser så raskt.

Jorda er grunnlaget for matproduksjonen og matsikkerheten vår. Bruker vi den som målestokk, vil mye annet falle på plass. Derfor er FNs jordår så usedvanlig viktig. FAOs generaldirektør sier det slik: -Vi trenger sunn matjord for å nå målene våre om matsikkerhet og ernæring, for å bekjempe klima- endringene og sikre bærekraftig utvikling.

Read Full Post »