Merete Furuberg

Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) tar ansvaret for å utvikle ny og bedre politikk. Fortidens politikk løser ikke framtidas utfordringer. Vil NBS få støtte og samarbeidspartnere i dette arbeidet?

En overveldende stor andel av folket – hele 93 % vil ha norsk matproduksjon. Et bredt flertall på Stortinget har vedtatt at vi skal ha økt matproduksjon i Norge hovedsakelig basert på norske ressurser. H – Frp sin regjeringsplattform skriver «økt matproduksjon med intensjon om økt sjølforsyning».

Dette skulle jo tilsi at døra er vidåpen til et handlingsrom for å produsere mat og utnytte jordarealene og andre ressurser i hele landet.

Dessverre – slik er det ikke! Det er stor nedgang ikke bare i antall bruk og jordarealer som går ut av drift, men i noen fylker og distrikter også nedgang i produksjonen. For landet som helhet skjer økt matproduksjon på importerte fôrråvarer, og sjølforsyningsgraden er nå nede på ca 37 %.

Riksrevisjonen foretok i høsten 2010 en gjennomgang av praktiseringen av norsk jordbrukspolitikk slik den blir satt ut i livet av landbruksdepartementet og dets underliggende organ. Konklusjonen var ganske klar – den måten departementet praktiserte politikken på førte til at avstanden mellom Stortingets mål for politikken og den faktiske utviklingen i jordbruksnæringen ikke stemte overens. De mål som legitimerer de store økonomiske overføringene til jordbruket og den omfattende mål- og regelstyringen av næringen, syntes i følge Riksrevisjonen sine funn å være langt fra å gå i oppfyllelse. Snarere er det sterke indikasjoner på at utviklingen går i motsatt retning av det et nesten samlet Storting har vedtatt.

Hvorfor? Kan de ikke bedre? Eller lyver de – og målene egentlig er andre?

Flere kritiserer jordbrukspolitikken. Felles for de fleste som kritiserer er at det er svært vanskelig å komme med alternative løsninger. Miljøene kan komme med forslag til løsninger knyttet til sitt eget spesifikke tema, men få vil eller kan komme med forslag til en ny politikk som dekker alle tema og svarer på alle de spørsmål som regjeringen prøver å svare på når den utformer sin politikk.

Denne mangelen på et samlet alternativ til dagens politikk, fører til at regjeringen når den nå skal komme med en ny melding, praktisk talt står uten en effektiv samlet motstand. Den står med andre ord fritt til å gjøre som den vil. Motstanden vil komme på detaljene, mens helheten som er grunnlaget for utviklingen, vil gå nærmest upåaktet hen.

Vi må samles om et sammenhengende alternativ som bruker jordarealene og ressursene i hele landet.

Uansett skal vi som rettesnor for valg av ny politikk/omforming av virkemidlene ha følgende mål, som vi mener er nokså identiske med Stortingsflertallets mål:

–        norsk mat skal produseres med norske ressurser så langt som mulig

–        jordbruk skal foregå i hele landet

–        teknikken som blir tatt i bruk skal bidra til å sikre at jordas produktivitet blir tatt vare på for framtida

–        produksjonsareal skal ikke bygges ned

–        stordrift skal ikke utkonkurrere mindre driftsomfang

–        bondens fysiske og psykiske helse skal ivaretas

–        arbeidet som blir nedlagt skal bli betalt etter vanlige prinsipper i samfunnet

–        kulturell kapital i form av kunnskap om landbruket under skiftende forhold i landet, skal verdsettes og gis mulighet til å utvikles videre

–        skog og trevirke er viktige ressurser som må utnyttes og verdsettes

Denne rettesnoren – som verken er særlig kort, ny eller særlig enkel – skal være det fundamentet som den operative politikken må fundamenteres på.

Med andre ord skal de ordningene som blir foreslått ha som mål å sørge for at de målene som er vist foran, kan bli nådd.

Dilemmaet ved å skulle lansere en annen politikk enn den som er ført, er at det omfattende nettet av tiltak og ordninger som samlet utgjør dagens politikk, skaper bindinger. Dette er økonomiske og sosiale bindinger som organisasjoner og enkeltpersoner frykter for å miste. Det blir lett å si nei til alle typer endringer som er ut til å ”ramme meg” på en uheldig måte.

En ny politikk må derfor suppleres med overgangstiltak som sikrer at de mennesker som skal videreføre arbeidet med landbruket under et nytt regime, ikke drukner underveis. En ny politikk må derfor være akseptabel og framstå som troverdig for bonden, for bonden sine organisasjoner, for forbrukeren og for mange nok politikere.