Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2016

Resolusjon fra Hedmark Høyre

Sviktende faglig grunnlag for norsk rovviltpolitikk

Bernkonvensjonen er blitt svært sentral for deler av norsk distrikts- og arealpolitikk. Rovviltpolitikken er i stor grad fundamentert i den. Det henvises til Bernkonvensjonen når dagens politikk skal forsvares og utvikles og det er skapt en slags ‘konsensus’ om at 1) Norge har en uforbeholden forpliktelse overfor alle de store rovdyrene i Norge, og 2) at alle andre hensyn må vike når interessemotsetningene er for store. Det er høyst tvilsomt, for å si det forsiktig, om noe av dette kan leses ut av Bernkonvensjonen.

Bernkonvensjonen omhandler langt mer enn bare rovvilt. Den handler også om hvordan ivaretagelse av fauna og arter kan skje innenfor økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav, inkludert at økonomi og rekreasjon skal hensyntas (artikkel 2 i Bern). I Bernkonvensjonen er det også et fokus på at konfliktene ikke må bli for store og det kreves utredning av konsekvensene og en vurdering av om det var aksept i befolkningen dersom en art skulle reintroduseres (artikkel 11). Dette siste er meget viktig, da konvensjonen her innser og tar høyde for at reetablering av rovdyr uten aksept vil ramme ikke bare det aktuelle arbeidet men påvirke befolkningens holdning til naturvern og forvaltning generelt negativt.

Det er trist å måtte slå fast at norsk rovviltpolitikk er mer konfliktdrivende enn dempende til tross for at Bern brukes som begrunnelse. Det gjelder i særdeleshet ulv, som altså er under reetablering Konfliktnivået er svært høyt og toppet seg da mafiaparagrafen, overvåkning og enorme etterforskningsressurser ble brukt mot enkeltpersoner i Hedmark for å avdekke ulovlig jakt. Saken er ennå i rettsvesenet og dom er ikke rettskraftig, men  det er sterkt beklagelig at miljøpolitikken er blitt så konfliktfylt. En slik politikk kan komme til å skade viktig miljøarbeid  og er ikke minst i konflikt med ikke bare intensjonen men også ordlyden i Bernkonvensjonen.

Det er et faktum at dagens politikk medfører tap av livskvalitet, næringsgrunnlag og mulighet til jakt og annen friluftsutøvelse for mange av de berørte. Den påvirker folks bruk av utmarka og skaper en utrygghet for mange som lever med ulv og bjørn tett innpå seg. Spesielt barns bevegelsesfrihet og muligheter for utendørs aktivitet rammes. Frykten er reell om den ikke alltid er rasjonell. I sørøstre deler av Hedmark er beitedyr nå helt fortrengt. Alle de fem store rovdyrene er tilstede i denne delen av fylket, men ulven har en fortrengingsevne som langt overgår de andre.  Utfordringen brer seg herfra til andre deler av landet.

Bernkonvensjonen sies å være grunnlaget for politikken og dermed også grunnlaget for mange av disse konfliktene. Hedmark Høyre er enig i at den skal legges til grunn, men da må den brukes, leses og tolkes slik den er ment. Konfliktene, mangelen på nasjonalt handlingsrom og ivaretagelse av norsk natur, kultur og tradisjon med aktiv bruk av utmarka, er stikk i strid med det grunnlaget som Bernkonvensjonen egentlig gir. Skal Bernkonvensjonen følges må konfliktnivået ned og respekten for mennesker og rettigheter opp.

Artikkel 2 i Bernkonvensjonen lyder: “The Contracting Parties shall take requisite measures to maintain the population of wild flora and fauna at, or adapt it to, a level which corresponds in particular to ecological, scientific and cultural requirements, while taking account of economic and recreational requirements and the needs of sub-species, varieties or forms at risk locally.”

Det slås altså tydelig fast at det er flere hensyn som skal ivaretas. Likevel har  miljøsiden i stor grad fått enerett på tolkningen, mens økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav langt på vei er oversett. Det samme gjelder hensyn til økonomi og rekreasjon. Poenget i Bernkonvensjonen er nettopp å sikre en balanse mellom disse hensynene som demper konfliktnivået. Ensidig fokus på kun miljøhensyn har i Norge i stedet bidratt til det motsatte.

Artikkel 9 i Bernkonvensjonen gir også romslig anledning til unntak fra ansvar dersom skadenivået blir for høyt. Et slikt unntak er for eksempel å forhindre store skader på avlinger, buskap, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom. Det samme gjelder hensyn til folkehelse og sikkerhet. Når beiterettigheter er utradert, jaktrettigheter sterkt redusert og folks allmenne livskvalitet påvirkes så sterkt, er det et klart grunnlag  for å søke unntak.

Den ulven Norge nå har er ikke den opprinnelige sør-skandinaviske stammen, men etterkommere etter et lite utvalg dyr av antatt finsk-russisk avstamming.  Norsk politikk har ingen reell innvirkning på denne meget store populasjonens overlevelse. Igjen er det viktig å merke seg at Bern konvensjonens ordlyd er i tråd med viktige nyere forvaltningsprinsipper for ivaretagelse av naturlig genetisk mangfold: artikkel 9 sier eksplisitt at forvaltningen skal handle om den aktuelle populasjonens overlevelse.  Et tilfeldig utvalg av dyr fra et helt annet geografisk område og genetisk avstamming til erstatning for opprinnelig utviklede lokale populasjoner som er gått tapt er følgelig ikke en del av den naturarven som konvensjonen er tenkt å bevare

I denne sammenhengen er  artikkel 11 i Bernkonvensjonen interessant. Den slår fast at man før en eventuell reintroduksjon av en art i et område, skal gjennomføre studier som kontrollerer at reintroduksjon vil være effektiv og akseptabel. Dette er ikke gjort og konfliktnivået dokumenterer at aksepten for politikken er meget svak hos de som er berørt.

Det er grunn til å spørre hvordan det er mulig at 30 års norsk reintroduksjonspolitikk for en fremmed ulvestamme er blitt gjort med Bern som begrunnelse, men uten at en så sentral forutsetning har blitt utført. Det er i dag ingen aksept for politikken hos de som er berørt. En meningsmåling gjort for Østlendingen, publisert 11. november i fjor, viser stor motstand mot sonepolitikken. I Trysil svarte hele 76 prosent at ulvesona burde fjernes.

Det er grundig vitenskapelig fastslått at ulvestammen i Norge ikke er den opprinnelige sør-skandinaviske stammen, slik det ble påstått da ulven igjen dukket opp i Norge og Bern ble forhandlet, men har en helt annen opprinnelse. Det er vesentlig, fordi Bernkonvensjonens artikkel 3 gir et særskilt ansvar for endemiske arter, altså arter som bare finnes innenfor en spesiell region. De har krav på spesielt vern og det støtter Hedmark Høyre helhjertet opp om, men den ulven vi nå har i Norge er ikke en slik art.

EUs habitatdirektiv, som er EUs viktigste redskap for å oppfylle intensjonene i Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold, er også interessant. Den står sterkere enn Bernkonvensjonen, ettersom den kan gjøres direkte gjeldende for domstolene. Direktivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men WWF skriver på nettsiden sin at annet EU-regelverk som vi har tatt inn gjennom EØS-avtalen allikevel kan være tilpasset bestemmelser i habitatdirektivet.

I habitatdirektivet vises det til bevaring innenfor artens “naturlige utbredelsesområde”. Ulven vi nå har i Norge er ikke innenfor sitt naturlige utbredelsesområde, den ville aldri ha kommet hit dersom ikke menneskelig aktivitet hadde desimert den opprinnelige populasjonen. Graden av menneskelig medvirkning til reintroduksjonen for øvrig er aldri utredet, men aktiv flytting er flere ganger nevnt som verktøy og har også blitt gjennomført offisielt for å få dyr forbi reinbeiteområdene i Sverige. I realiteten  bør det altså diskuteres om ikke populasjonen faller under Artsdatabankens definisjon av fremmede arter med ukjent antropogen opprinnelse. I alle andre sammenhenger bekjemper man introduksjon av slik fauna. Hedmark Høyre synes det er bemerkelsesverdig at vi bruker store ressurser på å innføre og opprettholde  denne arten

Kostnadene ved reintroduksjon av ulv i Norge er store for de som bærer belastningen. Den legger landarealene brakk mht. til tradisjonell og kulturell bruk. Det er et høyt antall endemiske arter som er avhengig av den tradisjonelle, norske bruken av utmarka og som trues av utryddelse om beitebruken dør ut.

Høyre har forsvarlig bruk som en kjerneverdi. Respekten for enkeltmennesket og eiendomsretten er sterke ideologiske faner. I rovviltpolitikken og da spesielt når det gjelder ulv, har disse kjerneverdiene måttet vike for en politikk som ikke har troverdighet og som er svært konfliktskapende.

Øverland skrev «du skal ikke så inderlig vel, tåle den urett som ikke rammer deg selv». Hedmark Høyre krever at rovviltpolitikken funderes i Høyres ideologiske kjerneverdier. Dersom menneskers livskvalitet, eiendomsrett og selve muligheten til å bruke landet, må vike for andre verdier, så skal det være velfundert og troverdig. Det er  ikke tilfellet når det gjelder dagens ulvestamme.

Det fremgår i stedet ganske tydelig at Bernkonvensjonen på vesentlige områder ikke er i tråd med dagens politikk angående ulv. Det undergraver seriøst miljøvern. Rovviltpolitikken, og da spesielt ulv, påfører mennesker tap som ikke kan forsvares verken med Bernkonvensjonen eller i form av en tenkt nytte som politikken skaper. Derfor bør den også endres.

Reklamer

Read Full Post »

Norsk Bonde- og Småbrukarlag meiner at småskala norsk jordbruk er et viktig norsk bidrag til løysing av klimautfordringane.

I dag,19. februar, overleveres rapporten omkring norsk landbruk sine klimaavtrykk, og korleis det same landbruket kan bidra til reduksjon i utsleppa av skadelege klimagassar til oppdragsgjevar landbruks- og matminister Dale.

Den same ministeren er representant i ei regjering som på ingen måte erkjenner at moderne storskala- og industrilandbruk er svært øydeleggjande for klima og miljø. Forståinga i regjeringa omkring utfordringane, som ei samla verd møter med auke i temperatur på kloden, er at drøvtyggjarane er den store stygge ulven. Det er von om at denne rapporten, med mange faglege bakgrunnsnotat, kan auka kunnskapen hjå styresmaktene, slik at rett tiltak kan iverksetjast.

Internasjonale klimaavtalar, som forpliktar, vil tvinga fram ein annan landbrukspolitikk der norsk jord- og skogbruk vil syne seg som viktige element i løysinga på klimautfordringane.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har mange framlegg til konstruktive tiltak i dette arbeidet. Endring av landbrukspolitikken med meir fokus på areal, beiteland og der energibruken i produksjonen må sjåast på med kritiske auger. Regjeringa sit «grøne skifte» må få eit innhald som er meir enn vakre ord. Forsking og utvikling på meir bruk av fornybare energikjelder frå skogbruket er sentrale verkemiddel.

Produksjonsmåten i jordbruket er avgjerande for om jordbruket skal vera del av løysinga på klimautfordringane, eller framleis vera ein negativ faktor for framtidig klima i Noreg og på kloden. Den store bruken av areal i andre verdsdeler til produksjon av innsatsvarer i kraftfôrindustrien er døme på elendig forståing av klimaproblema som verdssamfunnet møter. Utarming av jorda i Brasil og Argentina, og miljøskadar på folk, vatn og dyr er diverre tilleggseffektar som mest aldri vert omtala i Noreg.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil meir enn berre produsera nok mat. Me vil at maten skal produserast på ein slik måte at matjorda og beitelandet i all framtid skal vera istand til å produsera maten. Me vil at forbrukaren skal kjenna samhald med bondefamilien, og kjenna seg trygge på at maten alltid er trygg og sunn.

Denne klimarapporten understrekar alvoret i situasjonen, og alvoret er at klimavtrykka på kloden no er så store at det vil vera påfallande om ikkje norske landbruksmyndigheiter også ser at norsk landbruk er på veg i gal retning.

Arne Lofthus, 99355590

Politisk nestleiar, Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

 

 

 

Read Full Post »

Invester i beiting, TINE

Gratulerer, TINE, med supert godt resultat! Som samvirkebonde er jeg stolt over at det går bra ! Flott med stor etterbetaling til bonden som eier! Slik skal det være i samvirkebedrifter! Og TINE setter av nødvendig egenkapital og kapital bl.a. til investeringer, forskning, innovasjon og utvikling! TINE er sett med mine øyne av landbrukets beste når det gjelder forskning og innovasjon!

Men jeg er av personlighet slik bygd at jeg ønsker at alt alltid kan gjøres enda bedre!

Norsk landbruk kan IKKE være stolte av at så få kyr beiter! Vi kan IKKE være stolte av at kulturlandskapet gror igjen! Vi kan IKKE være stolte av at rødlistearter dør ut fordi det beites for lite!

Dyrevelferden er bedre for dyr som beiter og får mosjon i det grønne! La kua få delta i det grønne skifte!

Mjølk og kjøtt fra kyr som beiter er bedre for folkehelsa, viser forskningsresultater!

Forbrukeren ønsker kyr på beite. Vi kan IKKE skusle bort den muligheten som ligger i merpris til bonden ved naturlig og ekte produksjon! Og hva med omdømme?

Jeg vet at det er mange som må bidra for at beitebruken i landet vårt skal gjenreises i full skala. TINE kan også bidra! Invester i beiting!

Husdyr beiter ca 300 mill. fôrenheter i utmarka, noe som tilsvarer 1050 mill. kroner med en pris per fôrenhet på 3,50 kr

Fôropptaket på utmarksbeite kan ifølge NIBIO dobles.

På landsbasis tilsvarer beiting:

750.000 daa kornareal (25 % av Norges kornareal)

3400 gjennomsnittlige korngårder

140 mill kroner til kunstgjødsel og kalk årlig

30 mill kroner til sprøytemidler årlig

 

 

 

 

 

Read Full Post »

Saken er ikke biff, men produksjonsmåten

Den misforståelsen om metan og husdyr, er bortkastet tid.

Det handler om å STOPPE å brenne oljen.

Dyrelivet spiser av plantene, og er med på sirkulasjon av karbon. Når jordens planter og dyr råtner, kan det dannes metan, CH4. Den omdannes i atmosfæren, etter noen uker til CO2.

Det samme skjer når husdyr fordøyer fôr, og slipper ut metan. Men det er bare kretsløpet til det karbonet som SKAL være her. I MOTSETNING til utfaset karbon!

Metan har, riktignok, større varmeutstrålings-bremsing, enn CO2.

Men det er allikevel bare en prosess, innenfor rammene til den karbon-omsetning jorden har selv!

Debatten om rødt kjøtt, kuer og sau og utslipp av metan, mht. klima, er et feilspor.

Riktignok bidrar transport av fôr til husdyr, og prosessering av fabrikkfôr, til forbruk av olje.

Derfor er det lureste vi kan bruke vår utmark til, er å la dyr beite der, og produsere verdifullt protein som verden trenger.

Den misforståelsen om metan og husdyr, er bortkastet tid.

I California f.eks. er den debatten parkert for lengst.

Det handler om å STOPPE å brenne oljen.

 Klimaendringer og jordbruk

Jeg vil starte med å forklare forskjellen mellom agroøkologi og klimasmart jordbruk, slik jeg

forstår det:

Agroøkologi som hovedtanke er jordbruk på

naturens premisser, med så varsomme og

gjennomtenkte inngrep som råd. Agroøkologi

bygger på den grunnoppfatninga at naturen er

kompleks og i hovedsak utenfor menneskets

kontroll. Vi må tilpasse oss naturen framfor å

tilpasse naturen til oss.

 

«Klimasmart» jordbruk som hovedtanke er å

sette menneske og teknologi i førersetet, å

redusere utslipp og forurensing ved inngrep og

styring. Klimasmart jordbruk bygger på den

grunntanken at naturen er forståelig og

kontrollerbar for mennesket, og at vi derfor kan

tilpasse naturen til oss.

 

Agroøkologi arbeider for å fjerne årsakene til klimaforverringer og miljø-ødeleggelser, mens klimasmart jordbruk i hovedsak går inn for å reparere etter at skadene er oppstått.

 

Jordbruk og matproduksjon er spesielt sårbart for klimaendringer

  • Endringer i matsikkerhet-stor betydning for verdens fattigste
  • Forventet stor økning i befolkning de neste tiårene: stort press på areal (boliger, infrastruktur, areal for mat, energi, fiber..)
  • Endrede matvaner
  • Ressursknapphet
  • Endret klima-ekstremvær-usikkerhet matproduksjon
  • Endret klima endret nedbør, eks tørke –stor betydning for sårbarhet-risiko matproduksjon
  • Klimatiltak i andre sektorer (eks-transport) vil gi sterkere fokus på landbruk fremover
  • Uten spesielle tiltak-ikke bærekraftig og klimatilpasset fremtid

Plante og husdyrproduksjon er spesielt sårbart for klimaendringer:

  • For lite eller for mye vann
  • For høy eller for lav temperatur
  • Vekstsesongens lengde
  • Sesongvariasjoner
  • Ekstremepisoder

 

Vekstsesongen blir på våre breddegrader lengre.

Men blir bøndene glade?

 

Internasjonalt- større oppmerksomhet fra

forbrukere- matvaner- miljøpåvirkning.

Bærekraftig intensivering er ikke nok.

 

Norge

  • Økt norsk matproduksjon i takt med befolkningsøkning ( + 1 mill 2030). 20 % økt produksjon.
  • Tilgjengelige arealer?
  • Jordbruksproduksjon tilpasset våtere og varmere klima. Tilpasning av agronomiske metoder.
  • Bærekraftigintensivering-løsningen. Tilstrekkelig?
  • Landbruket skal også redusere klimagassutslipp og produsere på en bærekraftig måte med minst mulig miljøpåvirkning.
  • Forbrukernes behov
  • Rapporten: Økt norsk matproduksjon på norske arealer (Arnoldussen et al. 2014): 16 % økning ved bedre optimale vekstskifter, ta i bruk areal ute av drift, dyrke protein/energivekster

Økt matproduksjon – tilgjengelige arealer. Muligheter: -Økt produksjon pr arealenhet -Øke produksjonsarealet-nydyrking, redusert nedbygging

Dagens jordbruksareal: 9,9 mill daa

Nydyrkingspotensial:

= 12600 km2 (Grønlund et al.2014)

2 % av nydyrkingsarealet er i beste klimasone (korn)

Dyrkingsarealet i de 3 beste klimasonene utgjør mindre enn 30 % av nydyrkingsarealet

For å øke matproduksjon er det viktig å ta vare på matjord med god kvalitet.

Jordkvalitet- egnethet for ulike kulturer.

Hva krever vekstene?

Kornproduksjonen -stagnert avlingsnivå-jordforhold

  • Jordfysiske forhold
  • Jordkjemiske forhold
  • Biologiske forhold
  • Jordpakking
  • Dårlig drenering

 

Hvorfor behov for NY kunnskap om jord?

  • Endret klima-jord:

–Karbon omsetning, nedbrytning organisk materiale, karbonlagring.

–Våtere forhold-tilpasse dyrkingssystem-agronomisk praksis-jordarbeiding, innhøsting

–Endret vekstsesong-tilpasset dyrkingssystem

  • Tidligere forskning ikke tilpasset ENDRET maskinpark, våtere forhold
  • Teknisk utvikling-presisjonsjordbruk, robotisering
  • Behov stedstilpasset kunnskap/rådgivning-skiftenivå –jordkvalitet (eks: googlemaps + apper, webverktøy)

 

Er norske jordbrukslandskap forberedt på mer nedbør? Dimensjonering av hydrotekniske systemer, tilstrekkelig grøfting. Bruk av arealer til flomdemping.

 

Ekstremvær-hydrologisk forståelse?

Kan vi risikoplanlegge? Tiltak-Sikre areal?

Kan sektorer lære av hverandre ?

 

Dimensjonering grøfter, hydrotekniske anlegg-tilpasset nye avrenningsmengder

  • Vedlikehold-opprensking sluk, nedløpskummer, avskjæringsgrøfter
  • Kontrollert flomdemping-bruk av skog /beite/prioriterte arealer for oversvømmelse-begrense skadeomfang nedstrøms
  • Steinsettinger, forbygning, kontroll grøfteutløp
  • Planerte felt – kollaps av lukkingsanlegg

 

Økende nedbør-Innhøsting mulig?

Vått og trått for bønder med slått

Jæren: 200 mm, dobbelt så mye om normalt i 2 mnd.

Potet og kornavlingene regner bort.

”September har vært en eneste lang regnbyge” .

Vestlandet, Trøndelag, deler av N-Norge.

210 % av normal mengde

 

Om det ikke blir en bedring kommende uke

er det slutt på håpet om å få inn graset.

Vi slår nedbørrekordene til enhver tid

Endret vinter, endret nedbør, temperatur, endret

avrenning og miljøeffekter

 

Høstkorn-smart ved endret klima og økt høstnedbør?

Avrenning fra høstkorn med ulik jordarbeiding: lett høstharving, direkte såing og høstpløying

 

Endringer i nedbør og avrenningsforhold påvirker tap av næringsstoffer, plantevernmidler og erosjon fra arealene. Større behov for tiltak for å hindre avrenningstap høst og vinter.

 

Planteskadegjørere i et endret klima

Generelt:

  • Planteskadegjørere liker varme og fuktighet. Det vil øke omfanget av etablerte skadegjørere (både kvalitetsskadegjørere og karanteneskadegjørere) og gi økt mulighet for etablering av nye skadegjørere, dersom de introduseres
  • Kvalitetsskadegjørere kan introduseres på ulike måter, bl. a. gjennom lovlig import av planter, som følge av økt handel og økt reisevirksomhet
  • Skadegjørere som til nå har vært begrenset til områder lengre sør i Europa vil kunne komme til Norge og etablere seg. De vil kunne forårsake kvalitetsskader, endringer i kulturlandskapet og få følger for biodiversitet

 

Det er VIKTIG at vi får oversikt over effekter av

endret klima for å vurdere risiko og planlegge for

tilpasning av ulike driftsforhold.

 

 

 

Økt matproduksjon

Bærekraftig intensivering = økt produksjon pr arealenhet:

Sparer areal (oppdyrkinga av myr og skog)

  • Redusert nydyrking av myr sparer store klimagassutslipp
  • Bedre ressursutnyttelse, eks husdyrgjødsel (redusert mineral gjødsel) – økt avling og reduserte lystgassutslipp (fra nitrogen )
  • Bedre ressursutnyttelse-presisjonsgjødsling, delt gjødsling , ikke overflatespredd husdyrgjødsel
  • Redusert jordpakking-bedre utnyttelse av næringstoffer-større avling-redusert lystgassutslipp (og billigere maskiner)
  • Vekstskifter-økt avling /arealenhet (Agroforestry?)
  • Bedre drenering-bedre utnyttelse av næringstoffer-økt avling-tilpasning til endret klima med mer nedbør-reduserte lystgassutslipp (Trippel win-win)

Jordpakking og dreneringsstatus

Jordpakking-effekt på drenering, avling

Hvor tørr må jorda være for jordarbeiding?

Hvor mange dager er jorda laglig for jordarbeiding (ved vanninnhold på 70-100 % av feltkapasitet)

Hvor mange dager er tilgjengelig for jordarbeiding?

Hvor mye blir avling redusert ved utsatt såtid?

30 % redusert avling ved såing på våt jord

20 % redusert avling når såtiden blir utsatt til optimale fuktighetsforhold (leirjord mer utsatt enn sandjord).

Hvordan redusere risiko for jordpakking?

Utvikle verktøy som kan brukes for å planlegg driften bedre både med hensyn til maskininvesteringer og valg av tidspunkt for kjøring.

Hva skjer ved kjøring på våt /tørr jord?

Valg av utstyr for å unngå jordpakking

Valg av dekk, lufttrykk

Skifteplanlegging–Google Maps–Terranimojordsmonnskart

Laglighetfor jordarbeiding

Modellering vanninnhold i jord

 

Tung gjødselvogn, fuktig stiv leire

Robust og tilpasset plantemateriale i korn

Studere genetisk variasjon og finne sorter som er mer tolerante for jordpakking og våte forhold i jord (.. når drenering ikke er nok)

Etablere metodikk for å studere rotutvikling under anaerobe forhold.

Plantemateriale er normalt testet under optimale forhold

Undersøke mekanismer som gjør plantene mer tolerante;

Porøsitet i røtter

Evne til å tåle lavt oksygennivå i røtter

Robust og tilpasset plantemateriale i eng

Studere rotutvikling/rotdybdei artsblandinger til eng for å identifisere artsblandinger som kan tåle hyppig høsting, kjøring, pakking.

Genetiske/fysiologiske studier av rødkløver for å forbedre rødkløverens varighet og vinteroverlevelse i eng.

 

Klimagassutslipp fra jordbruket:

 

Karbondioksid (CO2):

 – Fra fossilt brennstoff

 – Fra jord

 

Metan (CH4):

– Fra fermenteringen av fôr i fordøyelseskanalen

    særlig fra drøvtyggerne

– Fra omsetning av gjødsel (gjelder alle husdyr)

 

Lystgass (N20):

– Fra gjødsel/urin

– Fra handelsgjødsel

– Fra myr/avrenning/restavlinger/N-fiksering etc

 

Skogbruket er en del av klimaløsningen!

Skogen er definitivt det mest effektive

virkemiddlet for å binde og lagre karbon.

Når du planter et tre vil det i løpet av sin levetid

binde ca 1.000 kg karbondioksyd – tilsvarende

utslipp fra ca 7.000 kilometer bilkjøring.

Produkter av tre binder karbondioksyd.

En viktig klimajobb er derfor å plante trær, bygge

hus i tre og bruke ting laget av tre.

 

Bruk skogen – redd klimaet!

 

Landbruk er både skogbruk og jordbruk.

Matprodusenter må sette i verk klimatilpassing.

Matproduksjon og klimaendringer er uløselig

knyttet til hverandre. Vi kan ikke løse verdens

sultproblem uten å få kontroll på

klimaendringene, og vi kan heller ikke føre en

klimapolitikk som forsterker verdens

sultproblem.

 

Nullutslipp er ikke mulig i jordbruket. Vi må

produsere mat.

 

Så lenge man produserer mat vil det gi

klimagassutslipp. Og det finnes ingen store

løsninger, de mange små løsningene må

gjennomføres på flere titalls tusen gårdsbruk.

 

Men det er mulig å dreie matproduksjonen i en

mer klimavennlig retning.

Det er særlig to viktige tiltak: målrettet

informasjon om hva som kan gjøres på hver

enkelt gård og et økonomisk handlingsrom til å

gjøre nødvendige investeringer i jord, som blant

annet grøfting.

 

Og kombinert melke- og kjøttproduksjon er

klimaeffektivt.

Norsk jordbruk står for en betydelig del av de

nasjonale klimautslippene, i underkant av 9

prosent. Om lag 90 prosent av landbrukets

utslipp er knyttet til husdyrproduksjonen. Utslipp

fra drøvtyggere som ku og sau står for brorparten

av dem. Likevel er ikke kua noen klimaversting i

Norge.

 

Ser man isolert på drøvtyggernes utslipp av

metangasser, kan det virke som et enkelt og

liketil klimatiltak å redusere produksjonen av

rødt kjøtt. Men som alt annet innen klimafeltet,

er bildet mer komplekst enn som så. Jordbruket

er ikke en hvilken som helst utslippsfaktor,

jordbruk handler først og fremst om produksjon

av mat. Og mat trenger vi.

 

I 2050 er verdens befolkning økt til 9 milliarder

mennesker. I Norge vil vi være 6,4 millioner. FNs

matorganisasjon har beregnet at vi må øke den

globale matproduksjonen med 70 prosent på det

tidspunktet. Samtidig påvirker klimaendringene

matproduksjonen negativt – beregnet av FNs

klimapanel til 2 prosent per tiår framover.

Beskjeden fra FN er at alle land må ta i bruk alle

tilgjengelige ressurser til matproduksjonen, samt

tilpasse produksjonen til de lokale naturgitte

forholdene.

Det er her kua og sauen kommer inn i bildet. Selv

om de slipper ut mer klimagasser enn sine

enmagede «kolleger» – svin og kylling, tilsier de

norske naturgitte forholdene at vi kan fortsette å

produsere rødt kjøtt med god klimasamvittighet.

 

Norge har kun 3 prosent landbruksareal. To

tredeler av dette er best egnet for

grasproduksjon. Og selv om vi likevel skulle

plante korn eller andre matvekster på dette

arealet, er det fortsatt bare 50 prosent av

grasarealene som kan nyttes.

 

Slutter vi å produsere rødt kjøtt på grunn av

klimahensyn, betyr det samtidig at vi gir avkall på

ressurser som ikke har noen verdi utover å

produsere mat via en husdyrmage. Det står i

direkte motstrid til FN-målet om å benytte alle

tilgjengelige ressurser til matproduksjon.

 

Klimafokuset på jordbruket, og i særdeleshet

husdyrproduksjonen, har økt.

Kjøttkritikerne peker gjerne på at produksjonen

av rødt kjøtt er lite klimavennlig. Men hvis vi skal

øke matproduksjonen i Norge i takt med

befolkningsveksten, i tråd med de politiske

målsettingene for landbruket, er vi nødt til å

benytte grasarealene.

 

«Det mest effektive klimatiltaket i

kjøttproduksjonen er å stanse økningen i ytelsen

på melkekua.» Det er sitat av Professor Odd

Magne Harstad ved Norges miljø- og

biovitenskapelige universitet (NMBU).

 

 

Han peker på at melk og kjøtt utgjør 70 prosent

av matenergiproduksjonen i Norge, fisk ikke

inkludert. Grønnsaker, frukt og bær produsert i

Norge utgjør bare om lag en prosent hver. Det er

ikke realistisk at økt produksjon av grønnsaker,

frukt og bær kan erstatte kjøttproduksjonen.

 

Han omtaler det som en formidabel utfordring å

øke matproduksjonen i Norge i tråd med

målsettingene. Vi kan ikke forvente økning i

melkeproduksjonen slik markeds- og

importsituasjonen er i dag. Når melkekyrne

samtidig produserer stadig mer melk, betyr det

at færre melkekyr havner i kjøttdisken.

 

Dersom melkeytelsen per ku fortsetter å øke i

samme takt som i dag, vil

storfekjøttproduksjonen i 2030 være mindre enn

i dag, selv om det tilføres 2000 nye ammekyr

hvert år.

 

I klimasammenheng ville det dessuten vært langt

gunstigere om vi baserte mest mulig av

kjøttproduksjonen på melkekyr. Kombinert

melke- og kjøttproduksjon er langt mer

klimaeffektiv enn spesialisert kjøttproduksjon.

Det mest effektive klimatiltaket i

kjøttproduksjonen ville derfor være å stanse

ytelsesøkningen på melkekua.

 

Om vi tenker både klima og matsikkerhet, ville

det mest optimale være å dyrke matkorn der det

er mulig, produsere melk der det er gode

grasarealer og drive med ammekyr og sau i mer

marginale strøk. Ikke så ulikt den

kanaliseringstankegangen landbrukspolitikken er

bygd rundt.

 

Dette er en politikk som er under kraftig press.

Landbruksminister Sylvi Listhaug har en utilslørt

strategi for færre og større bruk. Hun ønsket

blant annet sterk reduksjon i antall

melkekvoteregioner. I så fall ville husdyrene

raskt beite seg inn på kornarealene på det

sentrale Østlandet.

 

Det er ikke kua som sliter med bærekraften. Det

står det verre til med regjeringens

landbrukspolitikk. Det er ikke kua som er

klimaversting. Det er det landbruks- og

matminister Sylvi Listhaug som er.

 

Vi matprodusenter er avhengige av at vi får på

plass tiltak, nasjonalt og globalt for å kutte

klimagassutslipp og sette i verk tiltak for

klimatilpassing. Jordbruket vil bidra til å få ned

klimagassutslippene, selv om nullutslipp ikke er

mulig for jordbruket og at det også er vanskelig å

måle mange av utslippene fra sektoren nøyaktig.

 

Det må arbeides for en lønnsom

energiproduksjon fra landbruket med vekt på

lokal verdiskaping.

Et våtere og mildere klima gir nye og andre

vekster, sorter, bakterier og organismer som vil

by på utfordringer for jordbruksproduksjon. Mer

ekstremvær med vind og kraftige

nedbørsmengder øker jorderosjon og utfordrer

drenering, avløp og bygningsmasse.

 

Nivået på karbon i atmosfæren har nådd

historisk høyt nivå. Landbruket er i

posisjon til å øke binding av atmosfærisk karbon.

En utfordring vi må ta på alvor. Jeg har tidligere

nevnt skogen. Mena alt som vi i dag

definerer som avfall vil bli ressurs. Landbruket vil

bli viktig i utvikling av nye kretsløp som sikrer

ressursgrunnlaget for matproduksjon og energi.

 

Vi kan minske våre avtrykk med å forbedre

nødvendige prosesser og redusere unødvendige

aktiviteter.

 

Vi må arbeide for et fossilfritt landbruk innen

2030, og bøndene vil ta et større ansvar for å

redusere utslipp av klimagass fra

landbruksproduksjon.

 

Under globaliseringa av økonomien er store

regnskogsområder nedhogd for å dyrke soya.

Dette har enorme konsekvenser for klimaet.

Det importeres mer og mer soya til fôrandeler for

norske dyr.

Politikerne har vært med på dette og latt norsk

utmark gro igjen, som følge av rovdyrpolitikken

som har blitt ført.

 

Vi bruker bare halvparten av beiteressursen i

skog og fjell!

 

Opp i dette har de også spesialisert jordbruket

slik at agronomisk godt drevet jordbruk er

sjeldnere.

 

 

I ”Nasjonalt utviklingsprogram for klimatiltak i

landbruket” heter det:

” Hovedmålet for Utviklingsprogrammet for

klimatiltak er å øke kompetansen om faktiske

utslipp av klimagasser fra jordbruket og

jordbrukspolitikkens innvirkning på utslippene.

Videre skal Utviklingsprogrammet legge til rette

for gjennomføring og synliggjøring av effektive

tiltak for reduksjon.”

 

Prosjektet «Fra kunnskap til handling» i regi av

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er et

formidlingsprosjekt som har hatt som formål å

skape interesse og engasjement for å

gjennomføre effektive klima- og miljøtiltak i

landbruket. Dette har vært gjort gjennom

praktisk og målretta informasjonsarbeid ovenfor

bønder og andre innenfor landbruket.

Vi har sett at ved å holde et kontinuerlig fokus på

klima i organisasjonen så får vi klimaengasjerte

medlemmer.

Vi har lært at møter som viser til direkte tiltak på

gårder, gjerne med studieturer til gårder hvor det

er gjort tiltak, er møter som bønder ønsker å

være med på. Prosjektet har fokusert på de

praktiske tiltakene som kan gjøres av bonden

selv, og jo mer praktisk kurs og foredrag har vært

– jo bedre tilbakemeldinger har vi fått. Bøndene

ønsker å ta grep, men har også økonomiske

perspektiver. Vi har sett at det er oppslutning

rundt de klimatiltakene som også lønner seg

økonomisk, og at eksempelvis kurs i energi-

effektiv traktorkjøring er av interesse. Slike kurs

virker positivt på både klima og økonomi og

burde være et fokus for å få bønder interesserte i

å innføre tiltak.

 

Bønder trenger informasjon om de tiltakene som

kan gjøres på bruksnivå for å redusere

klimagassutslippet og energibruken for å skape

en fremtidsrettet næring. Det er et ønske om

denne kunnskapen som er direkte og rettet mot

praktikerne selv. Vi får høre at mye av den

generelle informasjonen som kommer ut er for

teoretisk og lite relevant for bøndene i deres

daglige virke.

 

Samarbeidet med Natur og Ungdom har gått ut

på å skrive en blogg om klima og landbruk.

Her har vi forsøkt å nå et yngre publikum, for å

sette fokus på bedre forståelse av klima og

landbruk og sammenhengene mellom dem.

 

Vi foreslår å satse på mer og bedre

klimarådgivning.

Alle forskningsresultater må brytes ned til

konkrete råd om hvilke grep som kan tas i

jordbruksdrifta og hvilke investeringer som vil

være mest hensiktsmessige for både drift og

klimabelastning samt hvilke vurderinger

gårdbrukerne må gjøre for å velge klimasmarte

innsatsfaktorer. Vi mener også jordbruket må få

muligheten til å sette av egne inntekter i et fond

og at skattefordeler skal gjøre det mer lønnsomt

å styre investeringer til klimatiltak.

 

Bioenergi

Det er et stort potensiale for økt utbygging av

anlegg for produksjon av bioenergi. Spesielt

gjelder dette ”bondevarmeanlegg” hvor

hovedhensikten er salg av varme. For å få til økt

varmesalg fra ”bondevarmeanlegg” må

myndighetene bli flinkere til å legge til rette for

at offentlige bygg og større bofellesskap bygges

for bruk av vannbåren varme, slik at disse enkelt

kan kobles inn på varme- og fjernvarmeanlegg.

 

Biogass fra husdyrgjødsel til drivstoff og

bioenergi til varme og strømproduksjon er nye

inntektskilder for landbruket. Disse

energiformene er svært viktig for å nå

ambisjonene om et fossilfritt landbruk innen

2030 og sikre selvforsyning av energi til bondens

driftsapparat i et framtidsrettet, fornybart

samfunn.

 

Det er ingen klimakutt som kommer av seg selv.

Det krever hardt arbeid og målrettet innsats. Det

trengs politisk vilje og samarbeid mellom næring

og stat for å få til resultater.

 

Og vi må ta i bruk alt brakklagt jordbruksareal. Vi må unngå å kjøre lange avstander på veg med forurensende traktor for å hente fôr inn og kjøre husdyrgjødsel ut.

 

Vi må bruke lokale fôrressurser fremfor å transportere med store utslipp økende mengder av soya tvers over jordkloden.

 

Redd regnskogen – bruk norske beite- og grasressurser!

 

Vi skal klare det!

 

Landbruket skal være en del av klimaløsningen!

 

Read Full Post »

A

Jordbrukspolitikk er samfunnssak. Jordbrukspolitikk er ikke politikk for jordbrukere, men det er jordbrukerne som må gjøre den viktigste jobben.

Samfunnsjobben er å skaffe:

  • Nok og trygg mat fra norske jordbruksarealer slik at vi får en tryggere forsyning av jordbruksmatvarer.
  • Denne maten på en mest mulig samfunnsøkonomisk kostnadseffektiv måte under de vilkår at: fruktbarheten i jorda bedres og jordbrukerne får inntekts- og arbeidsvilkår på linje med andre grupper i samfunnet.
  • Sikre et åpent kulturlandskap som er tiltalende for alle gjennom bruk av arealer på en langsiktig økologisk måte.
  • Produsere maten uten bruk av antibiotika i dyrefôret og genmodifiserte planter (GMO).

B

Dagens jordbrukspolitikk må endres fordi:

  • Sjølforsyningen av jordbruksmatvarer blir stadig lavere som følge av økende import av både ferdigvarer og fôr til norske husdyr. Sjølforsyningsgraden er nå nede i om lag 38 %.
  • Jordbruksarealet (inn- og utmark) i bruk reduseres og gjennomsnittavlingen per dekar viser fallende tendenser.
  • Forbrukere ønsker tryggere naturlig mat.
  • Ungdom ønsker å arbeide med jord, men inntektsmulighetene er for dårlige.
  • Ett økende antall jordbrukseiendommer drives ikke lenger for eiers regning.
  • Ungdom tar ikke nødvendig utdanning/praksis for å kvalifisere seg til yrket på deltid eller heltid.

C

Til dette trengs langsiktige rammevilkår som sikrer:

  • Sterkere forbrukermakt for å gi tryggere jordbruksmatkvalitet.
  • Et sterkere importvern av jordbruksmatvarer for å kunne realisere norske inntekts- og arbeidsvilkår for jordbruksarbeid gjennom økte priser på kvalitetsmat.
  • At det innenfor et sterkere importvern blir en økt lønnsomhet og sterkere konkurranse innenfor næringsmiddelindustrien samtidig som produksjonslivets markedsmakt (råvarer og ferdigvarer) overfor de tre matvarekjedene styrkes for blant annet å fremme økt varetilbud av kortreist mat i butikkene.
  • Økt lønnsomhet i planteproduksjonen (innmark/utmark) ved at kraftfôrprisen økes. Økt kraftfôrpris gir lavere kraftfôrforbruk og økt nasjonal planteproduksjon. Derved reduseres importen av korn og sjølforsyningsgraden kan økes kraftig. Det er kraftfôrprisen som bestemmer verdien av norsk grasproduksjon.
  • At samfunnet investerer i nydyrking, grøfting og utmarksgjerdehold for både å øke arealet i bruk og sikre økt fruktbarhet i jorda. Dette vil gi økte avlinger uten økt forbruk av kunstgjødsel.
  • At markedsprisen på jordbruksråvarer skal sikre nødvendig volum og kvalitet slik at forbrukere erfarer stabile priser for god kvalitet.
  • Bevilgninger over statsbudsjettet brukes aktivt for å sikre de samfunnsmessige mål som markedsprisene ikke ivaretar. Bevilgningene må være tilstrekkelige til å sikre likeverdige inntektsmuligheter og inntektsutjevning i forhold til geografi, struktur, produksjonsmåte og ulike produksjoner.
  • At markedspriser og bevilgninger i sum ikke gir overproduksjon. Overproduksjon innebærer at jordbrukere «produserer seg til fant», samt at forbrukere får svært usikker matvaretilførsel med store variasjoner i matvarepriser. Eksempelvis er kvoter i mjølkeproduksjonen derfor nødvendig.
  • At vår norske tradisjon med personlig eiendomsrett kombinert med samfunnsmessige plikter videreføres gjennom konsesjonsloven. Dette er et avgjørende prinsipp for å sikre langsiktig eierskap basert på det samfunnspositive prinsipp hvor den som arbeider på jorda også skal eie jorda. Det gir den beste forvaltning over tid. Selskap med begrensa eiendomsrett (A/S) skal som prinsipp ikke gis eiendomsrett til landbruksarealer.
  • At den som kjøper landbruksarealer har de nødvendige kvalifikasjoner (teoretisk og praktisk) for å kunne forvalte, gjennom bruk, arealene på en samfunnsmessig god måte. Det må inn som ett presisert krav i konsesjons-/odelslov for å erverve eiendomsrett.

Read Full Post »

Regjeringens Kontaktutvalg – 8. februar 2016

Bonden, fiskeren og andre utøvere i primærnæringene står klare til å videreutvikle fornybarhetssamfunnet. Bonden og skogeieren har en langsiktig tidshorisont for investering og kan være av de viktigste i etableringen av en sterk bioøkonomi.  De bondeeide bedriftene i mat- og skogindustrien har industrielle og teknologiske forutsetninger for å være sterke bidragsytere for norsk økonomi i omstilling.

Norsk husdyravl er verdensledende

Dagens fiskeoppdrettseventyr er et ektefødt barn av norsk husdyrforskning. Nå forsker vi på om fremtidens husdyrfôr kan dyrkes i havet og i skogen. Dersom vi kan erstatte soya med protein fra alger eller skog vil det være lønnsomt og bærekraftig.

Skogen fanger opp karbondioksyd

Skog er et av de viktigste virkemidlene i kampen mot klimaendringer og økte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren. Trevirke er fremtidens materiale. Det er fornybart og tilgjengelig. Halvparten av veden i trestammen består av karbon som er tatt opp fra CO2 i atmosfæren. Ett tonn CO2 fra atmosfæren gir én kubikkmeter tømmer og produserer 700 kg oksygen. Skogbruket må få sin renessanse.

Vi trenger et mer grønt næringsliv i fremtiden. Skogbruket er helt sentralt for å få det til. Da trenger vi skatter og avgifter som vrir industrien mot mer bruk av tre, for eksempel ved å bygge i tre, og erstatte materialer som plast, stål og betong med tre. Vi registrerer at Grønn skattekommisjon dessverre bommer fullstendig når det gjelder å legge til rette for at skogressursene kan bli en viktig del av omleggingen mot en grønnere økonomi.

Hav og land er fylt opp av fornybare ressurser

Norge har alltid levd av bioøkonomien. Til alle tider har vi utnyttet fornybare naturressurser. Oljealderen fra 70-tallet og framover er unntaket. Norsk velstand i senere tid er basert på forvaltning av vannkraft, olje og gass, men klimaendringene gjør at vi må basere oss på andre energikilder enn olje og gass i fremtiden. Hav, jord og skog er fullt av fornybare naturressurser. Norge har fremragende forskere på feltet og vi har kapital i landet til å satse på disse ressursene. Det er kun viljen det står på. Det er fullt mulig å utvikle en mer teknologidreven bruk av fornybare naturressurser og skape ny næringsaktivitet og økt verdiskaping. Derfor burde det være en selvfølge at myndigheter og næringsliv sammen må gjøre sitt ytterste for å utnytte disse mulighetene slik vi gjorde med vannkraften og oljen.

Det betyr at regjeringens næringsnøytrale virkemidler ikke er vegen å gå. Regjeringen må ha et aktivt forhold til de ressursene som skal erstatte olje og gass.

 Fornybare biologiske ressurser – en motor i norsk økonomi

Norsk Bonde- og Småbrukarlag oppfordrer derfor regjeringen til å legge til rette for nye industrieventyr som kan bidra til å finansiere vekst og velferd i fremtiden. Dette er landbruksnæringens svar på regjeringens ønske om et grønt skifte.

Regjeringen må i langt sterkere uttrykke at det menes alvor med det grønne skiftet og at man ser kommersielle muligheter i primærnæringene. Norge besitter fornybare biologiske ressurser som kan og bør bli en motor i norsk økonomi og sikre vår alles velferd i fremtiden.

Vi er midt opp i forberedelsene til årets jordbruksforhandlinger. Det er bred enighet om at vi skal ha et landbruk over hele landet og det er enighet om å øke matproduksjonen i takt med befolkningsøkningen. Skal dette bli mulig må det føres en landbrukspolitikk som bidrar til at arealene brukes og at den økte produksjonen faktisk skjer på norske ressurser. Bonden må finne det lønnsomt å drive disse arealene. Vi kommer ikke utenom at økt norsk matproduksjon må følges opp med budsjettmidler. I de to siste jordbruksoppgjørene er jordbruket tilført kun 45 mill. kroner. En rein inflasjonsjustering ville betinget 650 mill. kroner i nye midler. Regjeringens opplegg for de to siste jordbruksoppgjørene er ikke et opplegg for videreutvikling av næringen.

 

 

 

Read Full Post »