A

Jordbrukspolitikk er samfunnssak. Jordbrukspolitikk er ikke politikk for jordbrukere, men det er jordbrukerne som må gjøre den viktigste jobben.

Samfunnsjobben er å skaffe:

• Nok og trygg mat fra norske jordbruksarealer slik at vi får en tryggere forsyning av jordbruksmatvarer.
• Denne maten på en mest mulig samfunnsøkonomisk kostnadseffektiv måte under de vilkår at: fruktbarheten i jorda bedres og jordbrukerne får inntekts- og arbeidsvilkår på linje med andre grupper i samfunnet.
• Sikre et åpent kulturlandskap som er tiltalende for alle gjennom bruk av arealer på en langsiktig økologisk måte.
• Produsere maten uten bruk av antibiotika i dyrefôret og genmodifiserte planter (GMO).

B

Dagens jordbrukspolitikk må endres fordi:

• Sjølforsyningen av jordbruksmatvarer blir stadig lavere som følge av økende import av både ferdigvarer og fôr til norske husdyr. Sjølforsyningsgraden er nå nede i om lag 38 %.
• Jordbruksarealet (inn- og utmark) i bruk reduseres og gjennomsnittavlingen per dekar viser fallende tendenser.
• Forbrukere ønsker tryggere naturlig mat.
• Ungdom ønsker å arbeide med jord, men inntektsmulighetene er for dårlige.
• Ett økende antall jordbrukseiendommer drives ikke lenger for eiers regning.
• Ungdom tar ikke nødvendig utdanning/praksis for å kvalifisere seg til yrket på deltid eller heltid.

C

Til dette trengs langsiktige rammevilkår som sikrer:

• Sterkere forbrukermakt for å gi tryggere jordbruksmatkvalitet.
• Et sterkere importvern av jordbruksmatvarer for å kunne realisere norske inntekts- og arbeidsvilkår for jordbruksarbeid gjennom økte priser på kvalitetsmat.
• At det innenfor et sterkere importvern blir en økt lønnsomhet og sterkere konkurranse innenfor næringsmiddelindustrien samtidig som produksjonslivets markedsmakt (råvarer og ferdigvarer) overfor de tre matvarekjedene styrkes for blant annet å fremme økt varetilbud av kortreist mat i butikkene.
• Økt lønnsomhet i planteproduksjonen (innmark/utmark) ved at kraftfôrprisen økes. Økt kraftfôrpris gir lavere kraftfôrforbruk og økt nasjonal planteproduksjon. Derved reduseres importen av korn og sjølforsyningsgraden kan økes kraftig. Det er kraftfôrprisen som bestemmer verdien av norsk grasproduksjon.
• At samfunnet investerer i nydyrking, grøfting og utmarksgjerdehold for både å øke arealet i bruk og sikre økt fruktbarhet i jorda. Dette vil gi økte avlinger uten økt forbruk av kunstgjødsel.
• At markedsprisen på jordbruksråvarer skal sikre nødvendig volum og kvalitet slik at forbrukere erfarer stabile priser for god kvalitet.
• Bevilgninger over statsbudsjettet brukes aktivt for å sikre de samfunnsmessige mål som markedsprisene ikke ivaretar. Bevilgningene må være tilstrekkelige til å sikre likeverdige inntektsmuligheter og inntektsutjevning i forhold til geografi, struktur, produksjonsmåte og ulike produksjoner.
• At markedspriser og bevilgninger i sum ikke gir overproduksjon. Overproduksjon innebærer at jordbrukere «produserer seg til fant», samt at forbrukere får svært usikker matvaretilførsel med store variasjoner i matvarepriser. Eksempelvis er kvoter i mjølkeproduksjonen derfor nødvendig.
• At vår norske tradisjon med personlig eiendomsrett kombinert med samfunnsmessige plikter videreføres gjennom konsesjonsloven. Dette er et avgjørende prinsipp for å sikre langsiktig eierskap basert på det samfunnspositive prinsipp hvor den som arbeider på jorda også skal eie jorda. Det gir den beste forvaltning over tid. Selskap med begrensa eiendomsrett (A/S) skal som prinsipp ikke gis eiendomsrett til landbruksarealer.
• At den som kjøper landbruksarealer har de nødvendige kvalifikasjoner (teoretisk og praktisk) for å kunne forvalte, gjennom bruk, arealene på en samfunnsmessig god måte. Det må inn som ett presisert krav i konsesjons-/odelslov for å erverve eiendomsrett.