Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2016

Innlegg på Norsk Spekematfestival på Tynset 26.05.16

Gratulerer med Spekematfestivalen! Dette er et glimrende tiltak!

Takk for at NBS får komme og holde innlegg!

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er svært opptatt av lokalmat og var en pionér for å få dratt i gang satsingen.

Da NBS tok initiativ til «Verdiskapingsprogrammet for mat» var bakgrunnen bl.a. å øke inntekta for bonden, å øke utvalget for forbrukeren og å bidra til levende bygder.

Dette er fremdeles hovedbegrunnelsen for NBS sin prioritering av lokalmat som et av våre satsingsområder, men i tillegg løfter vi nå mer frem opplevelse, kultur, produksjonsmåte, sporbarhet, dyrevelferd, folkehelse m.m.

Vi opplevde mye motstand og motgang. Derfor gjør det spesielt godt å få oppleve noe slikt som f.eks. Spekematfestivalen. Og at vårt styremedlem Marielle Vink de Roos kommer igjennom nåløyet og får selge sine prisbelønte oster ikke bare i Norge, men også i fashonabel ostebutikk i Paris.

Uten levende bygder og spredte gårdsbruk blir det ikke noe matmangfold.

Naturressursene og arealene ligger spredt over hele landet. Knoppskyting av «nye» landbruksbaserte næringer må foregå med basis i de eksisterende landbrukseiendommene i Norge.

Flaskehalser for en lokalmatprodusent varierer gjennom landet og mellom de ulike produksjonene.

Det er stort investeringsbehov, og forholdsvis lang tid med prøving og feiling.

Kompetansebyggingen for lokalmatprodusenter finnes innen mange fagmiljøer, men er for dårlig koordinert.

Det kan være vanskelig for en konvensjonell bonde å se hvordan driften og hverdagen blir som lokalmat-produsent. Kunnskap om produksjon og marked må være tilstede for at Gründeren skal kunne lykkes. Kunnskapsmangel er største faren.

Det er manglende kobling mellom flertallet av lokalmatprodusenter og det betalingsvillige markedet. Som styremedlem i Matmerk er jeg glad for at vi har fått i stand lokalmat.no, som Nina Sundquist fortalte om.

Det er generelt en utfordring å få lønnsomhet for lokalmat i et marked med prispress og t.o.m. dumping av matvarer. Markedet er der og en stor del av kundemassen er betalingsvillig. Her må også reiselivsnæringen komme mer på banen, og i større grad se småskala landbruk med det unike kulturlandskapet og norsk kvalitets-lokalmat som et konkurransefortrinn.

Den største flaskehalsen til mer lokalmat er antageligvis de signaler som regjeringen sender ut generelt når det gjelder sin støtte og politikk overfor landbruket. Dersom Norge skal lykkes med økt produksjon av lokalmat, er vi nødt til å ha et velfungerende landbruk for øvrig. Risikoen ved å starte opp med produksjon av lokalmat er stor for mange. At landbruket som helhet har forutsigbare rammebetingelser er derfor avgjørende for å få flere til å starte opp med lokalmat.

Det var heller ikke oppløftende å få Regjeringens forslag om jordbruksfradraget. NBS har tatt dette opp med de politiske partiene, og det virker som at det er forståelse for at inntekter fra videreforedling og salg av lokalmat skal komme inn under ordningen med jordbruksfradrag.

Det offentlige må fortsette å gi støtte til rekruttering og etablering av nye småskalaprodusenter innen lokalmat. Det er viktig at faglaga blir gitt ressurser, f.eks. gjennom prosjektstøtte, til mobilisering rundt lokalmat. Faglaga bør være et viktig instrumentet for å øke rekrutteringen til lokalmatproduksjon.

Lokalmatprogrammet må utvikles til også å fokusere på å sikre norske mattradisjoner. Mye norsk mat er basert på europeiske mattradisjoner. Vi må utvikle våre egne mattradisjoner i større grad. Mange har nesten glemt produkter som det er viktigere å redde enn å yste blåmuggost på fransk oppskrift, uansett hvor bra det er. Hvor er surmelksosten, pultosten, gammelosten, skjørosten, potetpølsa, kakk osv. osv.?

Det må gis støtte til alternative salgskanaler som Bondens marked og Bondens butikk (produsentstyrt) slik at produsentene har alternativer til dagligvarekjedene.

Det må gis støtte til alternative og produsenteide distribusjonskanaler – aktuelt med produsent/forbrukereide?

Omsetningsavgiften som foredlere av egne råvarer betaler inn, må gå til å fremme omsetning av deres produkter.

Statens viktigste bidrag må være å videreutvikle virkemidler til de driftsformer som tar lokalmarkedet på alvor.

Mange av dem som driver videreforedling har «små» landbrukseiendommer, og kutting av tilskudd til de mindre er derfor motarbeiding av lokalmatproduksjon.

Muligheten til å selge melk direkte til forbruker må endres. I mange land er det et vanlig tilbud med melkeautomater på gårdsbruk hvor kunder kan komme og kjøpe. Dette kan bli en mulighet rundt de største befolkningskonsentrasjonene. Hvis dette i tillegg knyttes opp mot melk fra verneverdige raser, vil det kanskje gi vernet av disset et ekstra «puff»?

Følgende er et utsagn fra en produsent som selger upasteuriserte melkeprodukter:

 «Det bør være et tankekors for konvensjonelle melkeprodusenter at vi som selger rå melkeprodukter får mange kunder som ikke tåler pasteuriserte melkeprodukter. Flere får helseproblemer med de «vanlige» produktene man finner i butikken. Burde ikke norske bønder få lov til å teste ut hva markedsverdien kan være på denne typen varer?»

Det må gis tilskudd til transport av slakteriet til der dyrene bor, kompensert pr. dyr som slaktes på f.eks. Mobilslakt. Dette vil gjøre det enklere for produsentene å bruke Mobilslakt, og dermed kunne ta ut en merverdi av kjøttet.

En utvidet produksjon betyr at lokalmatprodusenten må ha bedre markedstilgang både når det gjelder avtaler og distribusjon.

Fagpersonell i offentlig virksomhet kan gi råd og veiledning. Men – beslutningene må fattes av de som «eier prosjektet» slik at de kan lykkes.

Gründeren må ha gjennomføringsevne og økonomisk sans.

Mottaksplikten må styrkes for å kunne bli viktigere for lokalmatproduksjon. Tine og Nortura sin mottaksplikt har gjort og gjør at det er en mindre risiko å starte opp en ny næring innenfor lokal mat. I tillegg er Tine en god samarbeids partner for mange gårdsysterier, og flere bruker Tine sin distribusjons nett.

Kommunale landbruksplaner må vie lokalmatproduksjon større oppmerksomhet.

Mattilsynet må også ivareta sin veiledning/rådgivingsfunksjon overfor lokalmatprodusenter – og ikke bare kontroll. Det må tilstrebes å være fast personell spesielt skolert innen lokalmatproduksjon. Det må imidlertid understrekes at det har vært en positiv utvikling i Mattilsynet på dette området, selv om det finnes variasjoner. Vårt ønske er et enhetlig tilsyn.

Lokalmatprodusenten må eie prosjektet sjøl og brenne for det for å kunne gjennomføre.

Lokalmatprodusenten må ha et mål om inntjening og sette seg milepæler. Lokalmatprodusenten må kjenne markedet som skal betjenes og være leveringsdyktig til enhver tid.

Lokalmatprodusenten må lære av dem som over tid har lykkes og sjøl gjøre seg klare beslutninger om hva som er aktuelt for sin egen produksjon.

Kontrakter og leveringsavtaler må ordnes.

Forutsigbarhet er viktig.

Det er viktig å få etablert produsentnettverk, hvor produsentene kan utveksle erfaringer, samarbeide om investeringer og produksjon. Det må satses på små samvirker fremover, og der vil de store samvirkene være til nytte. For svært mange lokalmatprodusenter er f.eks. Tine en viktig medspiller, både fordi Tine distribuerer lokalprodusert mat, men også fordi flere lokalmatprodusenter også leverer melk til Tine på vanlig måte. På denne måten bidrar samvirkene til å redusere risikoen for mange lokalmatprodusenter.

Produsent nettverk skal være tilpasset forskjellige grupper og størrelser. De skal være eid og drevet av produsentene. Målet skal være at det er kostnads og arbeids besparende. Det skal være høye krav på kvalitet.

Potensialet som ligger i lokalmat er ikke bare produktet.

Potensialet som ligger i denne næringen er en hel opplevelse; fra å oppleve hvordan maten blir produsert, matopplevelser på gårder / setre, kunne fortelle om dette hjemme og få flere til å kjøpe lokalmat. Dette gjelder for norske kunder og utenlandske turister. Potensialet ligger i lokale ressurser som utmark og naturen. Det skal være ekte opplevelser. Det som skal til er at det offentlige støtter opp denne næringen som er basert på småskala landbruk. Da kan vi få ut potensialet med engasjement, arbeid og våre ressurser.

 Hvor er utfordringene størst for å vokse:

Det er dyrt å leie norske ansatte. Det er langt fra alle som vil og kan utvide.

Lokal mat skal være basert på norske ressurser. Da skal det flere mindre enheter til for å kunne vokse.

Det er generelt vanskelig for lokalmatprodusenter å få avtaler med større butikkjeder, selv om vi ser at kjedene etter hvert viser interesse for å ta inn lokalprodusert mat.

Og utfordringen er også å få varen ned i handlekurven.

Konklusjon:

Lokalmat er et viktig virkemiddel for å opprettholde en variert brukstruktur i Norge, noe som er en forutsetning for å oppnå økt matproduksjon på norske ressurser, i stedet en utvikling der norsk matproduksjon er basert på importert kraftfor. Produksjonen må skje der ressursene er. Interessen for håndverksmessig produsert mat med en historie og en garanti på de ulike forventninger forbrukeren har, er økende. Skal vi lykkes med å tilby mer lokalmat til den norske forbrukeren, trenger vi et sett med virkemidler som ikke bare gjør det mulig, men også attraktivt å drive landbruk over hele landet.

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Torsdag ettermiddag ble det kjent at stortingsflertallet (Ap, FrP, KrF, H) er enig om et forlik i ulvepolitikken.

 Bestandsmål

Det årlige bestandsmålet for ulv vil være på 4-6 årlige ynglinger, mot dagens tre ynglinger. Ynglinger utenfor ulvesonen teller med. Ynglinger i grenserevir skal telle med på en faktor på 0,5. Erfaringer tilsier at forvaltningen vil praktisere det høyeste tallet i et bestandsintervall som et minimumsmål.

  • Dette går fra vondt til verre, sier leder Merete Furuberg i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

 

Ulvesonen

Partiene er enige om at områdene 2, 3 og 7 i dagens ulvesone skal tas ut og at ulvesonen for øvrig videreføres slik den er i dag. Dette er i tråd med regjeringens anbefaling, bortsett fra at partene i forliket ikke vil legge til et nytt område nord for dagens sone. De områdene som tas ut er de som ligger vest for Glomma i kommunene Kongsvinger, Grue og Sør-Odal i Hedmark, og de deler av Akershus som ligger vest for Glomma, nord for Øyeren og øst for Nitelva, samt de deler av Trysil kommune avgrenset av området som ligger nord for en rett linje fra der Senna renner ut i Trysil/Femundsvassdraget til der kommunegrensa mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved Litlskorhøa.

  • Mindre sone, men mer ulv! Konfliktene vil eskalere, stadfester Merete Furuberg. Inne i ulvesona har bøndene langt på vei måttet gi opp å bruke utmarksbeitene, men også utenfor sona tar ulven mange dyr hver sommer, sier Furuberg.

 

  • Ynglinger utenfor ulvesonen teller med! Hva er vitsen med ulvesone da? spør Furuberg.

 

  • Problemene må sees i sammenheng med det totale rovvilt-trykket. Jerv, bjørn, gaupe, ørn og ulv opptrer enkelte steder samtidig. Ofte er dette også innenfor ulvesona, fastslår Furuberg.

 

Stortingsflertallet ber regjeringen utrede flere sider ved dagens ulvepolitikk. Blant annet skal de se nærmere på hvordan tap av næringsinntekter inne i ulvesona kan kompenseres i framtida. Innføringa av ulvesonen har tvunget mange sauebønder til å gi opp næringa si som følge av store og vedvarende tap til rovdyr. Dette har de fleste ikke fått noen erstatning for. Dette forliket vil forverre situasjonen for mange. Jaktrettigheter og jaktinntekter, hytteutleie, friluftsliv, livskvalitet m.m. påvirkes.

 

  • Tapet av næringsinntekter som følge av rovdyrpolitikken må erstattes fullt ut, sier Merete Furuberg

 

Må bli reell høring og behandling i Stortinget

Mandag skal næringskomiteen på Stortinget ha høring på regjeringas forslag til ulvemelding. Norsk Bonde- og Småbrukarlag forutsetter at dette forliket ikke gjør høringen til en skinnprosess.

  • Det er også viktig at det sendes over ei sak til ei åpen demokratisk behandling i Stortinget. Denne saken har stor innvirkning på mange menneskers næringsgrunnlag, hverdag og livskvalitet! Dette krever seriøs behandling, avslutter leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Merete Furuberg

 

Read Full Post »

Read Full Post »

Gratulerer med dagen! Gratulerer med 1. mai!

Og for en dag: frihet, likhet, brorskap innrammes av sterke fjell, fjorder, grønne skoger, markens grøde og vår i lufta.

Arbeiderbevegelsen og Småbrukerbevegelsen har fått til mye sammen gjennom vår 100 årige historie. Og vi må stå sammen og kjempe kamper fremover. Det er en politisk kamp mellom oss som vil ha fellesskapsløsninger og fordele og skape verdier og velferd, og de som vil overlate alt til markedet. Derfor må vi engasjere oss både faglig og politisk.

Det er når arbeidsfolk i by og bygd og småbrukere og bønder finner sammen, at politikken flytter seg og samfunnet endres. Den norske samfunnsmodellen med stor grad av likhet og omfordeling er et resultat av en storstilt allianse mellom arbeidsfolket og bøndene. Alliansen utgjør ryggraden i produksjonsapparatet i realøkonomien, i forsvaret av den felleskapsstyrte offentlige velferden mot handels- og spekulasjonsøkonomien.

Dette har vi lett for glemme og vi tar det for gitt. En sterk infrastruktur av offentlige velferdstjenester basert på høy kvalitet, fellesfinansiering, likebehandling og tilgang oppstår ikke i et vakuum, men som et resultat av kamp, politisk styring og demokratisk kontroll. Det er politiske vedtak som setter rammene og styrer samfunnsutviklingen, som både skapte de nordiske velferdsstatene og som kan bryte dem ned igjen. Og det er politiske beslutninger som ligger bak den bunnløse fattigdommen vi finner i andre deler av verden.

Samfunnsutviklingen er ingen tyngdelov. Den norske modellen er under et konstant press fra dem som vil omsette fellesskapets verdier i markedet og som kun ser finansielle pengeverdier, ikke de realøkonomiske verdiene og produksjonsapparatet som bønder, småbrukere og arbeidsfolk skaper og representerer. Den realøkonomiske verdiskapningen må ivaretas av sterke faglag for arbeidsfolk, bønder og småbrukere som sikrer en god samfunnsutvikling og nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for folkene vi representerer.

I dette allianseperspektivet er tradisjonen med sjøleiende norske bønder i en særklasse i norsk politikk. Som sjøleiende er bonden både eier og arbeidsmann, vi har en sterkt definert eiendomsrett, men med eiendomsretten følger like sterkt definerte plikter og samfunnshensyn. Vi bønder skal bruke vårt areal til oppgaver for fellesskapet samtidig som vi bønder skal både ha avkastning på den investerte kapitalen vi tilfører bruket, og timeinntekt av arbeidet på gården. I tillegg til samfunnsoppgavene om å nyttiggjøre landets naturressurser til matproduksjon og annen verdiskaping, kan det ikke være tvil om at nasjonale lønns- og arbeidsvilkår må ligge til grunn for bondens næringsvirksomhet.

Det er en gjensidig avhengighet i interessefellesskapet mellom arbeidsfolk og sjøleiende bønder.  Ser vi rundt oss i verden er situasjonen annerledes. I Latin-Amerika har de store jordeierne på landsbygda alliert seg med kapitalelitene i byene og representerer de sterkeste motkreftene mot all politikk som ønsker å utjevne forskjeller, utvikle fellesskapsgoder, felles eierskap til infrastruktur.

Nettopp fordi alliansen mellom arbeidsfolk i by og bygd og gårdbrukere er helt avgjørende for hvilken politikk som føres og for hvilken samfunnsmodell vi får her i Norge, er forvaltningen av norsk matproduksjon helt essensiell. Det er god grunn til bekymring for den utviklingen vi ser med arealavgang, bruksnedleggelser, svekka matsikkerhet, utarming av bygdene og manglende lønnsomhet for bøndene i næringa. Vi liker dårlig framveksten av selskapsjordbruket, at matproduksjon blir et spekulasjonsobjekt for finanskapitalen og at vår matproduksjon i økende grad baserer seg på andre lands ressursgrunnlag og arbeidskraft. Dette landbruket er ikke til fordel for bøndene eller arbeidsfolk. En svekking av landbruket og infrastrukturen for matproduksjon, svekker den norske bonden og den norske arbeideren, og politikken vi i fellesskap har kjempet fram.

Den internasjonale matforsyningssituasjonen er usikker, og langt mer sårbar enn vi tidligere har vært klar over. FNs klimapanel slo fast at matproduksjon er den største utfordringen. Med pågående finans-, klima- og matkriser må det komme ny politikk, nye ordninger og nye strukturer som endrer på de grunnleggende årsakene til at disse krisene oppsto. Dette vil også gjelde oss i Norge.

Grunnlaget for en annen utvikling i landbruket skapes i alliansen mellom arbeidsfolk og gardbrukere.

Vi må stå sammen!

Read Full Post »