Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2016

«Åh, NEI – ikke nå igjen!» er min første reaksjon da legen gir meg resultatet av prøvene. En ny kreftsvulst er funnet! Redselen og panikken kommer: «Jeg vil IKKE dø! Det er så mye jeg ikke er ferdig med!». Jeg kjenner angsten gripe om hode og kropp, og i noen sekunder er alt fullstendig kaos.

Så summer jeg meg og prøver å finne fornuftige tanker: «Du har jo opplevd dette før – gynekologisk kreft», sier jeg til meg selv. «Du vet jo at den arvelige genfeilen fører til at det kommer nye svulster på bestemte steder!»

Jeg må slå meg til ro med det, fordi det er ingen vei utenom. Kontroller med CT, MR og mindre operative inngrep følger ved siden av fullt engasjement. Jeg føler meg ikke sjuk og er ikke sliten. Dagene går med til interessante utfordringer for Norsk Bonde- og Småbrukarlag og på gården her hjemme. Nettene går ikke så bra: Jeg sover til ca. kl. 3 – 4, og våkner stiv i kroppen og drivvåt av svette. Hver natt. Det er underbevisstheten som (be)arbeider. Jeg kontrollerer dagen, men ikke natta. Heldigvis klarer jeg å gråte, og nattesvette og tårer blandes i et lindrende vått lag.

Nattas tanker streifer mine kjære barn, mamma, barnebarnet, svigerbarn, venner, dyra – og alle i Norsk Bonde- og Småbrukarlag: «Unnskyld, for den belastningen jeg påfører dere! Unnskyld for det merarbeidet min kreftsjukdom påfører dere!»  Dårlig samvittighet er en merkelig følelse i en slik situasjon. Selv om ingenting er min feil, kan jeg ikke la være å føle skyld når jeg er årsaken til forandringer som kan være vanskelig for andre å rette seg etter. Og takle!

Jeg er nå, som under første gang kreften rammet i år 2000, kjempeimponert over Radiumhospitalet. Det er et koselig og varmt sykehus, med kunst på veggene. Alle som jobber der, leger, sykepleiere og assistenter, er dedikert til jobben, og jeg trives med studenter som er i lærefasen. Ivrig etter lærdom, lyst til å hjelpe.

Merete Radiumhospitalet

Jeg fikk første cellegiftkur onsdag 29/6, og har taklet den stort sett som i år 2000; uten for mye av de verste bivirkningene man kan oppleve. Matlyst har jeg, og jeg har sovet bedre. Jeg krysser fingrene for at det skal fortsette slik. Jeg kjenner at giften jobber i kroppen, og jeg føler nærmest at kreftsvulsten er blitt litt forbannet. Jeg er mer på offensiven igjen: jeg skal vise kreftsvulsten hvem som er sjefen!

Selv om denne typen cellegift tar alt håret mitt, er jeg glad for at det er nettopp denne typen jeg får. Cellegiften består blant annet av bestanddelen taxol, som opprinnelig ble fremstilt av treet barlind.  Jeg føler at naturen og skogen er en del av mitt lag i kampen mot kreften! Det gir meg styrke.

Da jeg fikk beskjeden om kreft igjen, visste jeg at det største og viktigste er å overleve. Veien dit får være som den vil, men jeg skal overleve, og jeg skal bli frisk.  Selv om dette er det overordnede fokuset og målet, lever man hver dag. Man føler og tenker, opplever og erfarer. Alle fysiske forandringer som man selv ikke bestemmer over, er vanskelig å takle psykisk.

Det å miste håret er vanskelig. Det gir en følelse av å miste kontroll, når man ikke engang kan bestemme over sitt eget hår. Sist jeg fikk cellegift fikk jeg en vond opplevelse da jeg en dag, som alle andre dager, skulle gre håret. Til min store forskrekkelse så jeg at hårbørsten var full av det egentlig så friske, lange håret mitt. Selv om jeg visste det kom til å skje, var jeg ikke forberedt. Jeg lærte noe da. Denne gangen har jeg klippet av meg det atter igjen lange håret mitt. Jeg vet at jeg kommer til å miste håret, og selv om jeg fortsatt har en god del igjen på hodet, føler jeg at det er jeg som har tatt kontroll over situasjonen. Og det tror jeg fører til at det er litt lettere å se seg selv med blank isse, og et uttrykksløst ansikt i mangel av øyenbryn og øyenvipper.

Egentlig betyr det jo ingenting i kampen for å overleve!

Cellegift er gift. Den angriper ikke bare den syke delen av kroppen min, de friske, sterke delene av meg vil også bli berørt. Det vil si at immunforsvaret blir svekket og det vil være på sitt laveste åtte til tolv dager etter hver kur. I dette tilfellet vil det være under Finnskogdagene 2016, noe som igjen betyr at jeg kun kan bidra fra hjemmet. Jeg kan heller ikke ta imot besøk fordi en ellers ufarlig forkjølelse eller infeksjon vil være svært uheldig for meg å få i denne perioden. Men telefoner, sms, epost er velkomment. Det varmer og gjør godt.

 

 

Advertisements

Read Full Post »