Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2019

Enda ikke likestilling og likeverd i landbruket
Ei næring som bare snakkes om blant menn, taper. Ei næring som bare rekrutterer blant halvparten av folket, taper. Ei næring som produserer varer der kvinner er majoriteten blant kjøperne og minoriteten blant produsentene, taper. Landbruk er ei politisk næring, og taper dersom engasjementet blant kvinnelige folkevalgte mangler. Kvinner kommuniserer lettere med andre kvinner. Min påstand er: Landbruket trenger kvinner!
Men også kvinner trenger landbruket! Kvinner trenger landbruket som en interessant og utfordrende yrkesvei.
I årene etter endringen av odelsloven i 1975 har landbrukssektoren hatt en positiv utvikling i forhold til andelen kvinnelige eiere, men i årene 2002-2007 stagnerte denne utviklingen.
I dag eier kvinner hver fjerde landbrukseiendom ifølge Statistisk sentralbyrå.

Hvorfor så få? Nå mangler det ikke forbilder! Det er kvinner i mange ledende posisjoner i landbruket! Men tallet på registrerte kvinnelige bønder er fremdeles rundt 15 prosent.

Det er derfor viktig med spesielle tiltak for at kvinner og menn skal ha samme reelle muligheter. Aktuelt er rekruttering til eierskap av landbrukseiendommer og bosetting på landbrukseiendommer, rekruttering til selvstendig næringsdrift med basis i gården og landbrukets ressurser, rekruttering til styrer i samvirkeorganisasjoner og faglag, utvikling av kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen m.m.
Det har gjennom mange år vært ulike satsinger på odelsjenter og ulike tiltak for å få flere kvinnelige tillitsvalgte i landbrukets organisasjoner. Har det hjulpet? Ja, det har det, men det er fremdeles store utfordringer.
Det er ikke nok bare å øke antallet kvinner. For å få fokus på kvinner i landbruket hjelper det ikke med fine ord fra talerstoler, glansede bøker og en hyllest til kvinner den 8. mars. Vi må alle tørre å ta diskusjonen om hva som gjør at kvinner trekker seg unna landbruket. Er det økonomien og manglende interesse for å forvalte gården til den kommende generasjonen? Eller er det holdninger og gammelt tankegods som gjør at kvinner kvier seg for å ta over gården?
Hva skal til for at kvinner skal delta i landbruket og være med på å utvikle landbruksorganisasjonene?
Målet om likestilling i landbruket blir, fra myndighetenes side, oftest definert som vellykket eller ikke vellykket på bakgrunn av noen sentrale indikatorer. To eksempler på sentrale indikatorer for likestilling er andelen kvinnelige bønder og andelen kvinnelige eiere av landbrukseiendommer. Likestillingen er indikert vellykket hvis disse indikatorene viser at andelen kvinner er tilnærmet lik andelen mannlige bønder i landbruket.

Jeg spør: Er det nok? Finnes et kvinneperspektiv innen jordbruk og matproduksjon? Og hvordan uttrykkes og måles det? Min påstand er at det finnes et kvinneperspektiv og at tida nå er moden for å synliggjøre og konkretisere dette.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag gjennomførte en undersøkelse der kvinners egne forslag til tiltak som må gjennomføres for å øke antallet kvinnebønder, er listet opp. Dette må følges opp!

Hva gjør myndighetene? Det første året med H-Frp regjering ble likestilling fjernet fra embetsoppdraget til Fylkesmennene og Landbruks- og matdepartementet (LMD) valgte å ta bort likestilling som egen prioritering. Melding til Stortinget med tittelen «Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn» ble lagt frem av daværende statsråd Solveig Horne. Jeg er enig med lederartikkelen i Dagbladet som skrev: «Det blir ikke særlig mer likestilling med likestillingsmeldingen».

Optimistisk leste jeg den gjeldende Jordbruksmeldinga. Ordet kvinne fant jeg sju ganger. Og ordet likestilling bare en gang. Temaet om kvinnebøndene er avgrenset til ett lite eneste avsnitt.

Det er derfor betimelig å spørre: Er det ikke plass til kvinnene i regjeringa sitt framtidslandbruk? Blir det positiv endring med KrF inn i regjeringa – og kvinnelig landbruks- og matminister? Jeg utfordrer statsråd Olaug Bollestad!

Ansvaret for bedret likestilling i landbruket er ei tung oppgave for Stortinget og regjeringa. Arbeidet for flere kvinnebønder må tas på alvor, gjennom ett sett av tiltak og initiativ, f.eks. gode velferdsordninger, men også krav, slik en krever kjønnsutjevning i andre sektorer. Men ansvaret ligger ikke bare til en distansert stat, det hviler tungt på hver enkelt familie, på organisasjonene i landbruket, de politiske partiene osv. Vi har alle en jobb å gjøre.

Merete Furuberg
Fylkestingskandidat for Senterpartiet

Reklamer

Read Full Post »