Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘bonde’

En enstemmig Næringskomité på Stortinget innstiller enstemmig følgende vedrørende inntektsmålet for jordbruket: «For å sikre rekruttering, og for å løfte inntektsmulighetene i næringen, mener komitéen at inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet.» (Meld. St. 11 (2016 – 2017) og Innst. 251 S (2016 – 2017).

Hvor mange år mener du at det skal gå før inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet er tettet? #JF17

 

Reklamer

Read Full Post »

Stortingets næringskomite har i dag lagt fram innstillingen til Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2016 – 2017).  På alle viktige punkter har et flertall på Stortinget avvist regjeringens  nye mål og virkemidler, regjeringens  forslag til ny jordbrukspolitikk er avvist.

Vi er svært glade for at et flertall på Stortinget har avvist de aller fleste av regjeringens mange forslag til ny politikk, sier leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Merete Furuberg.

 Furuberg peker på følgende forslag, som regjeringen har lidd nederlag på.

  • Det er ikke flertall for regjeringas hovedmålformål. Flertallet mener det skal være «økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».
  • Det er ikke flertall for videreføring av dagens «uklare» inntektsmål» sikre eller legge til rette for at jordbruket skal ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet».  Det nye inntektsmålet  er, « for å sikre rekruttering, og for å løfte inntektsmulighetene i næringa, mener flertallet at inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet».
  • Regjeringen får IKKE flertall for noen av sine forslag om avvikling av markedsbalanseringene for korn, geitmelk, egg, poteter og matpotet
  • Regjeringen får IKKE flertall for å avvikle avløserordningen.
  • Regjeringen får IKKE flertall for å avvikle tidligpensjon.
  • Regjeringen får IKKE flertall for å redusere antall melkeregioner til 10.  Der er flertall for 14 melkeregioner og  partene i jordbruksoppgjøret skal fastsette detaljert regiongrenser.

Det er positivt at  et flertall mener det bør vurderes å innføre et driftsvansketilskudd og at Ap, Sp og SV vil innføre et tak på hvor mange dyr per bruk per dyreslag som gir rett til støtte, sier Furuberg.

Den store svakheten ved meldinga og innstillinga er manglende konkretisering av offensive tiltak for et resursbasert jordbruk, tilpasset et endra klima, avslutter Furuberg.

Read Full Post »

Norge er et land med gårdbrukere som i svært varierende grad livnærer seg av gården og de ressursene som er knyttet til eiendommen. Likevel ivaretar alle viktige forvaltningsoppgaver som dyrking av jorda, opprettholdelse av kulturlandskap og bidrag til levende bygder rundt omkring i vårt langstrakte land.

Heltidsbonden blir hyppig trukket fram som den utøveren i jordbruket som bør gis økonomisk stimulans og satses på. I inneværende stortingsperiode har det vært denne kategorien bonde som har «høstet» ved jordbruksoppgjørene. Den vanligste definisjonen av en heltidsbonde er at minst 90% av inntekten stammer fra gårdsdriften. Dette er en veldig liten gruppe som heves over andre. I 2009 var det 11 % som hadde over 90 % av inntekta fra jordbruket. I dag er det trolig enda færre!

De færreste vet eller bryr seg om det er en heltids- eller deltidsbonde som produserer maten eller kultur­landskapet. I deler av landet begrenser dessuten topografien bruksstørrelsen, slik at det med dagens teknologi ikke er økonomisk grunnlag for heltidsdrift. Den rasjonelle tilpasningen på disse brukene er derfor deltid. Deltid blir avgjørende for opprettholdelse av bruket og arealet. Det sist nevnte er viktig å ha med seg i disse tider når stortingspolitikerne skal ta stilling til framtida for jordbruket i Norge. Heltidsdrift kan umulig være et mål i seg selv. Et fortsatt jordbruk og bosetting på mange bruk rundt omkring står og faller med tilfredsstillende rammevilkår også for deltidsbonden. Landet vårt trenger mangfold!

I innstillinga til jordbruksoppgjøret 2016 slo en enstemmig Næringskomité på Stortinget fast: sitat ”For å sikre rekruttering og inntektsmulighet for dem som bruker hele eller mesteparten av arbeidskraften sin i næringa,  er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet” Sitat slutt.

Det er ingen sammenheng mellom de som bruker mesteparten av arbeidskrafta si i næringa og virkemiddelsystemet.  Ensidig satsing på heltidsbonden er fordekt strukturendring! Det må satses på både heltids- og deltidsbonden!

 

 

Read Full Post »

 

villsau Lukk grinda!

En av Den Norske Turistforenings sti går gjennom jordet her i Furuberget. Som bonde og skogeier støtter jeg fri ferdsel og allemannsretten. Og jeg tilbyr til og med gratis hytte i Fløytarbrakka til deg som turgåer og padler på Rotna.

Kan du, kjære turgåer, respektere bondens næringsvirksomhet ved å stenge grinda etter deg!

En turgåer lot grinda stå åpen i dag – og vips var flere sauer og mohaigeiter utafor gjerdet! Heldigvis oppdaget vi det i tide og fikk dyra inn på jordet igjen!

Read Full Post »

Appell fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag til Stortingsbehandlingen i dag 14. juni:

Ap, KrF og Venstre må bli med på dette forslaget:

«Stortinget ber regjeringen innføre et driftsvansketilskudd i jordbruksoppgjøret 2018.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i perioden 1999 til 2015 er det registrert en reduksjon i totale jordbruksareal på 537 000 dekar (5,2 pst.). Reduksjonen i fulldyrka jordbruksareal er særlig sterk i Telemark, Agder, vestlandsfylkene (over 20 pst. i Hordaland) og Troms.

Det er en målsetting å øke norsk matproduksjon, i hovedsak på norske ressurser. Disse medlemmer understreker at det er en svært viktig målsetting å snu den negative arealutviklingen. Dersom en skal lykkes med det, må det utvikles nye målrettede virkemidler.

Disse medlemmer mener at innføring av et driftsvansketilskudd ved jordbruksforhandlingene 2018 er en treffsikker ordning for å motvirke arealavgang, gjengroing, og redusert biologisk mangfold på bruk med vanskelige driftsforhold.

Driftsvansketilskuddet skal kompensere for bratthet, skiftestørrelse og uhensiktsmessig utforming. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre et driftsvansketilskudd i jordbruksoppgjøret 2018.»

Norsk Bonde- og Småbrukarlag viser til beskrivelser/omtaler i arbeidsgrupperapporter, Meld. St. nr. 9 osv. som omtaler områder av landet med en særlig negativ og bekymringsfull utvikling for jordbruket. Det ble spesielt pekt på Telemark, Agderfylkene, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har allerede i flere år foreslått å innføre et eget arealtilskudd til brattlendte og/eller tungdrevne arealer, primært pga. dårlig arrondering.

De navngitte fylkene over omfatter i første rekke fylker med grasproduksjon og husdyrhold. Det er imidlertid ikke bare jordbruket i disse områdene som har jordbruksarealer med vanskelige driftsforhold. Dette gjelder også f.eks. i kornproduksjonen på Østlandet. Fylkesmennene i fylkene rundt Oslofjorden har sett nærmere hvordan økonomien i kornproduksjonen også påvirkes av dårlig arrondering, små skifter osv. Ikke overraskende er det sterk sammenheng mellom skiftestørrelse og arbeidsforbruk pr. daa. Det er forholdsvis store arealer som ligger til skifter med en størrelse som gjør at disse står i fare for å bli tatt ut av drift. Norsk Felleskjøp har på bakgrunn av dette arbeidet foreslått at det innføres et differensiert arealtilskudd etter skiftestørrelse for å kompensere for driftsulempen ved å drive disse arealene og dermed sikre videre drift.

Årets referansebruksberegninger viser for alvor effektene av de strukturgrepene som ble foretatt ved jordbruksoppgjøret i 2014. Dersom målsettingen om økt norsk produksjon skal tas på alvor må det gjøres betydelig endringer i virkemidlene.

Forhandlingsutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag foreslår at det skal utvikles et eget driftsvansketilskudd som skal innføres med virkning fra 2018. Dette betyr at ordningen må utvikles i løpet av 2016 og første halvår 2017 slik at ordningen er søkbar høsten 2017.

En slik ordning må finansieres delvis med friske budsjettmidler og ved en omprioritering av midler fra andre ordninger.

Ordningen er beskrevet i tidligere års dokumenter. For sikkerhetsskyld tas beskrivelsen av ordningen med også i årets dokument.

Utforming av ordningen

I følge NIBIO vil det være mulig å utvikle en metode for å identifisere dyrka mark hvor strukturelle forhold som helling og arealutforming er av en slik karakter at det på grunn av driftskostnadene kan være utfordrende å opprettholde disse arealene. Beskrivelsen som følger er basert på vurderinger fra NIBIO.

Datagrunnlag

Det er to sett av sentrale datagrunnlag som nyttes i modellen; markslagsfigurer og en terrengmodell.

Markslagsfigurer: Enheten «markslagsfigur» er et sammenhengende areal med enhetlig arealklassifisering. Markslagsfigurene er detaljert avgrenset, men kan gå på tvers av eiendomsgrenser. Ordningen nytter markslagsfigurer med arealklasse 21 (Fulldyrka) og 22 (Overflatedyrka).

Dette kartgrunnlaget ajourføres kontinuerlig av kommunene med periodisk etterkontroll av NIBIO.

Terrengmodell: Ordningen gjør bruk av Statens kartverk DTM10 (terrengmodell med 10 meter oppløsning). Dette er den mest detaljerte terrengmodellen med nasjonal dekning som finnes pr. i dag.

Beregningsmetode

Helling er beregnet som gjennomsnittlig helling mellom nabopunkter innenfor hver markslagsfigur. Måleenheten som benyttes er «relativ helling» hvor 0 angir en helt flat figur, mens 1 angir en helling med 100 meter fall per 100 meter horisontal forflytting (45 grader).

Utforming er beregnet som forholdstallet mellom arealet av den minste konvekse mangekanten som omgir markslagsfiguren og arealet av figuren selv. En markslagsfigur som fyller sin mangekant, dvs. har en regulær og lettbrukt utforming, vil få en utformingsindeks lik 1, mens økende grad av uhensiktsmessig utforming med øyer, svinger og buktninger i ulike retninger gir en utforming som nærmer seg 0.

 Driftsvanskeindeks er beregnet ved formelen

Indeks = Utforming x (1 – Helling)

Indeksen, slik den er utformet, innebærer at de to faktorene styrker hverandre. En indeks nær 1 angir en hensiktsmessig utformet markslagsfigur i flatt terreng. En uhensiktsmessig utformet figur i bratt terreng vil ha en indeks nærmere 0. Vektingen av helling og utforming må utredes nærmere.

Indeksen beregnes individuelt for den enkelte markslagsfigur, men kan aggregeres til landbrukseiendom, kommunenivå eller andre administrative enheter. Ved aggregering beregnes et arealveid gjennomsnitt, slik at hver enkelt markslagsfigur bidrar relativt til figurens arealandel i den aggregerte enheten.

Skog og landskap har foretatt en beregning for hele landet.

Nøyaktighet

Indeksen som er skissert her er en indikator på utfordrende strukturer, ikke en presis måling av utfordringene. Indeksen inkluderer ikke slike forhold som figurstørrelse, avstand mellom figurene eller andelen figurer under et gitt areal. Om indeksen skal aggregeres fra figurnivå til et overordnet nivå kan noen av disse forholdene inkluderes. Det betyr imidlertid at indeksen blir mer komplisert, men ikke nødvendigvis at den blir mer presis.

 

Read Full Post »

Innlegg på Norsk Spekematfestival på Tynset 26.05.16

Gratulerer med Spekematfestivalen! Dette er et glimrende tiltak!

Takk for at NBS får komme og holde innlegg!

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er svært opptatt av lokalmat og var en pionér for å få dratt i gang satsingen.

Da NBS tok initiativ til «Verdiskapingsprogrammet for mat» var bakgrunnen bl.a. å øke inntekta for bonden, å øke utvalget for forbrukeren og å bidra til levende bygder.

Dette er fremdeles hovedbegrunnelsen for NBS sin prioritering av lokalmat som et av våre satsingsområder, men i tillegg løfter vi nå mer frem opplevelse, kultur, produksjonsmåte, sporbarhet, dyrevelferd, folkehelse m.m.

Vi opplevde mye motstand og motgang. Derfor gjør det spesielt godt å få oppleve noe slikt som f.eks. Spekematfestivalen. Og at vårt styremedlem Marielle Vink de Roos kommer igjennom nåløyet og får selge sine prisbelønte oster ikke bare i Norge, men også i fashonabel ostebutikk i Paris.

Uten levende bygder og spredte gårdsbruk blir det ikke noe matmangfold.

Naturressursene og arealene ligger spredt over hele landet. Knoppskyting av «nye» landbruksbaserte næringer må foregå med basis i de eksisterende landbrukseiendommene i Norge.

Flaskehalser for en lokalmatprodusent varierer gjennom landet og mellom de ulike produksjonene.

Det er stort investeringsbehov, og forholdsvis lang tid med prøving og feiling.

Kompetansebyggingen for lokalmatprodusenter finnes innen mange fagmiljøer, men er for dårlig koordinert.

Det kan være vanskelig for en konvensjonell bonde å se hvordan driften og hverdagen blir som lokalmat-produsent. Kunnskap om produksjon og marked må være tilstede for at Gründeren skal kunne lykkes. Kunnskapsmangel er største faren.

Det er manglende kobling mellom flertallet av lokalmatprodusenter og det betalingsvillige markedet. Som styremedlem i Matmerk er jeg glad for at vi har fått i stand lokalmat.no, som Nina Sundquist fortalte om.

Det er generelt en utfordring å få lønnsomhet for lokalmat i et marked med prispress og t.o.m. dumping av matvarer. Markedet er der og en stor del av kundemassen er betalingsvillig. Her må også reiselivsnæringen komme mer på banen, og i større grad se småskala landbruk med det unike kulturlandskapet og norsk kvalitets-lokalmat som et konkurransefortrinn.

Den største flaskehalsen til mer lokalmat er antageligvis de signaler som regjeringen sender ut generelt når det gjelder sin støtte og politikk overfor landbruket. Dersom Norge skal lykkes med økt produksjon av lokalmat, er vi nødt til å ha et velfungerende landbruk for øvrig. Risikoen ved å starte opp med produksjon av lokalmat er stor for mange. At landbruket som helhet har forutsigbare rammebetingelser er derfor avgjørende for å få flere til å starte opp med lokalmat.

Det var heller ikke oppløftende å få Regjeringens forslag om jordbruksfradraget. NBS har tatt dette opp med de politiske partiene, og det virker som at det er forståelse for at inntekter fra videreforedling og salg av lokalmat skal komme inn under ordningen med jordbruksfradrag.

Det offentlige må fortsette å gi støtte til rekruttering og etablering av nye småskalaprodusenter innen lokalmat. Det er viktig at faglaga blir gitt ressurser, f.eks. gjennom prosjektstøtte, til mobilisering rundt lokalmat. Faglaga bør være et viktig instrumentet for å øke rekrutteringen til lokalmatproduksjon.

Lokalmatprogrammet må utvikles til også å fokusere på å sikre norske mattradisjoner. Mye norsk mat er basert på europeiske mattradisjoner. Vi må utvikle våre egne mattradisjoner i større grad. Mange har nesten glemt produkter som det er viktigere å redde enn å yste blåmuggost på fransk oppskrift, uansett hvor bra det er. Hvor er surmelksosten, pultosten, gammelosten, skjørosten, potetpølsa, kakk osv. osv.?

Det må gis støtte til alternative salgskanaler som Bondens marked og Bondens butikk (produsentstyrt) slik at produsentene har alternativer til dagligvarekjedene.

Det må gis støtte til alternative og produsenteide distribusjonskanaler – aktuelt med produsent/forbrukereide?

Omsetningsavgiften som foredlere av egne råvarer betaler inn, må gå til å fremme omsetning av deres produkter.

Statens viktigste bidrag må være å videreutvikle virkemidler til de driftsformer som tar lokalmarkedet på alvor.

Mange av dem som driver videreforedling har «små» landbrukseiendommer, og kutting av tilskudd til de mindre er derfor motarbeiding av lokalmatproduksjon.

Muligheten til å selge melk direkte til forbruker må endres. I mange land er det et vanlig tilbud med melkeautomater på gårdsbruk hvor kunder kan komme og kjøpe. Dette kan bli en mulighet rundt de største befolkningskonsentrasjonene. Hvis dette i tillegg knyttes opp mot melk fra verneverdige raser, vil det kanskje gi vernet av disset et ekstra «puff»?

Følgende er et utsagn fra en produsent som selger upasteuriserte melkeprodukter:

 «Det bør være et tankekors for konvensjonelle melkeprodusenter at vi som selger rå melkeprodukter får mange kunder som ikke tåler pasteuriserte melkeprodukter. Flere får helseproblemer med de «vanlige» produktene man finner i butikken. Burde ikke norske bønder få lov til å teste ut hva markedsverdien kan være på denne typen varer?»

Det må gis tilskudd til transport av slakteriet til der dyrene bor, kompensert pr. dyr som slaktes på f.eks. Mobilslakt. Dette vil gjøre det enklere for produsentene å bruke Mobilslakt, og dermed kunne ta ut en merverdi av kjøttet.

En utvidet produksjon betyr at lokalmatprodusenten må ha bedre markedstilgang både når det gjelder avtaler og distribusjon.

Fagpersonell i offentlig virksomhet kan gi råd og veiledning. Men – beslutningene må fattes av de som «eier prosjektet» slik at de kan lykkes.

Gründeren må ha gjennomføringsevne og økonomisk sans.

Mottaksplikten må styrkes for å kunne bli viktigere for lokalmatproduksjon. Tine og Nortura sin mottaksplikt har gjort og gjør at det er en mindre risiko å starte opp en ny næring innenfor lokal mat. I tillegg er Tine en god samarbeids partner for mange gårdsysterier, og flere bruker Tine sin distribusjons nett.

Kommunale landbruksplaner må vie lokalmatproduksjon større oppmerksomhet.

Mattilsynet må også ivareta sin veiledning/rådgivingsfunksjon overfor lokalmatprodusenter – og ikke bare kontroll. Det må tilstrebes å være fast personell spesielt skolert innen lokalmatproduksjon. Det må imidlertid understrekes at det har vært en positiv utvikling i Mattilsynet på dette området, selv om det finnes variasjoner. Vårt ønske er et enhetlig tilsyn.

Lokalmatprodusenten må eie prosjektet sjøl og brenne for det for å kunne gjennomføre.

Lokalmatprodusenten må ha et mål om inntjening og sette seg milepæler. Lokalmatprodusenten må kjenne markedet som skal betjenes og være leveringsdyktig til enhver tid.

Lokalmatprodusenten må lære av dem som over tid har lykkes og sjøl gjøre seg klare beslutninger om hva som er aktuelt for sin egen produksjon.

Kontrakter og leveringsavtaler må ordnes.

Forutsigbarhet er viktig.

Det er viktig å få etablert produsentnettverk, hvor produsentene kan utveksle erfaringer, samarbeide om investeringer og produksjon. Det må satses på små samvirker fremover, og der vil de store samvirkene være til nytte. For svært mange lokalmatprodusenter er f.eks. Tine en viktig medspiller, både fordi Tine distribuerer lokalprodusert mat, men også fordi flere lokalmatprodusenter også leverer melk til Tine på vanlig måte. På denne måten bidrar samvirkene til å redusere risikoen for mange lokalmatprodusenter.

Produsent nettverk skal være tilpasset forskjellige grupper og størrelser. De skal være eid og drevet av produsentene. Målet skal være at det er kostnads og arbeids besparende. Det skal være høye krav på kvalitet.

Potensialet som ligger i lokalmat er ikke bare produktet.

Potensialet som ligger i denne næringen er en hel opplevelse; fra å oppleve hvordan maten blir produsert, matopplevelser på gårder / setre, kunne fortelle om dette hjemme og få flere til å kjøpe lokalmat. Dette gjelder for norske kunder og utenlandske turister. Potensialet ligger i lokale ressurser som utmark og naturen. Det skal være ekte opplevelser. Det som skal til er at det offentlige støtter opp denne næringen som er basert på småskala landbruk. Da kan vi få ut potensialet med engasjement, arbeid og våre ressurser.

 Hvor er utfordringene størst for å vokse:

Det er dyrt å leie norske ansatte. Det er langt fra alle som vil og kan utvide.

Lokal mat skal være basert på norske ressurser. Da skal det flere mindre enheter til for å kunne vokse.

Det er generelt vanskelig for lokalmatprodusenter å få avtaler med større butikkjeder, selv om vi ser at kjedene etter hvert viser interesse for å ta inn lokalprodusert mat.

Og utfordringen er også å få varen ned i handlekurven.

Konklusjon:

Lokalmat er et viktig virkemiddel for å opprettholde en variert brukstruktur i Norge, noe som er en forutsetning for å oppnå økt matproduksjon på norske ressurser, i stedet en utvikling der norsk matproduksjon er basert på importert kraftfor. Produksjonen må skje der ressursene er. Interessen for håndverksmessig produsert mat med en historie og en garanti på de ulike forventninger forbrukeren har, er økende. Skal vi lykkes med å tilby mer lokalmat til den norske forbrukeren, trenger vi et sett med virkemidler som ikke bare gjør det mulig, men også attraktivt å drive landbruk over hele landet.

 

 

Read Full Post »

Gratulerer med dagen! Gratulerer med 1. mai!

Og for en dag: frihet, likhet, brorskap innrammes av sterke fjell, fjorder, grønne skoger, markens grøde og vår i lufta.

Arbeiderbevegelsen og Småbrukerbevegelsen har fått til mye sammen gjennom vår 100 årige historie. Og vi må stå sammen og kjempe kamper fremover. Det er en politisk kamp mellom oss som vil ha fellesskapsløsninger og fordele og skape verdier og velferd, og de som vil overlate alt til markedet. Derfor må vi engasjere oss både faglig og politisk.

Det er når arbeidsfolk i by og bygd og småbrukere og bønder finner sammen, at politikken flytter seg og samfunnet endres. Den norske samfunnsmodellen med stor grad av likhet og omfordeling er et resultat av en storstilt allianse mellom arbeidsfolket og bøndene. Alliansen utgjør ryggraden i produksjonsapparatet i realøkonomien, i forsvaret av den felleskapsstyrte offentlige velferden mot handels- og spekulasjonsøkonomien.

Dette har vi lett for glemme og vi tar det for gitt. En sterk infrastruktur av offentlige velferdstjenester basert på høy kvalitet, fellesfinansiering, likebehandling og tilgang oppstår ikke i et vakuum, men som et resultat av kamp, politisk styring og demokratisk kontroll. Det er politiske vedtak som setter rammene og styrer samfunnsutviklingen, som både skapte de nordiske velferdsstatene og som kan bryte dem ned igjen. Og det er politiske beslutninger som ligger bak den bunnløse fattigdommen vi finner i andre deler av verden.

Samfunnsutviklingen er ingen tyngdelov. Den norske modellen er under et konstant press fra dem som vil omsette fellesskapets verdier i markedet og som kun ser finansielle pengeverdier, ikke de realøkonomiske verdiene og produksjonsapparatet som bønder, småbrukere og arbeidsfolk skaper og representerer. Den realøkonomiske verdiskapningen må ivaretas av sterke faglag for arbeidsfolk, bønder og småbrukere som sikrer en god samfunnsutvikling og nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for folkene vi representerer.

I dette allianseperspektivet er tradisjonen med sjøleiende norske bønder i en særklasse i norsk politikk. Som sjøleiende er bonden både eier og arbeidsmann, vi har en sterkt definert eiendomsrett, men med eiendomsretten følger like sterkt definerte plikter og samfunnshensyn. Vi bønder skal bruke vårt areal til oppgaver for fellesskapet samtidig som vi bønder skal både ha avkastning på den investerte kapitalen vi tilfører bruket, og timeinntekt av arbeidet på gården. I tillegg til samfunnsoppgavene om å nyttiggjøre landets naturressurser til matproduksjon og annen verdiskaping, kan det ikke være tvil om at nasjonale lønns- og arbeidsvilkår må ligge til grunn for bondens næringsvirksomhet.

Det er en gjensidig avhengighet i interessefellesskapet mellom arbeidsfolk og sjøleiende bønder.  Ser vi rundt oss i verden er situasjonen annerledes. I Latin-Amerika har de store jordeierne på landsbygda alliert seg med kapitalelitene i byene og representerer de sterkeste motkreftene mot all politikk som ønsker å utjevne forskjeller, utvikle fellesskapsgoder, felles eierskap til infrastruktur.

Nettopp fordi alliansen mellom arbeidsfolk i by og bygd og gårdbrukere er helt avgjørende for hvilken politikk som føres og for hvilken samfunnsmodell vi får her i Norge, er forvaltningen av norsk matproduksjon helt essensiell. Det er god grunn til bekymring for den utviklingen vi ser med arealavgang, bruksnedleggelser, svekka matsikkerhet, utarming av bygdene og manglende lønnsomhet for bøndene i næringa. Vi liker dårlig framveksten av selskapsjordbruket, at matproduksjon blir et spekulasjonsobjekt for finanskapitalen og at vår matproduksjon i økende grad baserer seg på andre lands ressursgrunnlag og arbeidskraft. Dette landbruket er ikke til fordel for bøndene eller arbeidsfolk. En svekking av landbruket og infrastrukturen for matproduksjon, svekker den norske bonden og den norske arbeideren, og politikken vi i fellesskap har kjempet fram.

Den internasjonale matforsyningssituasjonen er usikker, og langt mer sårbar enn vi tidligere har vært klar over. FNs klimapanel slo fast at matproduksjon er den største utfordringen. Med pågående finans-, klima- og matkriser må det komme ny politikk, nye ordninger og nye strukturer som endrer på de grunnleggende årsakene til at disse krisene oppsto. Dette vil også gjelde oss i Norge.

Grunnlaget for en annen utvikling i landbruket skapes i alliansen mellom arbeidsfolk og gardbrukere.

Vi må stå sammen!

Read Full Post »

Older Posts »