Merete Furuberg

Jordbruksforhandlingene må styrkes og bli reelle

Erfaringer fra tidligere og ikke minst årets jordbruksforhandlinger viser med all tydelighet at forhandlingsinstituttet må forbedres. Slik jordbruksforhandlingene foregår i dag, er det ikke reelle forhandlinger, etter mitt syn. Det er ubalanse i maktfordelingen og bøndenes organisasjoner blir snarere et verktøy for gjennomføring av motpartens politikk enn et redskap for bøndenes faglige rettigheter og inntektsdannelse.

Jeg legger til grunn at norske bønder ønsker en styrking av forhandlingsinstituttet og styrking av bøndenes forhandlingsrett. Derfor må debatten reises og forbedringer må gjennomføres – gjerne i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken.

Under jordbruksforhandlingene skal det foregå inntektsdannelse for selvstendige familiebruk som utfører jordbruksarbeid for samfunnet, i tillegg til at bøndene selger varer og tjenester. Må denne type forhandlinger foregå på en annen måte, eller kan det trekkes paralleler til andre forhandlinger, og vi kan bruke fremgangsmåter fra andre?

Maktmidler – streikerett.

Min påstand er at bøndene og bøndenes organisasjoner mangler maktmidler, og dermed finnes ingen reell ”streikerett” under jordbruksforhandlingene. Når det gjelder virkemidler innen markedssida – f.eks. leveringsstopp – er dette nesten uaktuelt med dagens grensevern og maktbalanse (jfr kjedemakta). Det gjenstår da bare aksjoner og markeringer som kanskje ikke er noe maktmiddel, så lenge bøndenes politiske makt er så tydelig blitt redusert.

Spillereglene må overholdes. Jeg mener at spillereglene må innskjerpes og at det må kreves ryddighet. Slik jeg vurderer det opptrådte statens forhandlingsleder Leif Forsell ryddig innenfor sine rammer. Jeg er av den oppfatning at man ikke kan inngå avtale og samtidig opptre som om man hadde brutt og så kritisere avtalen. Det er ikke noe som heter delvis avtale eller delvis brudd. Man kan ikke være ”litt gravid”.

Verktøyet skal være klart – enten bryter en part eller man inngår avtale. Dette må tre tydelig frem og utsagn som at dersom en part bryter er det ”å stille seg utenom” eller ”å velte ansvaret over på den som skriver avtale”, er totalt feil og kan vel karakteriseres som retoriske herksteknikker. Opplysning og opplæring må gjennomføres.

Forhandle for gjeldende kalenderår. 

 Jordbruket forhandler ikke for gjeldende kalenderår. Årets jordbruksavtale omhandler kalenderåret 2012 og baserer seg på foreløbig regnskap fpr 2010, budsjett for 2011 og prognoser for sysselsetting, kostnads- og lønnsvekst i 2012. Dette er problematisk for maktbalansen i en forhandlingssituasjon fordi tallgrunnlaget er meget usikkert, særlig er statens tall for kostnads- og lønnsvekst som regel for lave. Regnskapstallene for årets inngåtte jordbruksavtale (kalenderåret 2012) vil først foreligge i 2012.

 Et samlet jordbruk var enige om tallene, men når Staten la frem sine tall godtok Norges Bondelag tallene uten noen som helst motstand med den begrunnelse at Staten ”kompenserer jo for alt likevel.”

Hva skal jordbruksorganisasjonene forhandle med Staten om?

Jordbrukspolitikken angår alle. Den handler om matvaresikkerhet inn i en uviss framtid og   den handler om hvordan landet skal se ut. For å sikre bred folkelig støtte til   jordbrukspolitikken, bør jordbruksavtalen vektlegge de bidrag som avtalen yter til å skape slike fellesgoder.

Forskning utført bl.a. ved Norsk senter for bygdeforskning viser at støtten til jordbruket avhenger av at bosetting og kulturlandskap opprettholdes. Den kontinuerlige strukturrasjonaliseringa vil over tid svekke legitimiteten og den folkelige støtten til jordbrukspolitikken.          

 Jordbruksavtalen i dagens form er primært et inntekstsoppgjør for de til enhver tid gjenværende bøndene. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er opptatt av at Jordbruksavtalen må få en bredere samfunnsmessig forankring og ses som samfunnets oppgjør med næringa for produksjon av kollektive goder.

 Utvikling av parametre for måloppnåelse.

Det må utvikles parametre som viser i hvilken grad jordbruksavtalene kan bidra til for eksempel matvareberedskap, bosetting i næringssvake strøk, kulturlandskap, miljø- og ressursvern osv. Den enkelte jordbruksavtale må utformes slik at den gir optimal uttelling på slike parametre i tillegg til inntektsmålet

Megling.

Det må innføres en mulighet til megling mellom partene. Slik dagens jordbruksforhandlinger foregår ved at det er Statens utganstilbud som gjelder dersom partene bryter tvinger i realiteten jordbruket til å skrive under dårlige avtaler for ikke å miste det som Staten har økt sitt tilbud med.

Effektivitet må måles annerledes.

I dagens system blir effektivitet målt i reduserte årsverk. En reduksjon i årsverk – eller et mål for antall nedlagte bruk – sier lite om effektiviteten  i norsk jordbruk. F.eks. hvor mange kilokalorier settes inn i produksjonen pr produsert kilokalori mat?   Hva er input – output av energi i produksjonssystemene? Hva er virkingsgraden?

 Hva med redusert verdi av de ulike elementene som inngår i produksjonen? Blir jordas  produksjonsevne redusert, er dette en reduksjon av reell effektivitet i biologisk produksjon.

Hva med effektivitet i klimaperspektiv – i et ressursøkonomisk perspektiv. Og er det økonomisk effektivt å ha altfor høye kapitalkostnader?

Read Full Post »