Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘FN’

95 prosent av all mat som produseres i verden har sitt grunnlag i jord. Likevel er matjord en av våre mest oversette ressurser.

2015 er året da FNs tusenårsmålene ser sin slutt, og nye mål er blitt forhandlet fram. FNs nye bærekraftsmål skal fungere som en global arbeidsplan for samfunnsutvikling. Samtidig er 2015 utpekt av FN som ”året for jordsmonn”.

Bærekraftsmål nummer to sikter på å «utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk».

For at målet skal nås er det viktig å ta vare på jorda, og her kan Norge bidra. Jordbruket har de siste 50 åra hatt en enorm produksjonsøkning, men dette er noe som har gått på bekostning av fruktbarheten i jordsmonnet. Industrilandbruket tærer ut næringsstoffene i jorda og reduserer mangfoldet og kvantiteten av biomassen. Konsekvensene er et jordsmonn i ubalanse med mindre fertilitet og redusert evne til å binde CO2. Klarer vi ikke å snu utviklingen med stor erosjon og degradering av jord verden over, står vi i fare for å miste selve grunnlaget for matproduksjon.

Dette er alvorlig, men mulig å gjøre noe med. Å legge om matproduksjonen i en mer bærekraftig retning handler i stor grad om å ta bedre vare på jorda. Et sunt jordsmonn vil holde bedre på vann, noe som er viktig i områder rammet av tørke. Et sunt jordsmonn vil binde mer karbon, og kan på den måten være et hjelpemiddel i kampen mot klimaendringene. Et sunt jordsmonn gir planter som er mer motstandsdyktige overfor sykdommer og skadedyr, og et sunt jordsmonn er helt essensielt for en matproduksjon som gir tilstrekkelig og næringsrik mat til hele verdens befolkning.

De nye bærekraftsmålene er universelle; det betyr at de også gjelder i Norge. Vårt store forbruk av fossil energi, kunstgjødsel og proteinrikt fôr her hjemme er med på å redusere muligheten for at bærekraftsmålene nås globalt. Selv om vi har store beitearealer, er det bare tre prosent av det norske arealet egnet til å dyrke mat. Når vi bygger ned matjord i Norge eller lar være å utnytte beiteressursene, må vi legge beslag på andre lands jordbruksarealer gjennom økt import. I et internasjonalt perspektiv er dette usolidarisk, da alle land bør har mulighet til, og ikke minst være pliktige til, å sørge for mat til sin egen befolkning. Med en økende befolkning er det viktig at vi tar vare på det lille dyrkbare arealet vi har, for å kunne produsere mat i Norge også i framtiden.

Blant verdens fattige er det mange som lever direkte av jorden; de er småskala matprodusenter. Disse sliter ofte med dårlig jordkvalitet, og har langt mindre avlinger enn de kunne ha hatt med tilgang på riktige innsatsfaktorer og infrastruktur. Det ligger et enormt potensiale i å løfte småbønder ut av fattigdom gjennom en større satsing på landbruk i utviklingsarbeidet vårt. Dette må selvfølgelig dreie seg om bærekraftige metoder som har som mål å bygge opp fruktbarheten i jorden, heller enn å utarme den. Bekjempelse av fattigdom er også uløselig knyttet til en rettighetskamp for marginaliserte grupper, som ikke nødvendigvis nyter godt av en generell økonomisk vekst. En inkluderende vekst og en rettferdig ressursfordeling må derfor være overordnede mål for all bistand til landbruket.

Å satse på landbruket er flere ganger så effektiv fattigdomsreduksjon som investering i andre næringer. Det er dermed merkelig at landbruk – så langt – ikke er et satsingsområde i det norske bistandsbudsjettet. En forutsetning for å oppnå bærekraftsmål nummer to er at Norge øker sin satsing på bærekraftig landbruk med en menneskerettslig tilnærming. Undertegnede organisasjoner forventer at Norge nå viser at vi er beredt på å satse og støtte opp om FNs bærekraftsmål, gjennom å være tydelige og ambisiøse i hvordan Norge vil gå frem for å oppnå disse.

Kari Helene Partapuoli, Utviklingsfondet, Lovise Ribe, FIAN, Mari Gjengedal, Spire

Merete Furuberg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Merete Furuberg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Reklamer

Read Full Post »

Verdens Bygdekvinnedag markeres 15. oktober, dagen før Verdens Matvaredag 16. oktober. De beste løsninger til verdens sult-, fattigdoms – og klimaproblemer i verden ligger i hendene til småbrukerkvinner. «World Rural Women Day» ble etablert av Generalforsamlingen i FN den 18.desember 2007, (resolusjon nr. 62/132), for å anerkjenne kvinners – inkludert urfolkkviners – bidrag til å fremme landbruk og bygdeutvikling, matsikkerhet og utrydde fattigdom»[1]. Ideen går tilbake til den 4. Verdens Kvinnekongress 1995 i Bejing – så i år feirer vi 20 års-jubiléum.

Mat som menneskerettighet

Retten til mat, ernæring og helse er en av menneskerettighetene som FN har vedtatt allerede i 1945. Men virkeligheten er at hver dag dør 20-30 000 mennesker av sult eller sultrelaterte årsaker. De fleste av dem bor i fattige land i Sør, og svært mange av dem er bønder. Småbrukere, og særlig kvinner, er også særlig rammet av klimakatastrofer.

Mange tiltak for å redde matsituasjon i verden har slått feil. I 1970 fikk den norskættede Amerikaneren Norman Borlaug Nobels Fredspris for «Den Grønne Revolusjonen» i utviklingslandene. Den økte bruken av kunstgjødsel, feil teknologi og kjemikalier førte til dårlige avlinger og sosial urettferdighet. Fortsatt er det ca. 846 millioner mennesker, en av åtte, som er underernærte[i]. Men hva gjøres for å forbedre situasjonen? De samme feilene fra den Grønne Revolusjonen blir gjort, med økt satsing på utenlandske investeringer og industrilandbruk i fattige land[ii].

I følge FAO blir det i 2050 ca. 9 milliarder mennesker i verden, og matproduksjonen må dobles. «Det er mulig å brødfø verdens befolkning, men ikke med agro industrien», sier Olivier de Schutter, FAO. En annen landbrukspolitikk er nødvendig: Ca 70% av verdens matvarer er produsert av småbønder, og det er viktig at disse matprodusentene – hvorav over halvparten er kvinner – blir tatt med i beslutninger for å løse sult og fattigdomsrelaterte problemer og tilpasning til klimaendringer.

La Via Campesina, «Bondens Vei».

NBS er medlem i den globale småbrukerbevegelsen La Via Campesina som startet i 1993 og som representerer ca 200 milioner småbrukere, urbefolkninger og landløse representrert av 164 organisasjoner i 73 land[2]. La Via Campesina kjemper for bønders rettigheter som en menneskerett og forsvarer småskala landbruk og lokal konsum og kritiserer storskala matindustri og global handel med matvarer (WTO). La Via Campesina sier NEI til de multinasjonale matvareselskaper og deres løsninger, som Grønn Revolusjon, REDD+ og såkalt «klimasmart» landbruk, land grabbing hos de fattigste, miljøskadelig teknologi og bruk av for mange kjemikalier og genmodifisering.

 Matsuverenitet og agroøkologi

Prinsippet om matsuverenitet betyr at alle mennesker, regioner og nasjoner selv skal kunne bestemme over egen matproduksjon. La Via Campesina fremmer agroøkologi som den beste løsningen på fattigdom, sult og klimaproblemer. Agroøkologi baseres på naturens egne premisser og lokale kunnskaper. Viktig er langsiktig planlegging, etiske hensyn til miljø og menneskers helse, produksjon av sunn mat, miljøvennlig teknologi og mest mulig lokalt forbruk. Verden trenger mer sysselsetting, bedre velferdsordninger og rekruttering av flere bønder.

Kvinners kunnskaper

La Via Campesina legger stor vekt på kvinners deltakelse. Kvinner kjemper mot vold mot kvinner. Dette innebærer også kampen for kvinners rett på land, vann og til andre ressurser. I det sørlige Afrika er det en sterk allianse- og nettverkbygging der kvinnene kjemper mot invasjon av multinasjonale selskaper. De demonstrerer mot landgrabbing og monopolisering av frø. Kvinnene organiserer seg for å bytte frø og dele kunnskaper verden over.

Kvinneutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag samarbeider med et nettverk med kvinner – bønder, bygde- og bydamer, kvinner i Nord og i Sør – der vi samarbeider for kvinners rettigheter og særlig for kvinnenes rettigheter til land, ressurser og deltakelse.

«Vi er fattige, men vi har kunnskapen, og vi er mange» sier Elisabeth Mpofu fra Zimbabwe, leder av La Via Campesina.

Arrangement på Bygdø Kongsgård

I jubiléumsåret markerer Norsk Bonde- og Småbrukarlag kvinners arbeid og kreativitet – i Norge og i verden, på landet og i byene. Tema for årets arrangement er «Urbant landbruk og kreative kvinner», med fokus på urbant landbruk og dets muligheter. Gjestgiver er Det Urbane Landbrukssenteret på Bygdø Kongsgård der bybefolkningen kan lære om landbruk og lokal matproduksjon. Viktig er også andelslandbruk som en kreativ løsning for lokalt samarbeid og nærhet mellom produsent og konsument.

Ilona Drivdal, Kvinneutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

[1]

Fra: http://www.un.org/en/events/ruralwomenday/

[2]www. viacampesina.org

[i] Les mer: Aksel Nærstad og Olav Randen: Den unødvendige sulten. Boksmia 2012.

[ii] SPIRE hefte: “Grønn Illusjon: http://spireorg.no/files/spire/documents/SpireheftetilTrykk.pdf

Read Full Post »

Eit år med landbrukspolitikk som vil gi solid støtte til småskala familielandbruk

FN lanserte nyleg 2014 som det internasjonale året for familielandbruket. Sidan oppstarten i 1993 har den internasjonale småbrukarrørsla La Via Campesina vore den einaste organisasjonen som dagleg har forsvara småskala familielandbruk globalt. Dette arbeidet går føre seg i våre 160 ulike organisasjonar i 79 land, og blir  utført  av meir enn 200 millionar medlemmer, kvinner og menn. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er stolte av å ha vore medlem sidan oppstarten.

La Via Campesina er representert i 18 land i Europa, og våre søsterorganisasjonar er både småbrukarar og landarbeidarar som medlemmer. Alle er organiserte under paraplyen matsuverenitet og småbrukarverdiar, som begge er essensielle for omgrepet familielandbruk.

EU-kommisjonen arrangerer møte 29. november, og det er viktig for oss å minne deltakarane der om nokon viktige fakta: Små – og middelsstore gardsbruk er framleis den økonomiske og sosiale ryggraden i europeisk landbruk. Gjennomssnittleg storleik på eit europeisk gardsbruk er 140 m2, men meir enn 69 prosent er under 50 m2, og berre 2,7 prosent er over 1000 mål. Slik er situasjonen i Europa, den regionen som har mest makt når det handlar om å gjere vedtak som påverkar landbruket i alle land.

Basert på garden sine eigne ressursar og arbeidskapasitet, og ikke berre kapital, er desse gardsbruka tilpassa eit stort mangfald innan naturgitte, sosiale og økonomiske tilhøve. I generasjonar har desse lokalt tilpassa strukturane garantert tryggleik og mangfald av mat for europeiske borgarar. Det er ein verdifull modell basert på sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Målet med dette landbruket er å produsere sunn og lokalt tilpassa mat på eigne ressursar utan å øydelegge for matproduksjonen i andre land. Målet er ikkje matproduksjon som grunnlag for børs og spekulasjonar.

På trass av alle desse gode intensjonane, opplever vi år etter år at politikken blir utforma slik at fleire og fleire av desse gardane ligg aude. Dette blir ofte framstilt som ei naturleg og moderne utvikling, men er dårlig tilpassa dei problema vi står ovanfor i det 21. århundre og den globale krisa som europeiske folk står ovanfor.

Tida er for lengst komen for å relokalisere eit mangfald av landbruksprodukt og innføre retningslinjer basert på prinsippet om matsuverenitet. Småbrukarverdiane og ein sosial bærekraftig jordbruksmodell må oppretthaldast og støttast. Både nye og unge bønder har plass i den landbruksmodellen som Småbrukarlaget og La Via Campesina arbeidar for. I fleire europeiske land vender nå folk seg til landbruket frå fleire kriseråka økonomiske sektorar. Dei kan alle finne ei framtid i landbruket!  Enkeltland sin landbrukspolitikk treng solid gjennomgang og endring i tråd med direktiva frå komiteen for World Food Security av FNs Food and Agriculture Organization ( FAO ) .

Eit svært viktig punkt er at alle hygieneforskrifter må vere tilpassa den kvardagen som bønder opplever i produksjon og foredling. Lovgivning som regulerer frø, må støtte bøndene sitt eigarskap og kontroll og ikkje favorisere agroindustrien. Felles for mange land i Europa er også at landbruket treng meir eigna  finansiering for småskala gardar enn dagens bygdeutviklingsprogram. Det må også leggjast til rette for nye og meir hensiktsmessige distribusjonskanalar og ikkje minst må marknadane regulerast for å garantere akseptable og stabile prisar.  Fleire av våre yrkessøstre og brør i mange land slit også med reell rett til å organisere seg. Det må vere ein sjølklar rett i alle land. Kollektiv, solidaritetsbasert organisering av småskala familielandbruk bør vere ein sjølvskriven rett over heile verda.

Det europeiske småbrukarlaget av rørsla La Via Campesina apellerer til dei internasjonale institusjonane, og særleg til EU, om å arbeide samanhengande og systematisk for å definare sin landbrukspolitikk. Det internasjonale året for småskala familielandbruk må ikkje berre bli fine ord som får oss til å gløyme dei svært viktige og kritikkverdige forhandlingane som er undervegs med USA. Den dialogener er me overtydd om vil øydelegge famlilielandbruket, inklusiv lovgiving rundt frø, patent, genmodifisering og heile den framtidige felles europeiske landbrukspolitikken.

Vi treng alle småbruk!

 

Read Full Post »