Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘gynekologisk kreft’

Maurstadprisen gis til personer som kommer seg tilbake fra alvorlig sykdom eller annen livskrise. Toralv Maurstad var foranledningen til at prisen ble opprettet og gitt ham i 2016 etter at han med stor viljestyrke og hard trening kom tilbake til scenen etter et alvorlig slag våren 2016.

Maurstadprisen 1Ann Merete Furuberg tildeles Maurstadprisen av fylkesordfører Dag Rønning i Hedmark og Toralf Maurstads kone, Beate Eriksen

Ann Merete Furuberg fra Grue Finnskog ble født i 1955. Hun gikk på Kongsvinger gymnas og studerte skogbruk ved Norges landbrukshøgskole, og maskinlære og produktutvikling på Norges Tekniske Høgskole. Hun har doktorgrad i skogbrukets driftsteknikk (1991). Hun driver gård med 3000 dekar skog og har sau, mohairgeiter, mjølkegeiter, høner, griser, frukt, bær og grønnsaker. I tillegg til å levere til Nortura, har hun utsalg i den lokale butikken og salg av lokalmat direkte fra gården. Hun har hytteutleie og utleie av rom i hus på gården, og driver Finnskogen Natur-Kultur-Helse Gård.

Hun har vært ansatt i skogforskningen på Ås i en årrekke, og har arbeidet med forskning, undervisnin og veiledning av  studenter.

Hun har hatt en rekke verv både nasjonalt og internasjonalt i skogbruk, jordbruk og politikk.

Hun var gruppeleder for Sp i fylkestinget i Hedmark i 12 år, nestleder i Kommunenes Sentralforbund og satt i kommunestyret i Grue. Merete hadde vært fylkesleder i Hedmark Bonde- og Småbrukarlag før hun i 2010 ble valgt til leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Hun ble senest gjenvalgt for en ny periode, 2016-17, på landsmøtet i 2016. Hun fikk Eidsvold Værks Skogpris som medstifter, organisasjonsbygger og leder av «Jenter i skogbruket». Hun har internasjonal forskerpris.

Hun var nestleder i Nei til EU, styremedlem i Glommen Skog og leder i Hedmark Skogselskap.

 

Sterk forhandler

I dag er Merete Furuberg talsperson i en organisasjon som hvert år forhandler med Staten om bondens rammevilkår. Kortreist mat, miljøvennlig produksjon, lokal foredling, god dyrevelferd og levende kulturlandskap er alle viktige saker.  Det er også viktig å sikre at bøndene ikke blir hengende etter andre yrkesgrupper når det gjelder inntekter. Hun står fram som en uredd forhandler og målbærer småskalajordbruket som en viktig del av landets matforsyning, distriktsbosetting og landskapspleie med beitedyr.

 

Arvelig disponert for kreftsykdom

Da Merete Furuberg var midt i 40-åra, ble hun operert for kreft i underlivet. Fire store operasjoner, 31 strålebehandlinger og seks cellegiftkurer ble gjennomført i år 2000. Nye operasjoner kom til i 2013. En mutasjon langt tilbake i generasjonene har ført til en genfeil som går i arv. Den fører til at hun er programmert til å få kreft. Det er noe som har fulgt farsslekta fra Finland. Man vet ikke når det startet, men faren ble operert for tykktarmskreft da han var 49. Da han var 69, ble han operert for kreft i urinveiene. Kvinnene på farssiden får kreft i underlivet når de er i 40-årene.

Senere har det kommet nye svulster, ikke som spredning, men som nye kreftformer. Hun er nå operert for fire kreftformer og venter på den neste i urinveiene. Helt siden faren ble kreftoperert for første gang, har hele familien gått til jevnlige kontroller i et kreftprogram. Også søsteren og datteren bærer genet, men ikke sønnen. Dermed kan man være forberedt.

I 2016 hadde Merete Furuberg en ny runde med kreft. Det ble 5 nye cellegiftkurer og en stor operasjon på Radiumhospitalet. Hun fikk både kolostomi og urostomi.

Fra 1. januar 2017 var hun tilbake som leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

 

Åpen om tabuer

Småbrukarlagets leder er åpen om kreften, og snakker gjerne om sykdommen, også når hun er nyoperert og tilbake på jobb, som nå. Særlig snakker hun om tabukreften, den som rammer så mange kvinner: kreft i eggstokker, livmor og livmorhals. Hvert år får over 300 kvinner livmorhalskreft, 70 dør av sykdommen.

Da Merete lå nyoperert på sykehuset i 2000, oppdaget hun at det ikke fantes noen interesseorganisasjon for underlivsopererte kvinner. Året etter var hun med på å etablere «Foreningen for gynekologisk kreftrammede», og sa ja til å være en talsperson. Siden den gang har hun gitt et utall intervjuer, også mens hun lå med slanger i kroppen på sykehuset. Og hun har holdt mange foredrag om underlivskreft for både kvinner og for menn.

For mange kvinner fører slik kreft til store omveltninger i livet, både mentalt og fysisk. I foreningen heter det seg at kvinner med slik kreft «mister både livmor og ektemann». Merete mener at alle kvinner som har trøbbel med underlivet bør sendes til ultralyd. Men det stopper hos politikerne, som mener kostnadene blir alt for store.

 

Kreftkampanje

Merete fronter Kreftforeningens Sjekk deg-kampanje. Kampanjen skal få jenter til å ta celleprøve for å teste på livmorhalskreft. Budskapet er enkelt: ta en celleprøve hos fastlegen og unngå livmorhalskreft. Det kan redde mange liv og hjelpe kvinner til å slippe mye lidelse og smerte.

 

Forbilde til å hedre

Merete Furuberg har vært gjennom mer enn de fleste, men har klart å hente styrke både fysisk og mentalt til å komme tilbake. Hun har fått drapstrusler og opplevd identitetstyveri. Den gang i 2000 gikk hun rundt og tok adjø med alt og alle.

Det er ikke funnet spredning, verken i vevs-prøver eller i de 20 lymfeknutene som ble fjernet og testet i 2016. Merete føler at hun enda en gang får livet igjen som gave.

Og hun skal bruke det til å leve og fortsatt yte sitt beste for andre kreftpasienter, familien og for bønder, småbrukere og bygdene.  Vi takker for alt Merete Furuberg har gjort som forbilde for de som rammes hardt av alvorlig og livstruende sykdom

BB

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har fått beskjed av Radiumhospitalet basert på resultatene fra MR og CT bilder som nylig ble tatt. Fordi jeg «uten tvil har god effekt av cellegift kurene» (sitat legene) hadde jeg cellegift kur nr. 5 forleden.

Som jeg skrev i en tidligere rapport om ståda, gikk det ikke an å operere i juni fordi svulsten lå «kjelkete» til. Nå går det an å operere!

Cellegifta virker over gjennomsnittet godt på meg. Svulsten er krympet fra 7,2 × 3,1 x 7,0   til   2,4 × 1,1 × 2,5. Det er derfor svært stor sannsynlighet for at jeg overlever denne gangen også. JIPPI. Ingen har garantier – derfor velger jeg sjøl ordene «svært stor sannsynlighet».

Det har vært nesten uutholdelig spennende å gå og vente på endelig beskjed som også kunne ha hatt denne ordlyden: «Det er dessverre ikke noe mer vi kan gjøre for deg». Så får jeg en god beskjed i stedet! Tenk dere den følelsen jeg da fikk! Det nærmeste jeg kan sammenligne med er følelsen jeg fikk da jeg fødte ungene mine!

Jeg er så uendelig ubeskrivelig takknemlig! Det er som å ha fått et kick i ekstremsport. Tenk at jeg får livet tilbake enda en gang! Jeg svever og veldig ofte gråter av glede.

Den sterkeste bestanddelen av cellegifta som jeg får kommer fra treet barlind. Cellegifta heter «taksol». Barlind er Taxus Baccata på latin. Det er denne cellegift-typen, og styrken på dosen som jeg får, som gjør at jeg har mistet håret, vipper, øyenbryn og alt kroppshår.

Skogen reddet meg nok en gang! Derfor har jeg i dag tilføyd ei linje til i følgende dikt:

Vi trenger skog til mer enn ved på peisen

avispapir, kartong og veggpanel

Vi trenger skog til drømmens båt på reisen

Og til å bygge kirken i vår sjel.

Vi trenger skog til å redde livet!

 

Jeg skal tilbake! Jeg føler at jeg har så mye å gi – jeg er ikke ferdig!

I tillegg til oppgaver for Norsk Bonde- og Småbrukarlag og utvikling av gården på Finnskogen, vil jeg gjøre en innsats for Gynkreftforeningen, Kreftforeningen og kreftsaken.

Nå er det viktig å følge opp #sjekkdeg-kampanjen! Det er Kreftforeningen og Det Nye som står bak kampanjen, og målet er å få kvinner til å ta celleprøven mot livmorhalskreft – en prøve som redder liv.

I dag får alle kvinner fra 25 år brev fra Kreftregisteret hvert tredje år, med beskjed om å kontakte fastlegen for å ta celleprøve. I Norge er det bare 67 prosent som følger oppfordringen. Spesielt de yngste er dårlige til å sjekke seg; 4 av 10 unge kvinner mellom 25 og 29 år følger ikke anbefalingen om å ta celleprøve. I en TNS Gallup-undersøkelse viser at de ikke sjekker seg fordi de glemmer det, og fordi de synes det er ubehagelig.

At færre sjekker seg er veldig bekymringsverdig, spesielt med tanke på at aldri før har så mange unge kvinner fått livmorhalskreft i Norge. Hvert år er det 300 kvinner som får sykdommen, og 70 kvinner dør.  Det er 70 for mange- vi har ingen å miste! Blant kvinner under 40 år har man de siste årene sett en 30 % økning i antall krefttilfeller.  Årsakene er blant annet at de færre møter opp til undersøkelse.

Det er triste tall, spesielt nå vi vet at livmorhalskreft lett kan forebygges! Ved å ta en celleprøve vil legene kunne oppdage og behandle celleforandringer før det blir kreft. Sjekker du deg regelmessig, reduseres sjansen for å utvikle livmorhalskreft i løpet av livet med 80 %. Det er en utrolig billig livsforsikring!

Budskapet er derfor enkelt: Ring fastlegen. Ta en celleprøve. Unngå livmorhalskreft.

Be om ytterligere undersøkelser, unngå alvorlig kreft og redd livet!

 

Read Full Post »

Kjære alle sammen!

Takk for hyggelige og inspirerende hilsener, blomster og gaver!

Informasjon om «ståda» – OBS Dere kan bare spre dette videre og fortelle til alle som spør. Gjerne til journalister også.

Jeg ønsker sjøl å være åpen, fordi jeg har ingenting å skjule. Jeg vet også fra arbeidet mitt innen Gynkreftforeningen at det hjelper andre når noen er åpne om utfordringene sine.

Jeg fikk ikke operasjon med det samme i juni fordi svulsten ligger «kjelkete» til. Den ligger fra skjeden til urinvegsystemet og støter mot diverse organer. Det er definert som gynekologisk kreft. Etter flere møter besluttet tverrfaglig legeteam å gi meg cellegift først.

Jeg har nå hatt 3 cellegiftkurer så langt. En hver tredje uke av relativt sterk dose. Jeg tåler behandlingen minst like bra som for 16 år siden, så alderen har ingen negativ effekt. Jeg føler meg overhodet ikke sjuk – har ingen smerter – og har hatt kampvilje og pågangsmot i hele sommer.

Jeg har selvfølgelig mistet håret både på hodet, i ansiktet og over helle kroppen. En av bestanddelene i cellegiftkuren som jeg får, er taksol. Denne gifta fjerner alt hår. Taksol fremstilles i dag syntetisk, men kommer opprinnelig fra barlind (Taccus Baccata på latin). Et skogstre skal prøve å redde livet til skogbrukeren!

Onsdag 24. august fikk jeg resultatene fra MR-bildene som ble tatt mandag.

Jeg måtte inn til Radiumhospitalet for personlig samtale på onsdag. Jeg var fryktelig spent. Jeg trodde at jeg var en relativt sterk person – men tida før var nesten uutholdelig.

Tenk dere følelsen da jeg kom inn på legens kontor og det første hun sa til meg var: «Jeg har ingen dårlige nyheter til deg i dag!» Cellegifta virker! Svulsten var i juni 7,2 x 7,0 x 3,1 cm.  Nå er den 4,6 x 4,6 x 2,0 cm.

Wow! Jeg tør ikke tro at det er sant enda! Kan det være forveksling av MR- bilder? Kan det være trykkfeil? Men innimellom er jeg sikker på at jeg overlever denne gangen også! Og er ubeskrivelig takknemlig!

Jeg er foreløpig sjukemeldt ut september. Den 31. august vil tverrfaglig legeteam vurdere alle bilder og resultater og beslutte hva de vil gjøre med meg. Jeg håper sjøl på operasjon for å få ut svulsten, og deretter nye cellegiftkurer som dreper eventuelle kreftceller som måtte finnes utenom selve svulsten. Jeg har ikke spredning, og ingen metastaser. Bare denne ene svulsten.

Jeg følger med i alt NBS-arbeid og setter pris på at jeg får kopier. Fordi jeg er engasjert og ivrig, og er full av overskudd nå fordi jeg er uthvilt, er det nesten litt vanskelig ikke å få ytre seg. Å lese Nationen hver dag og ikke ha noen rett til å kommentere på vegne av NBS er en rar følelse. Jeg har jo hatt dette ansvaret i 5 år, og har «abstinens».

Lykke til i alt dere gjør! Arne Lofthus, som fungerende leder, gjør en veldig god jobb!

Jeg hører av meg igjen seinere!

 

Med vennlig hilsen

Merete Furuberg (sjukemeldt leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag)

Read Full Post »

«Åh, NEI – ikke nå igjen!» er min første reaksjon da legen gir meg resultatet av prøvene. En ny kreftsvulst er funnet! Redselen og panikken kommer: «Jeg vil IKKE dø! Det er så mye jeg ikke er ferdig med!». Jeg kjenner angsten gripe om hode og kropp, og i noen sekunder er alt fullstendig kaos.

Så summer jeg meg og prøver å finne fornuftige tanker: «Du har jo opplevd dette før – gynekologisk kreft», sier jeg til meg selv. «Du vet jo at den arvelige genfeilen fører til at det kommer nye svulster på bestemte steder!»

Jeg må slå meg til ro med det, fordi det er ingen vei utenom. Kontroller med CT, MR og mindre operative inngrep følger ved siden av fullt engasjement. Jeg føler meg ikke sjuk og er ikke sliten. Dagene går med til interessante utfordringer for Norsk Bonde- og Småbrukarlag og på gården her hjemme. Nettene går ikke så bra: Jeg sover til ca. kl. 3 – 4, og våkner stiv i kroppen og drivvåt av svette. Hver natt. Det er underbevisstheten som (be)arbeider. Jeg kontrollerer dagen, men ikke natta. Heldigvis klarer jeg å gråte, og nattesvette og tårer blandes i et lindrende vått lag.

Nattas tanker streifer mine kjære barn, mamma, barnebarnet, svigerbarn, venner, dyra – og alle i Norsk Bonde- og Småbrukarlag: «Unnskyld, for den belastningen jeg påfører dere! Unnskyld for det merarbeidet min kreftsjukdom påfører dere!»  Dårlig samvittighet er en merkelig følelse i en slik situasjon. Selv om ingenting er min feil, kan jeg ikke la være å føle skyld når jeg er årsaken til forandringer som kan være vanskelig for andre å rette seg etter. Og takle!

Jeg er nå, som under første gang kreften rammet i år 2000, kjempeimponert over Radiumhospitalet. Det er et koselig og varmt sykehus, med kunst på veggene. Alle som jobber der, leger, sykepleiere og assistenter, er dedikert til jobben, og jeg trives med studenter som er i lærefasen. Ivrig etter lærdom, lyst til å hjelpe.

Merete Radiumhospitalet

Jeg fikk første cellegiftkur onsdag 29/6, og har taklet den stort sett som i år 2000; uten for mye av de verste bivirkningene man kan oppleve. Matlyst har jeg, og jeg har sovet bedre. Jeg krysser fingrene for at det skal fortsette slik. Jeg kjenner at giften jobber i kroppen, og jeg føler nærmest at kreftsvulsten er blitt litt forbannet. Jeg er mer på offensiven igjen: jeg skal vise kreftsvulsten hvem som er sjefen!

Selv om denne typen cellegift tar alt håret mitt, er jeg glad for at det er nettopp denne typen jeg får. Cellegiften består blant annet av bestanddelen taxol, som opprinnelig ble fremstilt av treet barlind.  Jeg føler at naturen og skogen er en del av mitt lag i kampen mot kreften! Det gir meg styrke.

Da jeg fikk beskjeden om kreft igjen, visste jeg at det største og viktigste er å overleve. Veien dit får være som den vil, men jeg skal overleve, og jeg skal bli frisk.  Selv om dette er det overordnede fokuset og målet, lever man hver dag. Man føler og tenker, opplever og erfarer. Alle fysiske forandringer som man selv ikke bestemmer over, er vanskelig å takle psykisk.

Det å miste håret er vanskelig. Det gir en følelse av å miste kontroll, når man ikke engang kan bestemme over sitt eget hår. Sist jeg fikk cellegift fikk jeg en vond opplevelse da jeg en dag, som alle andre dager, skulle gre håret. Til min store forskrekkelse så jeg at hårbørsten var full av det egentlig så friske, lange håret mitt. Selv om jeg visste det kom til å skje, var jeg ikke forberedt. Jeg lærte noe da. Denne gangen har jeg klippet av meg det atter igjen lange håret mitt. Jeg vet at jeg kommer til å miste håret, og selv om jeg fortsatt har en god del igjen på hodet, føler jeg at det er jeg som har tatt kontroll over situasjonen. Og det tror jeg fører til at det er litt lettere å se seg selv med blank isse, og et uttrykksløst ansikt i mangel av øyenbryn og øyenvipper.

Egentlig betyr det jo ingenting i kampen for å overleve!

Cellegift er gift. Den angriper ikke bare den syke delen av kroppen min, de friske, sterke delene av meg vil også bli berørt. Det vil si at immunforsvaret blir svekket og det vil være på sitt laveste åtte til tolv dager etter hver kur. I dette tilfellet vil det være under Finnskogdagene 2016, noe som igjen betyr at jeg kun kan bidra fra hjemmet. Jeg kan heller ikke ta imot besøk fordi en ellers ufarlig forkjølelse eller infeksjon vil være svært uheldig for meg å få i denne perioden. Men telefoner, sms, epost er velkomment. Det varmer og gjør godt.

 

 

Read Full Post »