Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘jord’

95 prosent av all mat som produseres i verden har sitt grunnlag i jord. Likevel er matjord en av våre mest oversette ressurser.

2015 er året da FNs tusenårsmålene ser sin slutt, og nye mål er blitt forhandlet fram. FNs nye bærekraftsmål skal fungere som en global arbeidsplan for samfunnsutvikling. Samtidig er 2015 utpekt av FN som ”året for jordsmonn”.

Bærekraftsmål nummer to sikter på å «utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk».

For at målet skal nås er det viktig å ta vare på jorda, og her kan Norge bidra. Jordbruket har de siste 50 åra hatt en enorm produksjonsøkning, men dette er noe som har gått på bekostning av fruktbarheten i jordsmonnet. Industrilandbruket tærer ut næringsstoffene i jorda og reduserer mangfoldet og kvantiteten av biomassen. Konsekvensene er et jordsmonn i ubalanse med mindre fertilitet og redusert evne til å binde CO2. Klarer vi ikke å snu utviklingen med stor erosjon og degradering av jord verden over, står vi i fare for å miste selve grunnlaget for matproduksjon.

Dette er alvorlig, men mulig å gjøre noe med. Å legge om matproduksjonen i en mer bærekraftig retning handler i stor grad om å ta bedre vare på jorda. Et sunt jordsmonn vil holde bedre på vann, noe som er viktig i områder rammet av tørke. Et sunt jordsmonn vil binde mer karbon, og kan på den måten være et hjelpemiddel i kampen mot klimaendringene. Et sunt jordsmonn gir planter som er mer motstandsdyktige overfor sykdommer og skadedyr, og et sunt jordsmonn er helt essensielt for en matproduksjon som gir tilstrekkelig og næringsrik mat til hele verdens befolkning.

De nye bærekraftsmålene er universelle; det betyr at de også gjelder i Norge. Vårt store forbruk av fossil energi, kunstgjødsel og proteinrikt fôr her hjemme er med på å redusere muligheten for at bærekraftsmålene nås globalt. Selv om vi har store beitearealer, er det bare tre prosent av det norske arealet egnet til å dyrke mat. Når vi bygger ned matjord i Norge eller lar være å utnytte beiteressursene, må vi legge beslag på andre lands jordbruksarealer gjennom økt import. I et internasjonalt perspektiv er dette usolidarisk, da alle land bør har mulighet til, og ikke minst være pliktige til, å sørge for mat til sin egen befolkning. Med en økende befolkning er det viktig at vi tar vare på det lille dyrkbare arealet vi har, for å kunne produsere mat i Norge også i framtiden.

Blant verdens fattige er det mange som lever direkte av jorden; de er småskala matprodusenter. Disse sliter ofte med dårlig jordkvalitet, og har langt mindre avlinger enn de kunne ha hatt med tilgang på riktige innsatsfaktorer og infrastruktur. Det ligger et enormt potensiale i å løfte småbønder ut av fattigdom gjennom en større satsing på landbruk i utviklingsarbeidet vårt. Dette må selvfølgelig dreie seg om bærekraftige metoder som har som mål å bygge opp fruktbarheten i jorden, heller enn å utarme den. Bekjempelse av fattigdom er også uløselig knyttet til en rettighetskamp for marginaliserte grupper, som ikke nødvendigvis nyter godt av en generell økonomisk vekst. En inkluderende vekst og en rettferdig ressursfordeling må derfor være overordnede mål for all bistand til landbruket.

Å satse på landbruket er flere ganger så effektiv fattigdomsreduksjon som investering i andre næringer. Det er dermed merkelig at landbruk – så langt – ikke er et satsingsområde i det norske bistandsbudsjettet. En forutsetning for å oppnå bærekraftsmål nummer to er at Norge øker sin satsing på bærekraftig landbruk med en menneskerettslig tilnærming. Undertegnede organisasjoner forventer at Norge nå viser at vi er beredt på å satse og støtte opp om FNs bærekraftsmål, gjennom å være tydelige og ambisiøse i hvordan Norge vil gå frem for å oppnå disse.

Kari Helene Partapuoli, Utviklingsfondet, Lovise Ribe, FIAN, Mari Gjengedal, Spire

Merete Furuberg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Merete Furuberg, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »

Skal vi bønder stå med lua i hånda og alltid ta imot MINDRE enn andre grupper i samfunnet? Skal vi godta at avstanden til andre grupper øker? Skal vi norske bønder finne oss i at Norge bruker under 1 prosent av statsbudsjettet på jordbruk, faktisk mindre enn hva EU bruker på sitt jordbruk! Dette godtar vi ikke lenger! Bonde – Reis deg! Vi står foran store utfordringer når det gjelder matforsyning. Klimaendringer, folkevandringer og befolkningsvekst gjør at vi må øke matproduksjonen. Stortinget har sagt at vi skal øke matproduksjonen i Norge i takt med befolkningsveksten. Da må det til en helt annen satsing enn det regjeringen nå legger for dagen. Kampen står også om hvordan maten i Norge skal produseres – om mattryggheten for landets innbyggere – om dyrevelferd og folkehelse – kulturlandskap – om klima og miljø – om vi skal ha familiejordbruk på norske arealer eller selskaps- (industri) jordbruk basert på importert arbeidskraft og importert fôr m.m. Mattrygghet og matsikkerhet er det viktigste for alle mennesker. Vi kan alle bidra: Våre myndigheter med rammevilkår og penger for å bruke alt tilgjengelig jordbruksareal og sikre mange nok bønder som produserer trygg mat. Verdens matproduksjon er truet. Kjemp for trygg mat i framtida! I fjor var FNs år for Familiejordbruk. I år er FNs år for jordsmonn. Verdenssamfunnet er i ferd med å forstå alvoret. Imidlertid får vi ikke gjennomslag hos dem som har makta i Norge – foreløpig. Regjeringens mål er å redusere bevilgningen til jordbruket mest mulig, svekke bonden og tollvernet. Inntektsvekst i jordbruket skal skje gjennom en forsterket rasjonalisering, bygd på forutsetningen om at stordrift vil gi reduserte enhetskostnader og dermed større inntektsmuligheter for de bøndene som er igjen. Regjering og Storting må prioritere matsikkerhet og beredskap. Skal man få til det, må matproduksjonen økes på norske arealer – over hele landet. Og det vil koste penger! Har bøndene makt til å få gjennomslag? Hva er jordbrukets makt? Jordbruket har stor makt, men den er ikke blitt brukt til å endre kursen, men snarere til å forsterke den. Kursendringen starter med premisset økt matsikkerhet istedenfor dagens svekkede matsikkerhet. Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug kritiserte Norsk Bonde- og Småbrukarlag for ikke å ta ansvar ved å bryte jordbruksforhandlingene. Samtidig ga statsråd Listhaug selv noe av forklaringen på hvorfor Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt forhandlingene i sin karakteristikk av inngått avtale mellom Staten og Norges Bondelag. Hun understreket at de strukturendringene som regjeringen fikk gjennomført i 2014 nå ligger fast. Hun tilføyde at omfordelingen av penger fra små og mellomstore bruk til de største, som staten fikk til i fjor, blir videreført med Norges Bondelags signatur i år. Dette kan ikke Norsk Bonde- og Småbrukarlag godta. Vi tar ansvar for å få til en annen og bedre politikk. I sitt første tilbud foreslo regjeringen å redusere antallet melkekvoteregioner fra dagens 18 til mellom sju og ni. Dette har vært et viktig punkt i forhandlingene, fordi en slik endring ville lagt til rette for en kraftig sentralisering av norsk melkeproduksjon. For Norsk Bonde- og Småbrukarlag er det viktig at det produseres melk også i distriktene. Da er styrking av økonomien i mjølkeproduksjonen i distriktene viktig i tillegg til inndeling av melkekvoteregioner. I statens reviderte tilbud var melkekvoteregionsaken tatt ut av forhandlingene, og ville blitt vedtatt med ingen endring på 18 på Stortinget ved felles brudd. Det handler om et verdisyn, maten skal produseres på en bærekraftig og forsvarlig måte. Det kommer til uttrykk i våre prioriteringer. Sett over tid, har NBS prioritert å fremme et jordbruk som tar utgangspunkt i de ressursene som det enkelte bruk rår over. Dette gjelder både gras-, beite- og kornproduksjon. Derfor har vi vært opptatt av å prioritere satsing på små og mellomstore bruk, nettopp for å gi muligheter for å utnytte det lokale ressursgrunnlaget. Dette har vi i mange år bl.a. gjort ved å fremme forslag om et driftsvansketilskudd. Tilskuddet er målrettet mot tungdrevne arealer som står i fare for å gå ut av drift. NBS sitt forslag fra år 2000 om å etablere et verdiskapingsprogram for lokalmat – vedtatt av Stortinget våren 2000 – er et glitrende eksempel på en nytenkende organisasjon. Et annet eksempel på at organisasjonen tidligere har inntatt moderne standpunkt, som eneste organisasjon i landbruket, var da NBS gikk inn for at jenter og gutter skulle ha juridisk sett lik odelsrett. NBS tenker slik prinsipielt: Vi bønder får inntekt av det som vi selger og fra budsjettoverføringer fra staten. De store bøndene som selger mer i kg eller liter vil få større økte inntekter fra prisøkningene. NBS mener at for å nå politiske mål om jordbruk i hele landet, utvikling av kulturlandskap, biologisk mangfold, matsikkerhet, miljø og klima osv, må overføringene fra staten brukes i større grad til fordeling til små og mellomstore bruk i hele landet, særlig i distriktene. Dette gjøres gjennom å bruke relativt sett mer penger på de første antallet dyr, dekarene av arealet osv. Dette betyr ikke at de store bøndene ikke får dette, men de vil få relativt sett mindre overføringer til de neste antallet dyr eller dekar av arealet. De store får relativt sett mer inntektsøkning gjennom prisøkningene. Dette må jo være mer «rettferdig» i tillegg til at vi oppnår de politiske målene. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon, voksende klimautfordringer, befolkningsvekst og spådommer om mat- og vannmangel, må det satses på økt matproduksjon på alle jordbruksarealer i hele landet! Store og små – hånd i hånd. Sammen er vi sterke! Sammen vinner vi kampen! Merete Furuberg Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »

Engasjement for det uvurderlige livet i matjorda

Regine Andersen, daglig leder, Oikos – Økologisk Norge Merete Furuberg, leder, Norsk Bonde- og Småbrukarlag Lars Haltbrekken, leder Naturvernforbundet

-Jorda har ingen stemme. Få mennesker snakker på dens vegne. Jorda er vår stumme allierte i matproduksjonen.

Ordene stammer fra generaldirektøren for FNs organisasjon for mat og landbruk FAO, José Graziano da Silva i forbindelse med lanseringen av FNs internasjonale år for matjorda. Med dette året setter FN fokus på den uvurderlig betydningen som matjorda har for matproduksjonen og menneskelig liv på kloden. Denne gangen handler det ikke først og fremst om jordvern, altså hvordan vi sørger for at matjorda ikke blir bygget ned, selv så viktig dette er. Nå handler det om noe langt mer: Om de levende organismene i jorda som er så avgjørende for at den skal gi oss mat. Kunnskapen og bevisstheten om den levende matjorda er mangelvare verden over. Det har alvorlige konsekvenser for vår behandling av matjorda og fører til at stadig mer matjord forsvinner ut av produksjon.

I dag er det verdens miljødag som markeres kloden over med fokus på matjorda. Hovedformålet er å øke oppmerksomheten om betydningen av jord for matsikkerhet og viktige økosystemtjenester.

En av de viktigste øko-systemtjenestene matjorda kan gi ved siden av mat er karbonlagring. -Jorda er hjemmet til minst en fjerdedel av det biologiske mangfoldet, uttalte FAOs da Silva i forbindelse med lanseringen av jordåret. -Disse organismene er sentrale for karbon-syklusen. De hjelper oss å bekjempe og tilpasse oss klimaendringene, sa han. Bevisstheten om denne funksjonen må få oss til å tenke nytt om matjord.

Jorda er så mye mer enn livløst stoff, slik vi gjerne tror. God matjord er proppfull av levende organismer som alle spiller viktige roller for å opprettholde jordas fruktbarhet. Det kan være tusenvis av bakterier, sopp, spretthaler, meitemark, midd og andre organismer under et fotavtrykk i god matjord. Men forståelsen av samspillet i dette enorme mangfoldet er ennå lite utviklet.

Meitemarken er et usedvanlig husdyr for bonden, og har stor betydning for jordkvaliteten. Den drenerer og lufter jorda, skaper god jordstruktur, bryter ned organisk materiale og gir næring til plantene. Allerede Charles Darwin skjønte meitemarkens uvurderlige betydning. – Uten dette ydmyke vesenets arbeid, ville jordbruk, slik vi kjenner det, vært svært vanskelig, om ikke helt umulig, skrev han allerede i 1881.

En annen av heltene i jorda er sopproten, som også kalles mykorrhiza. Den er en symbiotisk forbindelse mellom sopp og planterøtter som gjør utveksling av næringsstoffer mulig. Sopprøttene gir planten mulighet til å ta til seg næring fra lufta, samtidig som de gir næring fra planten til det viktige jordlivet rundt røttene, som planten er så avhengig av. Uten disse skjøre forbindelsene er plantene langt dårligere ‘skodd’ til å ta opp næring fra jorda og jordorganismene til å produsere næring for plantene.

Det er gjennom omdanning av planterester og organisk gjødsel at organismene i matjorda binder karbon. Jo mer organisk materiale det er i jorda, desto bedre fungerer den som karbonlager.

Gjennom det siste århundret har matjordas kår blitt stadig dårligere. I dag er 33 prosent av verdens matjord moderat til alvorlig skadet. Den viktigste årsaken er framveksten av det industrielle landbruket. I stedet for å dyrke jorda, i ordets egentlige forstand, har man dyrket plantene ved å tilføre næring som gir rask vekst og å sprøyte med kjemisk-syntetiske midler som er gift for mange av jordorganismene. Det har gitt stor produksjonsvekst, men ikke uten omkostninger.

I 2008 ropte 400 forskere alarm da de i Johannesburg la fram den store rapporten Landbruket ved et veiskille for regjeringsrepresentanter fra 80 land. – Et ensidig avlingsfokus undergraver jordbrukskapitalen og gir en stadig mer utpint og delt planet, sa lederen Bob Watson. Matjorda pines ut, vannreservene blir mindre, biene blir færre, det biologiske mangfoldet reduseres og det kjemibaserte landbruket er en stor kilde til klimagasser, viste rapporten. Det er avhengig av ikke-fornybare ressurser, som fosfor og fossil energi, som i framtida vil bli dyrere og før eller siden tar slutt. – Business as usual is not an option, slo Watson fast.

Siden har en internasjonal forskergruppe funnet ut at produktivitetsveksten i industrijordbruket er i ferd med å stagnere mange steder i verden. Dette gjelder særlig i verdens kornkamre. Enkelte steder faller produktiviteten. Driftsmetodene som skulle gi stadig større avlinger har møtt veggen og nå kommer tilbakeslaget. FNs klimapanel kunngjorde i 2014 at intensivt jordbruk gjør matproduksjonen sårbar i forhold til klimaendringene. Det er ikke robust til å møte framtidens klimautfordringer med mer tørke, flom og ekstremvær.

I FNs konferanse for handel og utvikling UNCTAD er også bekymringen til å ta og føle på. I 2013 utga de rapporten «Wake up before it is too late». Her sammenfattes forskningen rundt problemene som er beskrevet over. Konklusjonen er at verden trenger et paradigmeskifte i landbruket: Fra “grønn revolusjon” til “økologisk intensivering”. Nettopp dette vokser fram som en felles forståelse både i FAO og i store deler av FN-systemet. Det haster med å snu utviklingen over i en økologisk retning, skal framtidige generasjoner få muligheter til å brødfø seg.

I økologisk landbruk er kjemisk-syntetiske sprøytemidler forbudt. Vekstskifte står sentralt og det brukes kun organisk gjødsel. Derfor er det opp til 45 prosent mer biologisk mangfold på økologiske gårder. Økologiske driftsformer danner en spydspiss i landbruket for mer miljøvennlige metoder som blant annet tar vare på matjorda. Myndighetene må gjøre langt mer for å legge til rette for slike driftsformer, særlig nå som forbruket av økologisk mat vokser så raskt.

Jorda er grunnlaget for matproduksjonen og matsikkerheten vår. Bruker vi den som målestokk, vil mye annet falle på plass. Derfor er FNs jordår så usedvanlig viktig. FAOs generaldirektør sier det slik: -Vi trenger sunn matjord for å nå målene våre om matsikkerhet og ernæring, for å bekjempe klima- endringene og sikre bærekraftig utvikling.

Read Full Post »