Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘landbruk’

Knyken

Beklager «unge dame»!

Jeg var i gledesrus over at ENDELIG var det like mange kvinner som menn i panelet i en landbruksdebatt. Og kvinnene var ikke bare eldre representanter i 60 – 70 åra som har kjempet i likestillingskampens første år.

For meg som har hatt sterkt engasjement i alle år i «Kvinner i Skogbruket» og i likestillingsarbeid i jordbruket, ble dette en stor opplevelse.

Jeg til og med reiste meg i mitt første tilsvar til ei av kvinnene i panelet for i enda større grad å kunne se og oppleve at her var det virkelig 50 % kvinneandel.

Og så ble muligens blandingen av glede over denne opplevelsen og samtidig skulle gi tilsvar til et innlegg som forsvarte Regjeringens jordbrukspolitikk som går i feil retning, fullstendig gal da ordene kom ut fra hodet mitt!

Jeg har nok sagt ordene «unge dame» i feil setting i mitt svar til Høyres Guro Angell Gimse, siden reaksjonen kom fra henne på twitter. Jeg beklager det! 

Men jeg beklager IKKE ordene i resten av innlegget mitt om at Høyres landbrukspolitikk går i feil retning – også i et klimaperspektiv! Det mener jeg!

Dette skjedde under Familie- og landbruksdagen i KNYKEN i Orkdal 19. august som KrF arrangerte. Dagen startet kl. 12.00 med et familievennlig program, med dyr og aktiviteter.

Det var «sofa-prat» med bl.a. Geirmund Lykke, KrF sin førstekandidat til Stortinget. Det var grilling, «svartkjelkaffe» med vafler, og mye annet.

Landbruksdebatten ble ledet av Øystein Syrstad.

Hovedtema: Hvordan kan landbruket klare utfordringen med 20% økning i produksjonen, og samtidig redusere klima-belastningen.

Liste over deltagere i paneldebatten:

Debattleder Øystein Syrstad, TINE

Merete Furuberg, Norsk Bonde og Småbrukarlag

Lars Morten Rossmo, Jordvernalliansen og Landbruk 21

Alf Daniel Moen, Kystskogmeldingen

Kari Åker, Sør Trøndelag Bondelag

Guro Angell Gimse, Høyre

Geirmund Lykke KrF

Takk for at jeg fikk delta! Gratulerer til arrangør for vellykket gjennomføring!

Hilsen

Merete Furuberg

Read Full Post »

Norsk Bonde- og Småbrukarlag meiner at småskala norsk jordbruk er et viktig norsk bidrag til løysing av klimautfordringane.

I dag,19. februar, overleveres rapporten omkring norsk landbruk sine klimaavtrykk, og korleis det same landbruket kan bidra til reduksjon i utsleppa av skadelege klimagassar til oppdragsgjevar landbruks- og matminister Dale.

Den same ministeren er representant i ei regjering som på ingen måte erkjenner at moderne storskala- og industrilandbruk er svært øydeleggjande for klima og miljø. Forståinga i regjeringa omkring utfordringane, som ei samla verd møter med auke i temperatur på kloden, er at drøvtyggjarane er den store stygge ulven. Det er von om at denne rapporten, med mange faglege bakgrunnsnotat, kan auka kunnskapen hjå styresmaktene, slik at rett tiltak kan iverksetjast.

Internasjonale klimaavtalar, som forpliktar, vil tvinga fram ein annan landbrukspolitikk der norsk jord- og skogbruk vil syne seg som viktige element i løysinga på klimautfordringane.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har mange framlegg til konstruktive tiltak i dette arbeidet. Endring av landbrukspolitikken med meir fokus på areal, beiteland og der energibruken i produksjonen må sjåast på med kritiske auger. Regjeringa sit «grøne skifte» må få eit innhald som er meir enn vakre ord. Forsking og utvikling på meir bruk av fornybare energikjelder frå skogbruket er sentrale verkemiddel.

Produksjonsmåten i jordbruket er avgjerande for om jordbruket skal vera del av løysinga på klimautfordringane, eller framleis vera ein negativ faktor for framtidig klima i Noreg og på kloden. Den store bruken av areal i andre verdsdeler til produksjon av innsatsvarer i kraftfôrindustrien er døme på elendig forståing av klimaproblema som verdssamfunnet møter. Utarming av jorda i Brasil og Argentina, og miljøskadar på folk, vatn og dyr er diverre tilleggseffektar som mest aldri vert omtala i Noreg.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil meir enn berre produsera nok mat. Me vil at maten skal produserast på ein slik måte at matjorda og beitelandet i all framtid skal vera istand til å produsera maten. Me vil at forbrukaren skal kjenna samhald med bondefamilien, og kjenna seg trygge på at maten alltid er trygg og sunn.

Denne klimarapporten understrekar alvoret i situasjonen, og alvoret er at klimavtrykka på kloden no er så store at det vil vera påfallande om ikkje norske landbruksmyndigheiter også ser at norsk landbruk er på veg i gal retning.

Arne Lofthus, 99355590

Politisk nestleiar, Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

 

 

 

Read Full Post »

Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) tar ansvaret for å utvikle ny og bedre politikk. Fortidens politikk løser ikke framtidas utfordringer. Men får NBS støtte og samarbeidspartnere i dette arbeidet?

En overveldende stor andel av folket – hele 93 % vil ha norsk matproduksjon. Et bredt flertall på Stortinget har vedtatt at vi skal ha økt matproduksjon i Norge basert på norske ressurser. H – Frp sin regjeringsplattform skriver «økt matproduksjon med intensjon om økt sjølforsyning».

Dette skulle jo tilsi at døra er vidåpen til et handlingsrom for å produsere mat og utnytte jordarealene og andre ressurser i hele landet.

Dessverre – slik er det ikke! Det er stor nedgang ikke bare i antall bruk og jordarealer som går ut av drift, men i noen fylker og distrikter også nedgang i produksjonen. For landet som helhet skjer økt matproduksjon på importerte fôrråvarer, og sjølforsyningsgraden er nå nede på ca 37 %.

Riksrevisjonen foretok i høsten 2010 en gjennomgang av praktiseringen av norsk jordbrukspolitikk slik den blir satt ut i livet av landbruksdepartementet og dets underliggende organ. Konklusjonen var ganske klar – den måten departementet praktiserte politikken på førte til at avstanden mellom Stortingets mål for politikken og den faktiske utviklingen i jordbruksnæringen ikke stemte overens. De mål som legitimerer de store økonomiske overføringene til jordbruket og den omfattende mål- og regelstyringen av næringen, syntes i følge Riksrevisjonen sine funn å være langt fra å gå i oppfyllelse. Snarere er det sterke indikasjoner på at utviklingen går i motsatt retning av det et nesten samlet Storting har vedtatt.

Hvorfor? Kan de ikke bedre? Eller lyver de – og målene egentlig er andre?

Flere kritiserer jordbrukspolitikken. Felles for de fleste som kritiserer er at det er svært vanskelig å komme med alternative løsninger. Miljøene kan komme med forslag til løsninger knyttet til sitt eget spesifikke tema, men få vil eller kan komme med forslag til en ny politikk som dekker alle tema og svarer på alle de spørsmål som regjeringen prøver å svare på når den utformer sin politikk.

Denne mangelen på et samlet alternativ til dagens politikk, fører til at regjeringen når den nå skal komme med en ny melding, praktisk talt står uten en effektiv samlet motstand. Den står med andre ord fritt til å gjøre som den vil. Motstanden vil komme på detaljene, mens helheten som er grunnlaget for utviklingen, vil gå nærmest upåaktet hen.

Vi må samles om et sammenhengende alternativ som bruker jordarealene og ressursene i hele landet.

Uansett skal vi som rettesnor for valg av ny politikk/omforming av virkemidlene ha følgende mål, som vi mener er nokså identiske med Stortingsflertallets mål:

–        norsk mat skal produseres med norske ressurser så langt som mulig

–        jordbruk skal foregå i hele landet

–        teknikken som blir tatt i bruk skal bidra til å sikre at jordas produktivitet blir tatt vare på for framtida

–        produksjonsareal skal ikke bygges ned

–        stordrift skal ikke utkonkurrere mindre driftsomfang

–        arbeidet som blir nedlagt skal bli betalt etter vanlige prinsipper i samfunnet

–        kulturell kapital i form av kunnskap om landbruket under skiftende forhold i landet, skal verdsettes og gis mulighet til å utvikles videre

–        skog og trevirke er viktige ressurser som må utnyttes og verdsettes

Denne rettesnoren – som verken er særlig kort, ny eller særlig enkel – skal være det fundamentet som den operative politikken må fundamenteres på.

Med andre ord skal de ordningene som blir foreslått ha som mål å sørge for at de målene som er vist foran, kan bli nådd.

Dilemmaet ved å skulle lansere en annen politikk enn den som er ført, er at det omfattende nettet av tiltak og ordninger som samlet utgjør dagens politikk, skaper bindinger. Dette er økonomiske og sosiale bindinger som organisasjoner og enkeltpersoner frykter for å miste. Det blir lett å si nei til alle typer endringer som er ut til å ”ramme meg” på en uheldig måte.

En ny politikk må derfor suppleres med overgangstiltak som sikrer at de mennesker som skal videreføre arbeidet med landbruket under et nytt regime, ikke drukner underveis. En ny politikk må derfor være akseptabel og framstå som troverdig for bonden, for bonden sine organisasjoner, for forbrukeren og for mange nok politikere.

 

Merete Furuberg

Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »

Jeg kommer ikke til å savne Listhaug ett sekund

Ultraliberalistiske Silvy Listhaug (FrP) gikk i dag av som statsråd i Landbruks- og Matdepartementet.

  • Jeg kommer ikke til å savne Listhaug ett sekund, sier Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Og fortsetter:
  • Silvy Listhaug har ført en ultraliberalistisk politikk og har derfor klart å vekke mange bønder. I tillegg har hun klart å sette jordbruk og matproduksjon på dagsorden. Men det overskyggende negative er at hun ikke har vært en statsråd for norsk matproduksjon – snarere det motsatte.

Som landbruks- og matminister har Listhaug lagt frem forbausende få saker for Stortinget. Strategien har tydelig vært å gå utenom Stortinget. Hun har spilt opp mange saker.

  • I fjor fikk hun med seg KrF og Venstre i jordbruksoppgjøret og på en storstilt omlegging av fordelingsprofilen. I år fikk hun med seg Norges Bondelag og oppgjøret gikk derfor igjennom i Stortinget mot et fåtall stemmer. Det tas fra de mange små og mellomstore og gis til noen få store, beklager Merete Furuberg.
  • Jeg har store forventninger til den nye landbruks- og matministeren. Selv om jeg innser at regjeringsplattformen ligger fast, forventer jeg at landet får en landbruks- og matminister som arbeider FOR norsk matproduksjon, beredskap og matsikkerhet og mattrygghet, sier Merete Furuberg.
  • Den nye landbruks- og matministeren må konkretisere og løfte landbruket inn i Det Grønne Skiftet og Bioøkonomien, konkluderer Furuberg

 

Kontaktperson:

Merete Furuberg (tlf. 90 16 30 92)

Read Full Post »

Fjern dyr med antibiotikaresistente bakterier fra norsk husdyrhold

– Om vi skal kunne bekjempe problemet med antibiotikaresistens, er det avgjørende at det settes inn tiltak for å fjerne dyremateriale som er bærere av slike bakterier fra norsk dyrehold, sier Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
Den senere tiden har det vært stor oppmerksomhet rundt antibiotikaresistente bakterier i norsk husdyrhold, etter at det ble oppdaget antibiotikaresistente gule stafylokokker, også kalt MRSA i noen norske svinebesetninger, og det ble kjent at norsk kylling inneholder bakterier med egenskaper som gjør dem resistente mot antibiotika (ESBL). I 2012 ble ESBL-positive E. coli påvist i 32,2 % av undersøkte forbrukerpakninger med kyllingfilet.
– Resistens mot antibiotika er i første rekke et folkehelseproblem, og det anslås at om lag 25.000 mennesker dør årlig i Europa som følge av resistens. Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener at det er myndighetenes oppgave å sikre at mat produsert i Norge ikke inneholder bakterier som er resistente mot antibiotika, sier Merete Furuberg.
ESBL i norsk slaktekylling har mest sannsynlig kommet i fjørfepopulasjonen ved import av avlsdyr. Rundt 90 prosent av all kylling som omsettes i det norske markedet i dag stammer fra det internasjonale selskapet Aviagen. Det foregår i dag ikke norsk avlsarbeid på slaktekylling og verpehøns.
– Om dette problemet skal kunne bekjempes, må myndighetene sikre at slikt dyremateriale ikke brukes i norsk husdyrhold. Det er avgjørende at produsenter som er rammet ikke blir økonomisk skadelidende ved sanering, fortsetter Furuberg.

– Inntil den norske husdyrpopulasjonen er erklært fri for disse bakteriene, er det svært viktig at forbrukerne får god informasjon om risikoen knyttet til å spise disse produktene og hvordan produktene skal håndteres for å minimere risikoen for å bli smittet av antibiotikaresistente bakterier, avslutter Furuberg.

Read Full Post »

Usikkerheten foran årets jordbruksforhandlinger er stor. Regjeringen har som mål å øke norsk matproduksjon, legge til rette for høyest mulig selvforsyning, og samtidig skille landbruk fra distriktspolitikk, og legge til rette for større enheter i landbruket.

Representanter fra regjeringen har selv pekt på at utviklingen i norsk jordbruk på mange områder går i feil retning. Det blir stadig færre bønder, jordbruksarealet synker og selvforsyningsgraden er på sitt laveste nivå siden 1970- tallet. Endringene regjeringen legger opp til, vil forsterke denne utviklingen.

Virkemidlene i jordbrukspolitikken er i stor grad utformet for å sikre et jordbruk over hele landet og for å kompensere for skalaulemper. Mens det i noen områder av landet ligger til rette for større driftsenheter, er andre områder uegnet for dette.

Særlig gjør dette seg gjeldende i Nord- Norge, på Vestlandet, i Telemark og i Agder- fylkene. Utviklingen i disse områdene ble i Stortingsmelding 9 beskrevet som «særlig bekymringsfull» med hensyn på aktive bruk og jordbruksareal i drift.

Svaret på disse utfordringene er ikke å fjerne struktur og geografisk differensiering i virkemidlene, slik regjeringen tar til orde for i regjeringsplattformen. Med tanke på at utviklingen i disse områdene er «særlig bekymringsfull», burde det heller tale for at denne typen virkemidler blir forsterket.

Sylvi Listhaug har uttalt at hun ønsker en politikk til gode for dem som driver profesjonelt heltidsjordbruk. Det er for oss litt uklart hvem disse er. Om definisjonen går på driftsomfang vil svært mange bønder falle utenfor. Over halvparten av melkeprodusentene har færre enn 20 kyr, og over halvparten av sauebøndene har færre enn 50 vinterfôra sauer. Til sammen driver disse produsentene over 12.000 gårdsbruk i Norge.

Om en definerer «profesjonell heltidsbonde» ut fra hvor stor andel av inntekta som hentes fra gårdsdrifta, faller enda flere utenfor: I 2011 hentet knapt 13 prosent av bøndene mer enn 90 prosent av sin inntekt fra jordbruket.

Selv om utviklingen i jordbruket har gått mot færre og større bruk i mange år, blir fortsatt svært mye av maten produsert på mindre bruk og på arealer som gjør det vanskelig å ta i bruk stort og rasjonelt utstyr. 10 prosent av kornarealet og 30 prosent av engarealet ligger på skifter som er mindre enn 10 daa. 1,7 millioner dekar jordbruksareal ligger altså på skifter som er mindre enn 10 daa.

Skal regjeringen lykkes med sine mål om økt matproduksjon, høyest mulig selvforsyning og landbruk over hele landet, må den sikre at også disse arealene drives videre, og at også de mindre produsentene ser seg tjent med å fortsette i næringa. Det må regjeringen vise at den er villig til i jordbruksforhandlingene til våren.

 

Read Full Post »

Evenstaderklæringen

Evenstaderklæringen

Et 70-talls europeiske småbrukerledere og allianser er samlet i Norge til årsmøte og konferanse om agroøkologi. Fra campus Evenstad, Høgskolen i Hedmark, sender de denne erklæringen om hvordan familielandbruket i Europa kan og må styrkes.

 Familielandbruket brødfør Europa

 I mange tiår har Europas småbrukere levd i en ”svøm eller synk”-tilværelse. Dyre investeringer og økt størrelse på gardsbrukene har dratt matprodusentene inn i en evigvarende nedgående spiral. Påtvunget ”modernisering” er ikke lenger en måte å skaffe bondefamiliene bedre vilkår på, men har i stedet blitt et mål i seg sjøl.

Stor gjeld tynger mange gårdsbruk og mat blir behandla som en hvilken som helst kommersiell vare. Bøndene er i stor grad redusert til råvareleverandører med liten påvirkningskraft. I mange land, og på mange vis, sloss småbrukerne mot denne uønska utviklinga. Vi vil ta vare på både landbrukets verdier og meningen med bondeyrket.

La Via Campesina Europa forsvarer agroøkologiske, bærekraftige produksjonsmodeller med matsuverenitet som overordna ramme. Størsteparten av verdens mat blir fremdeles produsert i familie- og småskalalandbruket, og denne produksjonsmodellen er mest utbredt i Europa og i verden for øvrig. Familielandbruket produserer 70 prosent av maten, på 20 prosent av ressursene. Krisen i 2008 satte igjen søkelyset på hvor strategisk viktig matproduksjonen er. Politikere begynner å forstå behovet for å ta vare på mangfoldet i landbruket for å sikre global matsikkerhet, men samtidig har krisen gjort det mer lukrativt å investere i landbrukssektoren. Økt jordran, (land grabbing), storskala monokultur og industrielt husdyrhold har skadet småskalalandbruket betydelig.

 I EU er forhandlingene om en ny felles landbrukspolitikk i sluttfasen. Det ser ut til å bli mer av samme medisin; en politikk som førte til at 20 prosent av europeiske bønder, og tre millioner arbeidsplasser, forsvant mellom 2003 og 2010.  FN har erklært 2014 som det internasjonale året for familie- og småskalalandbruk. Imidlertid står FN-markeringen i skarp kontrast til politiske beslutninger som vedtas globalt, lagt i hendene på tilfeldige markeds- og børsspekulasjoner, helt uten respekt for den fundamentale rollen familielandbruket har når det gjelder matproduksjon, arbeidsplasser og respekt for naturen.

 Småbrukerne i La Via Campesina Europa ber alle regjeringer og europeiske institusjoner om å treffe følgene tiltak:

 1.    Styrke og ivareta småskalalandbruket og matproduksjonen i Europa. Både enkeltland og EU må støtte FNs menneskerettskommisjon sitt arbeid ”Rettighetene til bønder og andre som arbeider i distriktene”

2.     I lys av de ødeleggende effekter hele landbrukssektoren har vært utsatt for, må forhandlingene om frihandelsavtalene mellom EU og USA opphøre.  Frihandelsavtalen øker faren for negativ utvikling i både markeds –og matstandard,  og forhandlingene har klare mangler på demokratiske prosesser.

 3.     Når det gjelder EUs felles landbrukspolitikk, må man arbeide for å fremme småskalalandbruket ved å fjerne minstekravet innen arealkrav som gir tilgang til økonomisk støtte.  Støtte til unge bønder må være uavhengig av deres investeringsnivå. Jord- og dyrevelferden må settes i sentrum!

4.    Både nasjonale lovverk og EU-lovverk, må inneholde bønders udiskuterbare rett til å produsere mat og til å bytte produksjonsmidler som egenproduserte frø m.m.. Lovverket må også gi bønder rett til en GMO-fri tilværelse!

5.   Vi vil fremme arbeidet for lokal kvalitetsmat og korte mat- og distribusjonskjeder som er tilgjengelig for alle innbyggere. Alle land bør videreutvikle og fremme arbeidet med Bondens marked, andelslandbruk, direktesalg og andre tiltak som gir kort vei fra jord til bord. HMS- og kvalitetssikringssystemer må være praktiske og ikke unødvendig ekskluderende.

6.     For å sikre rekruttering i landbruket og levende distrikt, må etableringer i landbruket prioriteres.  Tilgang til jord og forutsigbare leieavtaler er en forutsetning for opprettholdelsen av familielandbruket. Landarbeidere og migrantarbeidere sine retter i landbruket må sikres.

7.     Likestilling i landbruket må vies særlig oppmerksomhet. Like retter for kvinner og menn er med på å sikre et bærekraftig landbruk og et verdig liv for de egentlige investorene i landbruket; kvinner og menn som tar vare på, og bruker jorda i en miljøvennlig og solidarisk ramme. 

Les mer om det norske, europeiske og internasjonale småbrukarlaget:

 www.eurovia.org

 www.viacampesina.org

 

Read Full Post »

Norsk landbruk og matproduksjon er avhengig av, og har stor tillit hos norske forbrukere. Denne tilliten er bygd på bl.a. produksjon av trygg mat, beitende dyr, spredt produksjon og et åpent kulturlandskap. Med tanke på regjeringsplattformen og de signalene Sylvi Listhaug har sendt ut etter regjeringsskiftet, kan mye av denne tilliten bli utfordret i årene framover.

Ei samlet jordbruksnæring har et mål om at norsk matproduksjon skal økes på norske ressurser, og at hele landet skal tas i bruk. Dette har vært utgangspunktet for jordbrukets organisasjoner før jordbruksoppgjørene de siste årene, og det vil det være også i år. Dessverre går utviklingen innenfor flere felt i feil retning:

  • Jordbruksarealet i Norge går ned år for år. Hovedårsaken til den sterke arealnedgangen er bruksnedleggelser. Når et gårdsbruk legges ned, går 1/3 av jorda ut av drift.
  • Vi har underdekning av norskprodusert storfekjøtt og lammekjøtt, to av de jordbruksproduktene Norge har best naturgitte forutsetninger for å produsere.
  • Stadig mindre kornareal og reduserte totalavlinger på korn, gjør norsk matsikkerhet i stadig større grad avhengig av andre land sine ressurser. Vi beslaglegger nå om lag like mye kornareal i utlandet, som hele det norske kornarealet, for å produsere fôr til norske husdyr.

Sylvi Listhaug sier hun vil prate jordbruket opp, og har uttalt mål om økt matproduksjon, styrket selvforsyning, økt inntekt, styrket rekruttering, og landbruk over hele landet.  Vi vet imidlertid at dersom regjeringen finner flertall på Stortinget for sin politikk, vil de negative utviklingstrekkene i norsk jordbruk forsterkes betydelig.  For den nye regjeringens hovedmål med landbrukspolitikken er kostnadseffektiv matproduksjon, og gjennom regjeringsplattformen signaliserer regjeringen at den ønsker å gjøre følgende:

  • Virkemidlene skal i større grad stimulere til økt produksjon i de beste områdene av landet
  • Takene for maksimal produksjon skal løftes eller fjernes
  • Støttenivået skal reduseres
  • Tollvernet skal svekkes

Det er ikke sammenheng mellom Landbruksministerens mål for jordbruket, og de endringene som regjeringen legger opp til. Endringsforslagene vil medføre at matproduksjonen sentraliseres til de beste jordbruksområdene, og at en eventuell økning i lønnsomheten i jordbruket vil måtte skje gjennom en strukturrasjonalisering som er langt sterkere enn den vi har sett de siste årene. I sum vil det medføre store, irreversible endringer i forhold til hvor mye mat som produseres i Norge, hvordan den produseres og hvor i landet den produseres. Dette er vår og jordbrukets analyse av den nye regjeringen sin landbrukspolitikk.

Matproduksjon er en viktig del av landets samlede beredskap, og det er et statlig ansvar å legge til rette for en matproduksjon som både er økonomisk og ressursmessig bærekraftig. Sterk befolkningsvekst og klimaendringer, understreker betydningen av dette.

Om regjeringen får flertall for sin politikk, vil imidlertid norsk matproduksjon i stadig større grad ligne på matproduksjonen i land vi ikke liker å sammenligne oss med, hvor dyrevelferd og forvaltning av egne naturressurser er underordnet målet om en kostnadseffektiv matproduksjon.

Sylvi Listhaug vil prate jordbruket opp. Statens tilbud i jordbruksoppgjøret til våren blir ikke bare en test på hvordan regjeringen ønsker å gi innhold til dette, det blir også en test på hvordan Stortinget for øvrig ønsker å utvikle norsk matproduksjon.

Merete Furuberg

Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Read Full Post »

Et styrket tollvern trygger viktige samfunnsinteresser og er av stor betydning både for forbrukeren og for bøndene.

Det er den stadig økende importen av vanlig gulost til industri og dagligvare som svekker norsk mjølkeproduksjon, ikke importen av «spesialoster». Derfor er oster som bl.a. Camembert, Brie, Parmesan, Roquefort og Gorgonzola ikke omfattet av prosenttoll, den såkalte ostetollen.

Importvernet bidrar til at vi fortsatt kan ha mjølkeproduksjon i Norge, og mange bønder kan produsere et stort antall av norske oster i skog- og fjellbygdene. Det blir større utvalg av oster i Norge. Enda flere forskjellige oster blir det i fremtiden dersom rammebetingelsene for norsk matproduksjon for øvrig forbedres.

Generelt er Norge et svært åpent land når det gjelder handel med mat. Omlag 60 land møter ikke tollbegrensinger når de ønsker å eksportere mat til Norge. Tollsatsene høye for varer som produseres i Norge, og lave eller ikke eksisterende for varer vi ikke produserer. Den gjennomsnittlige tollen på importerte jordbruksvarer til Norge er på 4 %. Importen i 2013 er ventet å havne på om lag 45 mrd kroner, nesten en tredobling fra år 2000, hvorav 70 – 80 % kommer fra EU.

Norsk landbruk og landbruksbasert matindustri er en av Norges største næringer og sysselsetter omkring 90 000 mennesker, og 40 % av norsk melkeproduksjon går med til å lage ost. Den stadig økende importen er til hinder for å øke både matproduksjonen og verdiskapingen i primærjordbruket og matindustrien, på tross av befolkningsvekst og økt etterspørsel. Dette gjorde det helt nødvendig å legge om fra kronetoll til prosenttoll på noen utvalgte oster.

Innføringen av ostetollen handler først og fremst om å bedre rammebetingelsene for norsk landbruk og matindustri. Det tradisjonelle landbruket er dessuten en forutsetning for at småskalaproduksjon skal kunne vokse fram. Når rammebetingelsene for norsk melkeproduksjon blir dårligere, vil det også gå ut over de om lag 190 små osteprodusentene i Norge.

Den nye Regjeringen har blant sine viktige satsingsområder valgt å sette fokus på å løfte konkurransekraften for næringslivet i fastlands-Norge, og å sikre næringslivet over hele landet gode rammebetingelser. Dersom regjeringen mener alvor med dette, og dersom det fortsatt er flertall på Stortinget for å øke norsk matproduksjon, slik det var ved behandlingen av stortingsmeldingen om landbruk i 2012, vil det være svært uklokt å svekke importvernet.

Read Full Post »

Eit år med landbrukspolitikk som vil gi solid støtte til småskala familielandbruk

FN lanserte nyleg 2014 som det internasjonale året for familielandbruket. Sidan oppstarten i 1993 har den internasjonale småbrukarrørsla La Via Campesina vore den einaste organisasjonen som dagleg har forsvara småskala familielandbruk globalt. Dette arbeidet går føre seg i våre 160 ulike organisasjonar i 79 land, og blir  utført  av meir enn 200 millionar medlemmer, kvinner og menn. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er stolte av å ha vore medlem sidan oppstarten.

La Via Campesina er representert i 18 land i Europa, og våre søsterorganisasjonar er både småbrukarar og landarbeidarar som medlemmer. Alle er organiserte under paraplyen matsuverenitet og småbrukarverdiar, som begge er essensielle for omgrepet familielandbruk.

EU-kommisjonen arrangerer møte 29. november, og det er viktig for oss å minne deltakarane der om nokon viktige fakta: Små – og middelsstore gardsbruk er framleis den økonomiske og sosiale ryggraden i europeisk landbruk. Gjennomssnittleg storleik på eit europeisk gardsbruk er 140 m2, men meir enn 69 prosent er under 50 m2, og berre 2,7 prosent er over 1000 mål. Slik er situasjonen i Europa, den regionen som har mest makt når det handlar om å gjere vedtak som påverkar landbruket i alle land.

Basert på garden sine eigne ressursar og arbeidskapasitet, og ikke berre kapital, er desse gardsbruka tilpassa eit stort mangfald innan naturgitte, sosiale og økonomiske tilhøve. I generasjonar har desse lokalt tilpassa strukturane garantert tryggleik og mangfald av mat for europeiske borgarar. Det er ein verdifull modell basert på sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Målet med dette landbruket er å produsere sunn og lokalt tilpassa mat på eigne ressursar utan å øydelegge for matproduksjonen i andre land. Målet er ikkje matproduksjon som grunnlag for børs og spekulasjonar.

På trass av alle desse gode intensjonane, opplever vi år etter år at politikken blir utforma slik at fleire og fleire av desse gardane ligg aude. Dette blir ofte framstilt som ei naturleg og moderne utvikling, men er dårlig tilpassa dei problema vi står ovanfor i det 21. århundre og den globale krisa som europeiske folk står ovanfor.

Tida er for lengst komen for å relokalisere eit mangfald av landbruksprodukt og innføre retningslinjer basert på prinsippet om matsuverenitet. Småbrukarverdiane og ein sosial bærekraftig jordbruksmodell må oppretthaldast og støttast. Både nye og unge bønder har plass i den landbruksmodellen som Småbrukarlaget og La Via Campesina arbeidar for. I fleire europeiske land vender nå folk seg til landbruket frå fleire kriseråka økonomiske sektorar. Dei kan alle finne ei framtid i landbruket!  Enkeltland sin landbrukspolitikk treng solid gjennomgang og endring i tråd med direktiva frå komiteen for World Food Security av FNs Food and Agriculture Organization ( FAO ) .

Eit svært viktig punkt er at alle hygieneforskrifter må vere tilpassa den kvardagen som bønder opplever i produksjon og foredling. Lovgivning som regulerer frø, må støtte bøndene sitt eigarskap og kontroll og ikkje favorisere agroindustrien. Felles for mange land i Europa er også at landbruket treng meir eigna  finansiering for småskala gardar enn dagens bygdeutviklingsprogram. Det må også leggjast til rette for nye og meir hensiktsmessige distribusjonskanalar og ikkje minst må marknadane regulerast for å garantere akseptable og stabile prisar.  Fleire av våre yrkessøstre og brør i mange land slit også med reell rett til å organisere seg. Det må vere ein sjølklar rett i alle land. Kollektiv, solidaritetsbasert organisering av småskala familielandbruk bør vere ein sjølvskriven rett over heile verda.

Det europeiske småbrukarlaget av rørsla La Via Campesina apellerer til dei internasjonale institusjonane, og særleg til EU, om å arbeide samanhengande og systematisk for å definare sin landbrukspolitikk. Det internasjonale året for småskala familielandbruk må ikkje berre bli fine ord som får oss til å gløyme dei svært viktige og kritikkverdige forhandlingane som er undervegs med USA. Den dialogener er me overtydd om vil øydelegge famlilielandbruket, inklusiv lovgiving rundt frø, patent, genmodifisering og heile den framtidige felles europeiske landbrukspolitikken.

Vi treng alle småbruk!

 

Read Full Post »

Older Posts »