Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘politikk’

Resolusjon fra Hedmark Høyre

Sviktende faglig grunnlag for norsk rovviltpolitikk

Bernkonvensjonen er blitt svært sentral for deler av norsk distrikts- og arealpolitikk. Rovviltpolitikken er i stor grad fundamentert i den. Det henvises til Bernkonvensjonen når dagens politikk skal forsvares og utvikles og det er skapt en slags ‘konsensus’ om at 1) Norge har en uforbeholden forpliktelse overfor alle de store rovdyrene i Norge, og 2) at alle andre hensyn må vike når interessemotsetningene er for store. Det er høyst tvilsomt, for å si det forsiktig, om noe av dette kan leses ut av Bernkonvensjonen.

Bernkonvensjonen omhandler langt mer enn bare rovvilt. Den handler også om hvordan ivaretagelse av fauna og arter kan skje innenfor økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav, inkludert at økonomi og rekreasjon skal hensyntas (artikkel 2 i Bern). I Bernkonvensjonen er det også et fokus på at konfliktene ikke må bli for store og det kreves utredning av konsekvensene og en vurdering av om det var aksept i befolkningen dersom en art skulle reintroduseres (artikkel 11). Dette siste er meget viktig, da konvensjonen her innser og tar høyde for at reetablering av rovdyr uten aksept vil ramme ikke bare det aktuelle arbeidet men påvirke befolkningens holdning til naturvern og forvaltning generelt negativt.

Det er trist å måtte slå fast at norsk rovviltpolitikk er mer konfliktdrivende enn dempende til tross for at Bern brukes som begrunnelse. Det gjelder i særdeleshet ulv, som altså er under reetablering Konfliktnivået er svært høyt og toppet seg da mafiaparagrafen, overvåkning og enorme etterforskningsressurser ble brukt mot enkeltpersoner i Hedmark for å avdekke ulovlig jakt. Saken er ennå i rettsvesenet og dom er ikke rettskraftig, men  det er sterkt beklagelig at miljøpolitikken er blitt så konfliktfylt. En slik politikk kan komme til å skade viktig miljøarbeid  og er ikke minst i konflikt med ikke bare intensjonen men også ordlyden i Bernkonvensjonen.

Det er et faktum at dagens politikk medfører tap av livskvalitet, næringsgrunnlag og mulighet til jakt og annen friluftsutøvelse for mange av de berørte. Den påvirker folks bruk av utmarka og skaper en utrygghet for mange som lever med ulv og bjørn tett innpå seg. Spesielt barns bevegelsesfrihet og muligheter for utendørs aktivitet rammes. Frykten er reell om den ikke alltid er rasjonell. I sørøstre deler av Hedmark er beitedyr nå helt fortrengt. Alle de fem store rovdyrene er tilstede i denne delen av fylket, men ulven har en fortrengingsevne som langt overgår de andre.  Utfordringen brer seg herfra til andre deler av landet.

Bernkonvensjonen sies å være grunnlaget for politikken og dermed også grunnlaget for mange av disse konfliktene. Hedmark Høyre er enig i at den skal legges til grunn, men da må den brukes, leses og tolkes slik den er ment. Konfliktene, mangelen på nasjonalt handlingsrom og ivaretagelse av norsk natur, kultur og tradisjon med aktiv bruk av utmarka, er stikk i strid med det grunnlaget som Bernkonvensjonen egentlig gir. Skal Bernkonvensjonen følges må konfliktnivået ned og respekten for mennesker og rettigheter opp.

Artikkel 2 i Bernkonvensjonen lyder: “The Contracting Parties shall take requisite measures to maintain the population of wild flora and fauna at, or adapt it to, a level which corresponds in particular to ecological, scientific and cultural requirements, while taking account of economic and recreational requirements and the needs of sub-species, varieties or forms at risk locally.”

Det slås altså tydelig fast at det er flere hensyn som skal ivaretas. Likevel har  miljøsiden i stor grad fått enerett på tolkningen, mens økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav langt på vei er oversett. Det samme gjelder hensyn til økonomi og rekreasjon. Poenget i Bernkonvensjonen er nettopp å sikre en balanse mellom disse hensynene som demper konfliktnivået. Ensidig fokus på kun miljøhensyn har i Norge i stedet bidratt til det motsatte.

Artikkel 9 i Bernkonvensjonen gir også romslig anledning til unntak fra ansvar dersom skadenivået blir for høyt. Et slikt unntak er for eksempel å forhindre store skader på avlinger, buskap, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom. Det samme gjelder hensyn til folkehelse og sikkerhet. Når beiterettigheter er utradert, jaktrettigheter sterkt redusert og folks allmenne livskvalitet påvirkes så sterkt, er det et klart grunnlag  for å søke unntak.

Den ulven Norge nå har er ikke den opprinnelige sør-skandinaviske stammen, men etterkommere etter et lite utvalg dyr av antatt finsk-russisk avstamming.  Norsk politikk har ingen reell innvirkning på denne meget store populasjonens overlevelse. Igjen er det viktig å merke seg at Bern konvensjonens ordlyd er i tråd med viktige nyere forvaltningsprinsipper for ivaretagelse av naturlig genetisk mangfold: artikkel 9 sier eksplisitt at forvaltningen skal handle om den aktuelle populasjonens overlevelse.  Et tilfeldig utvalg av dyr fra et helt annet geografisk område og genetisk avstamming til erstatning for opprinnelig utviklede lokale populasjoner som er gått tapt er følgelig ikke en del av den naturarven som konvensjonen er tenkt å bevare

I denne sammenhengen er  artikkel 11 i Bernkonvensjonen interessant. Den slår fast at man før en eventuell reintroduksjon av en art i et område, skal gjennomføre studier som kontrollerer at reintroduksjon vil være effektiv og akseptabel. Dette er ikke gjort og konfliktnivået dokumenterer at aksepten for politikken er meget svak hos de som er berørt.

Det er grunn til å spørre hvordan det er mulig at 30 års norsk reintroduksjonspolitikk for en fremmed ulvestamme er blitt gjort med Bern som begrunnelse, men uten at en så sentral forutsetning har blitt utført. Det er i dag ingen aksept for politikken hos de som er berørt. En meningsmåling gjort for Østlendingen, publisert 11. november i fjor, viser stor motstand mot sonepolitikken. I Trysil svarte hele 76 prosent at ulvesona burde fjernes.

Det er grundig vitenskapelig fastslått at ulvestammen i Norge ikke er den opprinnelige sør-skandinaviske stammen, slik det ble påstått da ulven igjen dukket opp i Norge og Bern ble forhandlet, men har en helt annen opprinnelse. Det er vesentlig, fordi Bernkonvensjonens artikkel 3 gir et særskilt ansvar for endemiske arter, altså arter som bare finnes innenfor en spesiell region. De har krav på spesielt vern og det støtter Hedmark Høyre helhjertet opp om, men den ulven vi nå har i Norge er ikke en slik art.

EUs habitatdirektiv, som er EUs viktigste redskap for å oppfylle intensjonene i Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold, er også interessant. Den står sterkere enn Bernkonvensjonen, ettersom den kan gjøres direkte gjeldende for domstolene. Direktivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men WWF skriver på nettsiden sin at annet EU-regelverk som vi har tatt inn gjennom EØS-avtalen allikevel kan være tilpasset bestemmelser i habitatdirektivet.

I habitatdirektivet vises det til bevaring innenfor artens “naturlige utbredelsesområde”. Ulven vi nå har i Norge er ikke innenfor sitt naturlige utbredelsesområde, den ville aldri ha kommet hit dersom ikke menneskelig aktivitet hadde desimert den opprinnelige populasjonen. Graden av menneskelig medvirkning til reintroduksjonen for øvrig er aldri utredet, men aktiv flytting er flere ganger nevnt som verktøy og har også blitt gjennomført offisielt for å få dyr forbi reinbeiteområdene i Sverige. I realiteten  bør det altså diskuteres om ikke populasjonen faller under Artsdatabankens definisjon av fremmede arter med ukjent antropogen opprinnelse. I alle andre sammenhenger bekjemper man introduksjon av slik fauna. Hedmark Høyre synes det er bemerkelsesverdig at vi bruker store ressurser på å innføre og opprettholde  denne arten

Kostnadene ved reintroduksjon av ulv i Norge er store for de som bærer belastningen. Den legger landarealene brakk mht. til tradisjonell og kulturell bruk. Det er et høyt antall endemiske arter som er avhengig av den tradisjonelle, norske bruken av utmarka og som trues av utryddelse om beitebruken dør ut.

Høyre har forsvarlig bruk som en kjerneverdi. Respekten for enkeltmennesket og eiendomsretten er sterke ideologiske faner. I rovviltpolitikken og da spesielt når det gjelder ulv, har disse kjerneverdiene måttet vike for en politikk som ikke har troverdighet og som er svært konfliktskapende.

Øverland skrev «du skal ikke så inderlig vel, tåle den urett som ikke rammer deg selv». Hedmark Høyre krever at rovviltpolitikken funderes i Høyres ideologiske kjerneverdier. Dersom menneskers livskvalitet, eiendomsrett og selve muligheten til å bruke landet, må vike for andre verdier, så skal det være velfundert og troverdig. Det er  ikke tilfellet når det gjelder dagens ulvestamme.

Det fremgår i stedet ganske tydelig at Bernkonvensjonen på vesentlige områder ikke er i tråd med dagens politikk angående ulv. Det undergraver seriøst miljøvern. Rovviltpolitikken, og da spesielt ulv, påfører mennesker tap som ikke kan forsvares verken med Bernkonvensjonen eller i form av en tenkt nytte som politikken skaper. Derfor bør den også endres.

Reklamer

Read Full Post »

Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) tar ansvaret for å utvikle ny og bedre politikk. Fortidens politikk løser ikke framtidas utfordringer. Vil NBS få støtte og samarbeidspartnere i dette arbeidet?

En overveldende stor andel av folket – hele 93 % vil ha norsk matproduksjon. Et bredt flertall på Stortinget har vedtatt at vi skal ha økt matproduksjon i Norge hovedsakelig basert på norske ressurser. H – Frp sin regjeringsplattform skriver «økt matproduksjon med intensjon om økt sjølforsyning».

Dette skulle jo tilsi at døra er vidåpen til et handlingsrom for å produsere mat og utnytte jordarealene og andre ressurser i hele landet.

Dessverre – slik er det ikke! Det er stor nedgang ikke bare i antall bruk og jordarealer som går ut av drift, men i noen fylker og distrikter også nedgang i produksjonen. For landet som helhet skjer økt matproduksjon på importerte fôrråvarer, og sjølforsyningsgraden er nå nede på ca 37 %.

Riksrevisjonen foretok i høsten 2010 en gjennomgang av praktiseringen av norsk jordbrukspolitikk slik den blir satt ut i livet av landbruksdepartementet og dets underliggende organ. Konklusjonen var ganske klar – den måten departementet praktiserte politikken på førte til at avstanden mellom Stortingets mål for politikken og den faktiske utviklingen i jordbruksnæringen ikke stemte overens. De mål som legitimerer de store økonomiske overføringene til jordbruket og den omfattende mål- og regelstyringen av næringen, syntes i følge Riksrevisjonen sine funn å være langt fra å gå i oppfyllelse. Snarere er det sterke indikasjoner på at utviklingen går i motsatt retning av det et nesten samlet Storting har vedtatt.

Hvorfor? Kan de ikke bedre? Eller lyver de – og målene egentlig er andre?

Flere kritiserer jordbrukspolitikken. Felles for de fleste som kritiserer er at det er svært vanskelig å komme med alternative løsninger. Miljøene kan komme med forslag til løsninger knyttet til sitt eget spesifikke tema, men få vil eller kan komme med forslag til en ny politikk som dekker alle tema og svarer på alle de spørsmål som regjeringen prøver å svare på når den utformer sin politikk.

Denne mangelen på et samlet alternativ til dagens politikk, fører til at regjeringen når den nå skal komme med en ny melding, praktisk talt står uten en effektiv samlet motstand. Den står med andre ord fritt til å gjøre som den vil. Motstanden vil komme på detaljene, mens helheten som er grunnlaget for utviklingen, vil gå nærmest upåaktet hen.

Vi må samles om et sammenhengende alternativ som bruker jordarealene og ressursene i hele landet.

Uansett skal vi som rettesnor for valg av ny politikk/omforming av virkemidlene ha følgende mål, som vi mener er nokså identiske med Stortingsflertallets mål:

–        norsk mat skal produseres med norske ressurser så langt som mulig

–        jordbruk skal foregå i hele landet

–        teknikken som blir tatt i bruk skal bidra til å sikre at jordas produktivitet blir tatt vare på for framtida

–        produksjonsareal skal ikke bygges ned

–        stordrift skal ikke utkonkurrere mindre driftsomfang

–        bondens fysiske og psykiske helse skal ivaretas

–        arbeidet som blir nedlagt skal bli betalt etter vanlige prinsipper i samfunnet

–        kulturell kapital i form av kunnskap om landbruket under skiftende forhold i landet, skal verdsettes og gis mulighet til å utvikles videre

–        skog og trevirke er viktige ressurser som må utnyttes og verdsettes

Denne rettesnoren – som verken er særlig kort, ny eller særlig enkel – skal være det fundamentet som den operative politikken må fundamenteres på.

Med andre ord skal de ordningene som blir foreslått ha som mål å sørge for at de målene som er vist foran, kan bli nådd.

Dilemmaet ved å skulle lansere en annen politikk enn den som er ført, er at det omfattende nettet av tiltak og ordninger som samlet utgjør dagens politikk, skaper bindinger. Dette er økonomiske og sosiale bindinger som organisasjoner og enkeltpersoner frykter for å miste. Det blir lett å si nei til alle typer endringer som er ut til å ”ramme meg” på en uheldig måte.

En ny politikk må derfor suppleres med overgangstiltak som sikrer at de mennesker som skal videreføre arbeidet med landbruket under et nytt regime, ikke drukner underveis. En ny politikk må derfor være akseptabel og framstå som troverdig for bonden, for bonden sine organisasjoner, for forbrukeren og for mange nok politikere.

Read Full Post »

Gjennom flere leserinnlegg den senere tiden har Svenn Arne Lie etterlyst en snuoperasjon i landbrukets organisasjoner, og ber om at «jordbrukets egne ledere må ta et oppgjør med den landbrukspolitikken de har støtta, utforma og iverksatt de siste årene.» Det er grunn for oss til å kommentere noen av momentene som Lie drar opp.

I perioden fra år 2000 har Norge opplevd en sterk økonomisk vekst. Konkurransen om arbeidskraften har blitt sterkere, det samme har kravene til produktivitetsvekst i hele verdikjeden for mat. For jordbrukets del har dette vært en medvirkende årsak til at mer arbeidskraft har blitt erstattet med kapital og til at jordbruksareal i Norge har blitt byttet ut med importerte kraftfôrråvarer. Norges selvforsyning og beredskap er blitt svekket. Landets folkevalgte har ikke fremmet tiltak som snur den negative utviklingen innenfor jordbruket. Dette har Norsk Bonde- og Småbrukarlag gitt klart uttrykk for ved å ta i bruk et av de sterkeste virkemidlene vi rår over, nemlig å bryte tre av de fire siste jordbruksoppgjørene. 

Med den nye Høyre- Frp – regjeringen har vi fått den mest krevende regjeringserklæringen norsk jordbruk har stått overfor. Det er all grunn til å tro at de utviklingstrekkene innenfor jordbruket som vi mener er negative, vil forsterkes dramatisk dersom alle forslagene i regjeringserklæringen blir gjennomført. Dette understreker hvor viktig det er at jordbruket og jordbrukets venner samles om en strategi for å imøtegå denne politikken og for å utvikle ny politikk, akkurat som Lie tar til orde for.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag sin overordnede målsetting er «økt norsk matproduksjon, på norske ressurser – over hele landet». Vi mener at mer av budsjettstøtten må vris over til investeringer i jord framfor investeringer i driftsbygninger. Vi deler også Lies oppfatning om at det må bli mer lønnsomt å utnytte gras- og beiteressurser framfor kraftfôr i melkeproduksjonen, og at tollvernet må utformes på en slik måte at det gir mulighet til å øke prisene på norske jordbruksprodukter.

Dette er prioriteringer som kommer tydelig fram i alle primærdokumenter som NBS har utarbeidet før jordbruksforhandlingene og NBS vil fortsette å stå på dette, uavhengig hvilken farge regjeringen måtte ha. Og akkurat som Svenn Arne Lie, vil NBS ønske en sterkere og bredere debatt omkring drivkrefter og virkemidler i jordbruket velkommen.

Read Full Post »